Budskap fra Det første presidentskap
En endeløs konflikt, en sikker seier
Det har nå gått nesten hundre år siden jeg ble født, og det meste av denne tiden har det vært krig blant menneskene et eller annet sted i verden. Ingen kan noen gang se rekkevidden av de fryktelige lidelsene som er forbundet med disse krigene rundt i verden. Millioner av liv er gått tapt. Krigens forferdelige sår har etterlatt lemles-tede legemer og ødelagte sinn. Familier er blitt farløse og morløse. Ungdommer som er blitt rekruttert til å slåss, har i mange tilfeller mistet livet, mens de som fremdeles er i live, har fått preget inn i sitt sinn elementer av hat som aldri kan utslettes. Nasjoners rikdom er ødslet bort og vil aldri kunne gjenvinnes.
Krigens herjinger synes så unødvendige og er en så fryktelig sløsing med menneskeliv og nasjonale ressurser. Vi spør: Vil denne fryktelige, destruktive måte å takle uoverensstemmelser på blant Guds sønner og døtre noen gang ta slutt?
Men det er en annen krig som har vart siden før verden ble skapt, og som sannsynligvis ennå kommer til å vare lenge. Det er en krig som gjelder større spørsmål enn territorium eller nasjonal suverenitet. Åpenbareren Johannes sier om denne kampen:
«Det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen. Og dragen stred, og dens engler.
Og de kunne ikke stå seg, og det ble ikke lenger funnet sted for dem i himmelen.
Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham» (Johannes’ åpenbaring 12:7-9).
Kampen som fortsetter
Denne striden, så bitter, så intens, har aldri opphørt. Det er striden mellom sannhet og villfarelse, mellom handlefrihet og tvang, mellom Kristi tilhengere og dem som har fornektet ham. Hans fiender har brukt alle mulige former for krigslist i denne striden. De har løyet og bedratt. De har benyttet seg av penger og rikdom. De har narret menneskene. De har myrdet og ødelagt og engasjert seg i enhver form for ondskap for å forpurre Kristi verk.
Mord ble første gang begått på jorden da Kain slo Abel ihjel. Det gamle testamente er fullt av beretninger om nettopp denne evige strid.
Det kom til uttrykk i de skjendige anklagene mot mannen fra Galilea, Kristus, som helbredet syke og oppløftet menneskenes hjerter og ga dem fornyet håp, han som forkynte fredens evangelium. Motivert av den onde kraft, tok fiendene ham, torturerte ham, naglet ham til korset og talte spottende mot ham. Men ved sin guddommelighets kraft overvant han den død hans fiender hadde påført ham, og ga ved sitt offer alle mennesker frelse fra døden.
Denne evige strid fortsatte i forfallet av det verk han hadde opprettet, i den fordervelse som senere infiserte det da mørke dekket jorden og belgmørke dekket folkene (se Jesaja 60:2).
Men Guds styrker kunne ikke beseires. Kristi lys virket på et menneske her og et menneske der, og mye godt skjedde, til tross for stor undertrykkelse og lidelse.
Det kom en tid med fornyelse, med kamp for frihet – kamp som måtte betales med mye blod og offer. Guds ånd påvirket mennesker til å grunnlegge en nasjon der trosfrihet, talefrihet og handlefrihet ble beskyttet. Deretter fulgte innledningen av tidenes fyldes evangelieutdeling ved et besøk på jorden av Gud, den evige Fader, og hans elskede Sønn, den oppstandne Herre Jesus Kristus. Denne enestående begivenhet ble fulgt av besøk av engler som gjenga nøklene og prestedømmet fra gammel tid.
Men striden var ikke over. Den ble fornyet og ført i en annen retning. Det rådet forakt. Det foregikk forfølgelse. Folk ble drevet fra sted til sted. Guds unge profet og hans kjære bror ble myrdet, for 163 år siden i denne måneden.
De siste-dagers-hellige flyktet fra sine komfortable hjem, sine gårder, åkrer, butikker og sitt vakre tempel, som de hadde ofret så enormt mye for for å bygge. De kom til fjelldalene, mens tusener av dem døde underveis. De kom til det stedet som president Joseph Smith hadde sagt til De tolv at de skulle finne, et sted «der djevelen ikke kan komme og grave oss ut».1
Men motstanderen har aldri sluttet å prøve. På oktober-konferansen i 1896 sto president Wilford Woodruff (1807-98), som da var en gammel mann, i Tabernaklet på Temple Square og sa:
«Det er to krefter på jorden og midt blant jordens innbyggere – Guds kraft og djevelens kraft. I vår historie har vi hatt noen svært spesielle erfaringer. Når Gud har hatt et folk på jorden – uansett i hvilken tidsalder – har Lucifer, morgenrødens sønn, og de millioner falne ånder som ble kastet ut av himmelen, ført krig mot Gud, mot Kristus, mot Guds verk og mot Guds folk. Og de nøler ikke med å gjøre det i vår tid og generasjon. Alltid når Herren har løftet sin hånd for å utføre noe verk, har disse krefter gått inn for å kullkaste det.»2
President Woodruff visste hva han snakket om. Han hadde nylig opplevd den vanskelige og farefulle tid da landets ledere hadde gått ut mot vårt folk, fast bestemt på å tilintetgjøre denne kirke som organisasjon. Tross den vanskelige tiden ga ikke de siste-dagers-hellige opp. De fortsatte i tro. De satte sin lit til Den allmektige, og han åpenbarte for dem hvilken vei de skulle følge. I tro godtok de denne åpenbaring og vandret i lydighet.
Konfliktens mønster
Men striden tok ikke slutt. Den avtok litt, og vi er takk-nemlige for det. Likevel har sannhetens motstander fortsatt sin kamp.
Til tross for Kirkens nåværende styrke virker det som om vi stadig er under angrep fra en eller annen kant. Men vi fortsetter. Vi må fortsette. Vi har gått fremover, og vi vil fortsette å gå fremover. Noen ganger er det snakk om store stridsspørsmål. Til andre tider er det bare lokale, små problemer. Men de er alle en del av et mønster.
Vi har følt motstanden i de utrettelige anstrengelser fra mange, både i og utenfor Kirken, for å ødelegge troen, for å forkleine, for å nedverdige, for å bære falskt vitnesbyrd, for å friste, lokke og bevege vårt folk til å gjøre ting som ikke er i overensstemmelse med læresetningene og normene i dette Guds verk.
Striden fortsetter. Det er som det var i begynnelsen. Den er kanskje ikke like intens, og det er jeg takknemlig for. Men de omstridte prinsipper er de samme. Ofrene som faller, er like dyrebare som dem som falt tidligere. Det er en kamp som vedvarer. Prestedømmets menn – sammen med Guds døtre, som er våre ledsagere og allierte – er alle med i Herrens armé. Vi må stå sammen. En armé som ikke er organisert, vil ikke seire. Det er tvingende nødvendig at vi slutter rekkene, at vi marsjerer sammen som én. Vi kan ikke ha splittelse blant oss og vente oss seier. Vi kan ikke ha mangel på lojalitet og vente enhet. Vi kan ikke være urene og vente oss hjelp fra Den allmektige.
Prestedømmets unge menn, diakonene, lærerne og prestene, er pålagt i sine embeder i prestedømmet den plikt å forkynne evangeliet, undervise i sannheten, oppmuntre de svake til å bli sterke, å «innby alle til å komme til Kristus» (L&p 20:59). Kirkens unge kvinner har ikke noe mindre ansvar for å være lydige mot Guds bud og være eksempler på tro og dyd.
Ingen sønn eller datter av vår himmelske Fader har råd til å innta stoffer som vil svekke deres sinn, legeme eller deres evige ånd. Dette omfatter narkotika, alkohol, tobakk og pornografi. Dere kan ikke begå umoralske handlinger. Dere kan ikke gjøre dette og være tapre som stridsmenn for Herrens sak i den store, evige kamp som pågår om sjelene til vår Faders barn.
Menn i denne kirken kan ikke være utro mot sin hustru, sin familie, sitt prestedømsansvar hvis de skal være tapre når det gjelder å bringe Herrens verk fremover i dette store slag for sannhet og frelse. De kan ikke være uærlige og skruppelløse i timelige saker uten å få pletter på sin rustning. Kvinnene i denne kirken, enten de er hustruer, mødre eller søstre som ikke har funnet ledsagere, kan ikke være utro mot sine pakter og velsignelser og tjene som det bolverk i riket som de er ment å være.
På våre møter synger vi av og til en gammel salme:
Hvem er for Herrens sak?
Nå må det vise seg,
og svar så uten frykt:
Vi er for Herrens sak?
Vår kamp er ei en lek,
for fienden er på vakt,
dens hær står kampberedt.
Vi er for Herrens sak!3
Forpliktelse
For noen år siden fortalte en venn meg om en samtale han hadde hatt med et annet medlem av Kirken. Min venn hadde spurt om hans kamerat følte seg nær sin himmelske Fader. Mannen svarte at det gjorde han ikke. Hvorfor ikke? Han svarte: «Oppriktig talt, fordi jeg ikke ønsker det.» Han sa videre: «Hvis jeg hadde et nært forhold til min himmelske Fader, ville han trolig ønske at jeg skulle forplikte meg mer, og det er jeg ikke rede til.»
Tenk på det – en mann som har påtatt seg Herrens navn i dåpen, en mann som har fornyet sine pakter med Herren på nadverdsmøtene, en mann som har påtatt seg Guds prestedømme og likevel sier at hvis han hadde hatt et nært forhold til sin himmelske Fader, kunne det bli forventet at han forpliktet seg mer, og det var han ikke rede til!
I dette verk er det nødvendig å engasjere seg. Det er nødvendig å være hengiven. Vi er engasjert i en stor og evig strid som gjelder selve sjelen til Guds sønner og døtre. Vi taper ikke. Vi vinner. Vi vil fortsette å vinne hvis vi er sanne og trofaste. Vi kan greie det. Vi må greie det. Vi vil greie det. Det er ikke noe Herren har bedt oss om som vi ikke kan greie når vi har tro.
Jeg tenker på Israels barn da de flyktet fra Egypt. De slo leir ved Rødehavet. Da de så seg tilbake, fikk de se Farao og hans hær komme for å utslette dem. Frykten grep dem. Med hæren bak seg og havet foran seg skrek de ut i frykt.
«Da sa Moses til folket: Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer.
Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.
Herren sa til Moses: … Si til Israels barn at de skal dra videre!» (2. Mosebok 14:13-15, uthevelse tilføyd).
Havet delte seg, og Israels barn gikk over og ble berget. Egypterne fulgte etter og ble selv utryddet.
Skal ikke også vi gå frem i tro? Han som er vår evige leder, den Herre Jesus Kristus, har utfordret oss gjennom åpenbaring. Han sa:
«Derfor, oppløft deres hjerter og fryd dere, og bind omkring deres lender og ta min fulle rustning på så dere kan motstå den onde dag…
Stå derfor, med deres lender ombundet med sannhet, iført rettferdighetens brynje og deres føtter skodd med den beredskap som fredens evangelium gir, som jeg har sendt mine engler for å overgi til dere.
Grip troens skjold hvorved dere skal kunne slukke alle de ugudeliges brennende piler,
og ta frelsens hjelm og min Ånds sverd … og stå trofaste inntil jeg kommer, så skal dere bli tatt opp, for der jeg er, skal dere også være» (L&p 27:15-18).
En lys fremtid
Striden fortsetter. Den føres over hele verden om handlefrihet og tvang. Den føres av en hær misjonærer om sannhet og villfarelse. Den føres i vårt eget liv, dag inn og dag ut, i våre hjem, i vårt arbeid, i våre skoleorganisasjoner; den utkjempes over spørsmål om kjærlighet og respekt, lojalitet og troskap, lydighet og rettskaffenhet. Vi er alle involvert i den – barn, ungdom eller voksne, hver enkelt av oss. Vi vinner, og fremtiden har aldri sett lysere ut.
Må vår Gud velsigne oss i det arbeid som så tydelig er blitt lagt frem for oss. Må vi være trofaste. Må vi være tapre. Må vi ha mot til å være tro mot den tillit Gud har satt til hver enkelt av oss. Må vi være uredde. «For [for å sitere Paulus’ ord til Timoteus] Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd» (2. Timoteus 1:7-8).
Ideer for hjemmelærere
Etter at du har studert dette budskapet ydmykt, gir du det ved å benytte en metode som oppmuntrer dem du underviser, til å delta. Her følger noen eksempler:
-
Bruk artikkelen til å gjennomgå krigen om godt og ondt som har pågått siden før verden ble skapt. Forklar at Kristi lys representerer håp i en mørk verden. Les avsnittet «En lys fremtid». Foreslå tiltak for å vinne striden mellom godt og ondt.
-
Skriv teksten i 2. Timoteus 1:7-8 på et kort til hvert familiemedlem. Oppfordre familiemedlemmene til å skrive et personlig mål for å bli en mer hengiven Jesu Kristi disippel på baksiden av kortet. Be dem plassere kortet et sted der de vil se det daglig.
-
Ta med deg en salmebok til hvert besøk. Oppfordre familiemedlemmene til å bruke emneregisteret for å finne salmer som inspirerer til forpliktelse. Velg en salme som dere synger eller leser høyt. Sammenlign denne teksten med deler fra president Hinckleys tale. Avslutt ved å gjennomgå president Hinckleys oppfordring til å forplikte seg og hans vitnesbyrd om den lyse fremtid som venter dem som trofast tjener på Herrens side.