Han ville ikke røre boken
I det siste området jeg virket som misjonær, Molo, Iloilo, på Fillippinene, ba jeg iherdig om at vi måtte døpe og bekrefte en familie før jeg ble avløst. Min ledsager og jeg ba en dag om at vi måtte bli ledet til de ærlige av hjertet, noen som var klar til å ta imot evangeliet. Vi bli tilskyndet til å banke på et bestemt hus med bambusgjerde. En mann kom ned trappen, åpnet døren for oss og ba oss inn.
Vi ble venner med ham og fikk vite at han var advokat. Han stilte mange spørsmål som vi ikke alltid kunne besvare, og når han snakket, var han så veltalende at det kunne ta motet fra enhver misjonær. Han ble en vanskelig undersøker. Vi viste ham Mormons bok, men han sa: «Det er nok med Bibelen.» Han ville aldri lese og ikke engang røre Mormons bok, som om hånden hans ville bli brent.
En dag kom en av misjonspresidentens assistenter for å arbeide sammen med eldste Alcos, min juniorledsager. De snakket med denne mannen, og etterpå sa assistenten rett ut til oss: «Jeg tror ikke den mannen er klar til å akseptere evangeliet.» Jeg grunnet på ordene hans, men følte en god, rolig forsikring da jeg mintes at vi hadde bønnfalt vår himmelske Fader om å føre oss til noen som var klar til å akseptere evangeliet. Jeg visste at vår bønn var blitt besvart. Jeg følte at det var noe vi måtte dele med denne mannen. Vi visste bare ikke hva det var eller hvordan vi skulle gjøre det. Men vi ga ham ikke opp.
Langsomt begynte hans innstilling å forandres, og han ble glad i familiens hjemmeaftenprogrammet som vi fortalte ham om. Etter hvert som dagene gikk, ble jeg skuffet over at vi ikke kunne døpe og bekrefte denne familien før jeg skulle dra. Det var bare noen få dager igjen før jeg ville bli avløst. En dag sa jeg bedrøvet til ham: «Bror Garcia, jeg tror ikke jeg har lykkes med min misjon.»
Han sa: «Jo, eldste Cruz, du har lykkes. Vi har blitt venner.» Vi ble henrykt over hans neste ord: «Ikke vær bekymret. Vi vil komme til deres kirke på søndag.»
Han og hans familie kom virkelig til kirken, og medlemmene tok varmt imot dem. Jeg så at han felte tårer da han lyttet til de inspirerende ordene som ble uttalt under nadverdsmøtet. Han dro glad og oppløftet hjem den dagen. Jeg visste at han var blitt grepet.
Da det riktige tidspunktet kom og vi følte at han var klar, utfordret vi ham til å bli døpt og bekreftet. Han aksepterte utfordringen. Vi utfordret ham også til å faste og be og lese Mormons bok. Min ledsager og jeg fastet for ham og hans familie.
4. mai 1986 var min siste søndag på misjonsmarken. Det var faste- og vitnesbyrdsmøte, og jeg bar mitt oppriktige vitnesbyrd for siste gang for folket jeg var blitt så glad i. Etter at jeg hadde båret vitnesbyrd, så jeg denne advokaten, som til å begynne med hadde vært uimottakelig for vårt budskap, reise seg og gå frem til talerstolen med Mormons bok i hånden. Han skalv og hadde tårer i øynene da han hevet Mormons bok og gråt: «Brødre og søstre, jeg vet at Mormons bok er sann.» Vi frydet oss over å høre dette vitnesbyrdet.
Samme ettermiddag var mange av menighetens medlemmer tilstede da familien Garcia ble døpt.
Etter at jeg var blitt avløst fra misjonen, korresponderte jeg regelmessig med bror Garcia. Han fortalte meg glad at han var blitt president for Søndagsskolen. Senere ble han kalt til biskop. Han reiste mange timer med båt for å være tilstede da jeg ble viet i Manila Filippinene tempel. Til slutt ble han kalt til stavspresident og til rådgiver i Filippinene Bacolod misjonspresidentskap.
Han har vært et redskap til å omvende mange mennesker til det gjengitte evangelium. Mannen som oppførte seg som om hans hånd ville bli brent hvis han rørte Mormons bok, ble et stort vitne om denne bokens guddommelighet og sannhet.