Åtte japanske brødre

Av Tadashi Kina

På grunn av vår mors tro på misjonærenes budskap velsigner evangeliet vår familie og mange andre i Japan.

Mine foreldre hadde ni barn – åtte sønner og en datter. Den eneste piken døde som liten under 2. verdenskrig mens den harde kampen om Okinawa pågikk. Etter krigen opprettet min far et lukrativt bilverksted i Nago, som ligger på den nordlige delen av hovedøya Okinawa. I 1954, da min yngste bror var 2 og min eldste bror 17 år, døde far, og mor ble enke i en alder av 40. Mor kunne ikke akseptere fars død. I sin sorg ønsket hun noen ganger å følge etter ham, men hun hadde åtte gutter hun ikke kunne forlate.

Opp til denne tid hadde min mor, Haru, vært avhengig av far som familieforsørger. Men nå da hun hadde mistet ham, ble hun nødt til å arbeide. Hun prøvde å glemme sin sorg ved å arbeide og så komme hjem og ta seg av sine barn. Hun strevde med å oppdra sine åtte viltre gutter alene. Da jeg ble gammel nok til å forstå det, innså jeg at jeg aldri visste når mor sto opp eller når hun la seg.

Lær mine barn om Gud

Ti år etter fars død forlot mor Nago, som om hun ble ledet av Ånden, og til tross for motstand fra venner og slektninger flyttet hun til Naha, hovedstaden på Okinawa. Noen år senere, omkring 1967, banket misjonærene på vår dør. På den tiden lå huset vårt isolert og var omgitt av åkrer med sukkerrør og en gravlund. Veien frem til huset var i dårlig forfatning, og det var få som noen gang besøkte oss. Misjonærene var eldste Jackson og eldste Fuchigami, en annen-generasjons japansk-amerikaner fra Hawaii. Misjonærene spurte: «Kan vi få snakke med dere om Gud?» Mor hadde vært bekymret for sønnenes utdannelse og tenkte at vi kunne lære noe godt av misjonærene. Derfor inviterte hun eldstene inn og sa: «Vær så snill og undervis mine barn om Gud.»

Mor følte fred da hun lærte om evangeliet. Hun var imponert over at de dekket sine utgifter selv, og at eldste Jackson var på misjon selv om han hadde mistet sine foreldre i en bilulykke da han var yngre, og hadde strevet seg videre sammen med en eldre søster. Da mor lyttet til misjonærene, felte hun tårer for første gang siden far døde. Hun følte Herrens kjærlighet og Ånden i diskusjonene. Hun visste at dette var den kirken familien hadde lett etter.

For å være et eksempel for sine sønner ble mor døpt først. Hun ble grepet av misjonærenes budskap og deres vennlighet og gode oppførsel. Hun begynte å tro at den beste utdannelse hun kunne gi sine barn, var at vi fikk lære evangeliet og bli misjonærer. Mor sa alltid til misjonærene: «Det er åtte gutter i familien vår. Vær så snill å komme hjem til oss og undervis dem i evangeliet. Når de alle er blitt omvendt, vil det være åtte flere prestedømsbærere i kirken. Og de kan bli misjonærer i fremtiden.»

På misjon

De fleste av mine brødre og jeg ble påvirket av vår mor og sluttet oss til Kirken den ene etter den andre. Etter hvert som vi gikk i kirken, ble vårt liv forandret takket være evangeliet og den hjelp våre brødre og søstre i kirken ga oss. Vi ble bedre sønner og brødre. Vi begynte å hjelpe hverandre mer og fant ut at livet var godt. Fire av oss forkynte senere evangeliet som misjonærer i forskjellige deler av Japan. Da en av mine eldre brødre, som hadde flyttet fra Okinawa, så den fine adferden til en av sine yngre brødre som var på misjon, sa han. «Jeg kan ikke tro at dette er min yngre bror som pleide være så vill.» Deretter oppsøkte han Kirken på eget initiativ og ble døpt og bekreftet.

Før en annen av mine eldre brødre ble døpt i en alder av 27, ante han ikke hvordan han skulle leve. Han hadde problemer og drakk og festet. Han var årsak til stor sorg for sin familie og andre omkring ham. Da denne broren lærte om evangeliet og livets hensikt, ble han døpt og bekreftet, og han giftet seg så med en skjønn kvinne i Kirken. Han fant glede i livet og begynte å føle at det var en hensikt med at han levde. Han delte evangeliet med venner og øvet god innflytelse på mange. Mine brødre som var på misjon, kunne knapt tro det da de hørte at denne broren hadde sluttet seg til Kirken.

Som misjonærer fikk mine brødre og jeg hjelp av våre misjonspresidenter og ledsagere så vel som av medlemmer av Kirken og Herren. Vi arbeidet hardt, og med Åndens hjelp var vi i stand til å døpe og bekrefte mange. Blant disse konvertittene er det nå en som er stavspresident, noen er høyrådsmedlemmer og noen er biskoper. Disse familiene er blitt beseglet i templet, og deres barn er nå misjonærer. Ved den tjeneste vi kunne gi har evangeliets frø blitt sådd i hele Japan, og det begynner å blomstre. Mors drøm om at hennes barn skulle bli misjonærer, gikk i oppfyllelse.

Riket bygges

Ved å virke i kall har mine brødre og jeg vokst åndelig. Hver bror som har sluttet seg til Kirken, har blitt beseglet i templet og oppdrar nå en lykkelig familie. Mor ble beseglet i Laie Hawaii tempel til vår far og søster og dem av oss som har blitt omvendt. Hun var i stand til å forstå fylden av Jesu Kristi gjengitte evangelium da hun mottok templets velsignelser. Senere besøkte hun slektninger og søkte flittig etter opplysninger som ville hjelpe henne med det slektshistoriske arbeidet. Mor har virket i Hjelpeforeningen og Unge kvinners program og som Seminar-lærer.

Familien Kina omfatter nå svigerdøtre, barnebarn og oldebarn – totalt 66 familiemedlemmer. Av disse er 51 medlemmer av Kirken, og 10 er hjemvendte misjonærer. Barnebarn og oldebarn vil fortsette å reise på misjon etter hvert som de blir gamle nok. Vi føler at det er en plikt å gjøre det for dem som har mottatt evangeliets velsignelser.

Medlemmer av familien Kina har virket i eller virker for tiden i følgende kall: to i stavspresidentskapet (eller distriktspresidentskapet), tre som høyrådsmedlemmer, syv i biskopsråd (eller grenspresidentskaper), fire som høyprestenes gruppeledere, åtte i eldstenes quorumspresidentskaper, seks som misjonsledere og syv i presidentskaper for Hjelpeforeningen. Vi føler at vi er velsignet som har fått disse anledningene til å tjene andre.

Mors vitnesbyrd

Mor fikk et sterkt vitnesbyrd da hun så at hennes barns liv forandret seg til det bedre på grunn av Jesu Kristi evangelium. Hun ønsket å dele evangeliet med dem hun var glad i. Hun presenterte venner og slektninger for misjonærene og holdt ofte familiemøter hjemme. På denne måten var hun et redskap til å bringe mange inn i Kirken, innbefattet 50 av sine slektninger.

Mor, som nå er 90, bar en gang følgende vitnesbyrd: «Som mor ville jeg med glede ofre meg selv for at mine barn kunne vende tilbake til sin himmelske Fader. Hvordan kan man forlate et barn som han eller hun er så glad i, og likevel gå til sin himmelske Fader? Min viktigste oppgave her på jorden som mor er å sende barna jeg mottok fra min himmelske Fader, tilbake til ham.»

Vi sønner er nå i en alder da vi har barn og barnebarn, og vi kan forstå og verdsette vår mors vitnesbyrd.

Evangeliet er sant, og sannhet forandrer folk. Gjennom evangeliet har vi lært å kjenne Guds kjærlighet og barmhjertighet. Vi har fått mange venner blant de strålende brødre og søstre i Kirken og er takknemlige for forandringene vi har erfart gjennom deres eksempel. Vi vil gå fremover som redskaper i Guds hånd her i Okinawa og forkynne det gjengitte evangelium, bygge kirker og templer og hjelpe til med å etablere Sion.