Leksjoner fra Det nye testamente
Takknemlighet for forsoningen
Mot slutten av sitt virke på jorden gikk Frelseren sammen med sine disipler til Oljeberget, til Getsemane have.
Vi leser i Lukas i Det nye testamente:
«Og han gikk ut og drog til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte med ham.
Da han kom til stedet, sa han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse.
Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, bad og sa:
Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.
Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.
Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden» (Lukas 22:39-44).
Det var der Frelseren betalte prisen for alle sorger, synder og overtredelser hos ethvert menneske som noen-sinne har levd eller kommer til å leve. Der drakk han den bitre kalk og led for at alle som omvender seg, ikke må lide. Etter denne fryktelige erfaringen ble han ført til Golgata og ble naglet til et kors, noe som var nok en brutal og smertefull tortur han måtte gjennom for å tilveiebringe forsoningen for alle mennesker.
Intet menneske kan forestille seg hva Frelseren virkelig led da han påtok seg denne tunge byrde. I en åpenbaring som ble gitt til profeten Joseph Smith i mars 1830, får vi et glimt av denne lidelsen da Frelseren uttalte:
For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.
Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg.
Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake –
men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn» (L&p 19:16-19).
Til syvende og sist kan vårt liv bare bli leget gjennom forsoningen. Et medlem beskrev hva han følte da han gjennomgikk omvendelsesprosessen og oppdaget forsoningens legende kraft: «Tiden mellom overtredelsen og bekjennelsen var fryktelig. Jeg levde hele tiden i visshet om det fryktelige jeg hadde gjort. Jeg befant meg i en tilstand av tykt mørke, var deprimert og apatisk. Jeg hadde til å begynne med ikke noe håp og ble pint av frykt, men tvilte likevel aldri på evangeliets sannhet og forsoningens frelsende kraft. Jeg visste at det bare var én måte for meg å bli leget på.
Å bekjenne for min hustru og mine barn hva jeg hadde gjort, var det vanskeligste jeg noen gang hadde gjort. Deretter å fortsette med omvendelsesprosessen – å bekjenne for biskopen og stavspresidenten – var ikke så vanskelig. Til slutt kunne jeg befri meg for den byrde jeg hadde påført meg selv. Jeg følte meg lettet da jeg ble utelukket, og for utsiktene det åpnet for.
Hvilken glede det var da jeg fikk tillatelse til å bli døpt og igjen kunne ha Den hellige ånd med meg. Til slutt ble forsoningens løfte oppfylt på den tydeligste og vakreste måte da mine velsignelser ble gjengitt.
Gjennom disse årene erfarte min hustru og jeg at forsoningen ikke bare gir lindring og helbredelse til synderen, men utover det har den også kraft til å helbrede og restituere offeret. Dette vitner jeg om med stor takknemlighet.»
Hvis vi forsto den store kjærlighet Frelseren viste oss da han sonet for våre synder, ville vi alltid elske ham, være ham takknemlig og holde hans bud.
President Joseph Fielding Smith (1876-1972) sa: «En av de største synder, både hva størrelse og alvorlighetsgrad gjelder, … er den synd utakknemlighet er. Når vi bryter er bud, uansett hvor lite og ubetydelig vi kan synes det er, viser vi at vi er utakknemlige overfor vår Forløser. Det er umulig for oss å fatte hvor stor hans lidelse var da han bar byrden av hele verdens synder, en straff så stor at vi får vite at det kom blod ut fra porene på hans legeme, og dette var før han ble ført til korset. Den fysiske smerte han led da nagler ble drevet inn i hans hender og føtter, var ikke hans største lidelse, hvor smertefullt det med sikkerhet enn var. Hans største lidelse var den åndelige og mentale kval som skyldtes byrden av våre overtredelser som han bar. Hvis vi forsto hvor stor denne lidelse og hans lidelse på korset var, ville helt sikkert ingen av oss med vilje gjøre oss skyldig i synd. Vi ville ikke gi etter for fristelser, for ugudelige lyster og ønsker, og Satan kunne ikke finne plass i vårt hjerte. Hver gang vi synder, viser vi utakknemlighet og ringeakt for Guds Sønns lidelse, som gjør det mulig for oss å oppstå fra de døde og leve for evig. Hvis vi virkelig forsto og kunne føle, om så bare i liten grad, Jesu Kristi kjærlighet, velvilje og villighet til å lide for våre synder, ville vi være villige til å omvende oss fra alle våre overtredelser og tjene ham.»1
Frelserens forsoning er den største begivenhet i historien. President Gordon B. Hinckley har sagt: «Det finnes ingen annen gjerning i menneskenes historie som kan sammenlignes med denne. Intet som noensinne har skjedd, kan måle seg med den. Den ble utført fullstendig uselvisk og med ubegrenset kjærlighet til hele menneskeheten, og ble en barmhjertighetsgjerning uten like for hele menneskerasen.»2
Måtte vi alltid være takknemlig for denne fantastiske gave, Guds Sønns, vår Frelser og Forløsers forsoning.