Mors julemus
Da jeg var barn på 1950- og 1960-tallet, hadde vi ikke mange spesielle juletradisjoner – bortsett fra strømpene. Fordi vi barn var så begeistret for julestrømpene, fortsatte vi med denne tradisjonen da vi giftet oss og fikk egne barn. Men å kjøpe overraskelser og gjøre i stand dusinvis av julestrømper ble snart for mye for mine aldrende foreldre, spesielt min mor, som led av alvorlig leddgikt som begrenset hennes rørlighet og energi.
Til slutt meldte jeg meg til å overta prosjektet. På vår årlige utvidete familiens hjemmeaften, der vi fremførte juleevangeliet og åpnet strømpene, var jeg utmattet av alt som fulgte med å være mor til flere småbarn og takle alt som et aktivt liv innebar. Mens jeg så på at alle tømte ut «skattene» fra julestrømpene jeg omhyggelig hadde gjort i stand, syntes jeg litt synd på meg selv.
Som ventet var strømpen min tom, med unntak av den vanlige sukkertøystaven og appelsinen jeg hadde lagt oppi tidligere. Men da jeg ristet dem ut, la jeg merke til en liten rufsete mus laget av en valnøtt og hasselnøtter. Det ene øret var mye større enn det andre, og værhårene var bøyd. Halen var klippet for kort, og løkken til å henge den i treet med var ikke midt på. Jeg var forvirret. Var et barnehageprosjekt havnet i strømpen min?
Jeg så opp og så at mor iakttok meg fra rullestolen på den andre siden av rommet. Med en kroket, bøyd finger gjorde hun tegn til meg.
«Jeg ønsket å lage noe til julestrømpene,» sa hun. «De laget disse små musene i Hjelpeforeningen, og de var så søte.»
Hun holdt på å briste i gråt, og den milde stemmen hennes skalv da hun fortsatte.
«Fingrene mine ville ikke lystre meg, så jeg laget bare én. Den ble ikke slik den skulle, men jeg visste at du ikke ville bry deg om det.»
Jeg så igjen på den lille musen i hånden min. Hun hadde rett. Det gjorde ingenting. Hennes lille rufsete mus ble faktisk den aller dyrebareste gaven den julen.
I over 20 år har jeg varsomt fjernet silkepapiret fra den deformerte musen som var laget av deformerte fingrer, og plassert den forsiktig på en gren. Min engel av en mor har vært befridd for sin forkrøplete kropp i flere år, men hennes julemus minner meg om to dype sannheter.
Den første er at mor hedret meg ved å tro at jeg kunne se forbi musens bøyde ører og føle den kjærlighet og det offer som lå bak. Den annen er at hvis jeg, et ufullkomment menneske, er i stand til å finne skjønnhet i en enkel, liten mus, hvor mye mer er da ikke vår Fader i himmelen i stand til å se forbi våre ufullkomne anstrengelser og forstå våre rene hensikter.
Jeg vet at når vi gjør vårt beste for å gi til andre og til Ham, er ikke vår gave bare god nok – den er av uvurderlig verdi.