Budskap fra Det første presidentskap

Disse våre små

Av President Gordon B. Hinckley

En gang da våre barnebarn var små, tok min hustru og jeg med oss noen av dem på sirkus. Jeg minnes at jeg var mer interessert i å betrakte dem og mange andre på deres alder enn å se på mannen oppe i trapesen. Jeg så på dem med undring mens de skiftevis lo og stirret storøyd på det spennende som skjedde foran dem. Og jeg tenkte på det mirakel som barn er – det er de som blir en stadig fornyelse av liv og hensikt i verden. Da jeg betraktet dem mens de var intenst oppmerksomme, gikk mine tanker – selv i disse omgivelsene – til den vakre og gripende scenen som er nedtegnet i 3. Nephi, da den oppstandne Herre tok de små barna i sine armer og gråt da han velsignet dem og sa til folket: «Se, deres små» (3. Nephi 17:23).

Det er så opplagt at de store goder og de fryktelige onder i dagens verden er de søte og bitre fruktene av gårsdagens barneoppdragelse. Den måten vi oppdrar en ny generasjon på, vil være bestemmende for hvordan verden vil være om noen år. Hvis dere er bekymret for fremtiden, se da til hvordan dere oppdrar deres barn. Forfatteren av ordspråkene erklærte så klokt: «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel» (Ordspr. 22:6).

Da jeg var gutt, bodde vi hver sommer på en gård der det ble dyrket frukt. Vi dyrket store mengder fersken. Vår far tok oss med til demonstrasjoner i beskjæring av trær som landbrukshøyskolen arrangerte. Hver lørdag i januar og februar dro vi ut til gården for å beskjære trærne. Vi lærte at ved å klippe og sage på de rette stedene, selv når sneen lå på bakken og treet virket dødt, kunne vi forme et tre slik at solen ville nå frukten som skulle komme med våren og sommeren. Vi lærte at i februar kunne vi ganske nøye bestemme hva slags frukt vi ville plukke i september.

E. T. Sullivan skrev en gang disse interessante ordene: «Når Gud ønsker noe stort gjort i verden eller å rette på en stor feil, gjør han det på en meget uvanlig måte. Han setter ikke i gang jordskjelv eller sender ut lyn. I stedet lar han et hjelpeløst barn bli født, kanskje i et enkelt hjem og av en ukjent mor. Og så planter Gud en idé i morens hjerte, og hun overfører den til barnets sinn. Og så venter Gud. Jordskjelv og lyn er ikke verdens største krefter. Verdens største krefter er spebarn.»¹

Og jeg vil gjerne tilføye at disse barna vil bli gode eller onde krefter, i stor grad avhengig av hvordan de blir oppdratt. Herren har utvetydig erklært: «Jeg har befalt dere å oppdra deres barn i lys og sannhet» (L&p 93:40).

Fire absolutter

Jeg ber om unnskyldning for å nevne det opplagte. Jeg gjør dette fordi det opplagte i så mange tilfeller ikke blir praktisert. Det opplagte omfatter fire absolutter med hensyn til barn: (1) elsk dem, (2) undervis dem, (3) respekter dem, og (4) be sammen med dem og for dem.

En gang var det et ofte sett klistremerke som stilte spørsmålet: «Har du gitt ditt barn en klem i dag?» Hvor heldig, hvor velsignet er ikke det barnet som føler foreldrenes ømhet. Denne varmen, denne kjærligheten, vil bære god frukt i årene som følger. For en stor del er den kulde som kjennetegner en stor del av vårt samfunn, et resultat av den kulde som barna møtte mange år tidligere.

Det nabolaget jeg vokste opp i, var verden i et nøtteskall, med mange forskjellige mennesker. De var nært knyttet til hverandre, og jeg tror vi kjente alle. Jeg tror også vi var glad i dem alle – det vil si bortsett fra én mann. Jeg må tilstå at jeg avskydde den mannen. Siden har jeg omvendt meg fra den følelsen, men når jeg tenker tilbake, kan jeg igjen føle intensiteten fra den gang. Hvorfor så sterk antipati? Fordi han pisket barna sine med en lærrem eller en stokk eller hva som enn var for hånden når det kraftige sinnet hans blusset opp ved den minste provokasjon.

Kanskje det var fordi det i mitt hjem var en far som ved et eller annet magisk middel var i stand til å oppdra sine barn uten noe strafferedskap, selv om de en gang iblant kunne ha fortjent det.

Senere har jeg oppdaget at mannen jeg mislikte, var én i den svært betydelige gruppen foreldre som synes ute av stand til å vise annet enn hardhet overfor dem som de har satt til verden. Jeg har også innsett at denne mannen, som lever i minnene fra min barndom, bare er et eksempel på utallige tusener over hele verden som er kjent som barnemishandlere. Enhver sosialarbeider, enhver som har vakt i akuttmottaket på et større sykehus, enhver politimann og dommer i en stor by kan fortelle om dem. Hele det tragiske bildet består av slag, spark, kast og til og med seksuelle overgrep mot små barn. Og beslektet med disse voldsmenn og overgripere er de onde menn og kvinner som utnytter barn til pornografiske formål.

Jeg ønsker ikke å dvele ved dette heslige bildet. Jeg ønsker bare å si at ingen som hevder å følge Kristus og ingen som hevder å være medlem av denne kirken, kan gjøre slike ting uten å krenke Gud og forkaste hans Sønns læresetninger. Det var Jesus selv som erklærte, idet han fremholdt barnas renhet og uskyld som eksempel for oss: «Den som forfører én av disse små … , for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp» (Matteus 18:6). Kan det finnes en sterkere fordømmelse av dem som forgriper seg på barn, enn de ordene som ble uttalt av menneskehetens Frelser?

Begynn i hjemmet

Vil du at kjærlighetens ånd skal tilta i verden? Begynn da innenfor dine egne fire vegger. Se deres små, og se i dem Guds undre, han fra hvis nærhet de nettopp er kommet.

President Brigham Young (1801-77) sa en gang: «Et barn elsker sin mors smil, men hater hennes strenge blikk. Jeg ber mødrene ikke tillate barna å innlate seg på ugudelige ting, men samtidig behandle dem mildt.»²

Videre sa han: «Oppdra dine barn til å elske og frykte Herren. Studer deres tilbøyeligheter og deres temperament og behandle dem deretter. Tillat deg aldri å rette på dem når du er sint. Lær dem å elske deg istedenfor å frykte deg.»³

Det er selvfølgelig behov for disiplin i familien. Men disiplin med alvorlig straff, hårdhendt disiplin, fører uunngåelig til at feilen ikke rettes, og snarere til motvilje og bitterhet. Det løser ingen problemer, men gjør dem heller større. Det virker mot sin hensikt. Da Herren forklarte i hvilken ånd hans kirke skulle ledes, forklarte han også i hvilken ånd hjemmet skulle ledes, med følgende store, åpenbarte ord:

«Ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves … – uten ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet, …

Irettesett i tide, klart og tydelig når Den Hellige Ånd tilskynder, og vis deretter større kjærlighet mot den som du har irettesatt, for at han ikke skal betrakte deg som sin fiende,

så han kan vite at din trofasthet er sterkere enn dødens bånd» (L&p 121:41, 43-44).

Eksemplets varighet

Se deres små, og undervis dem. Jeg trenger ikke minne dere om at deres eksempel mer enn noe annet vil innprente et livsmønster i dem. Det er alltid interessant å møte barn av gamle venner og finne igjen foreldrenes livsstil i en ny generasjon.

Det fortelles at i det gamle Rom var det en gruppe kvinner som av forfengelighet viste sine smykker til hverandre. Blant dem var Cornelia, som var mor til to gutter. En av kvinnene sa til henne: «Og hvor er dine smykker?» Hvorpå Cornelia svarte idet hun pekte på sine sønner: «Der er mine smykker.» Under hennes innflytelse, og ved at de tok etter hennes idealer, ble de Gaius og Tiberius Gracchus – graccherne som de ble kalt – to av de mest innflytelsesrike og effektive reformatorer i Roms historie. Så lenge de blir husket og omtalt, vil den mor som oppdro dem til å følge i hennes fotspor, også bli husket og omtalt med ære.

Jeg vil igjen benytte meg av Brigham Youngs ord: «Vær hele tiden opptatt av at barna som Gud så velvillig har gitt deg, i sin tidlige ungdom skal lære hvor viktige Guds orakler er og hvor skjønne prinsippene i vår hellige religion er, så de når de blir voksne menn og kvinner, alltid kan ha gode følelser for dem og aldri svikte sannheten.»⁴

Jeg vet at det er foreldre som til tross for at de overøser barna med kjærlighet og flittig og trofast forsøker å undervise dem, ser sine barn vokse opp stikk i strid med dette, og som gråter fordi deres villfarne sønner og døtre bevisst følger en kurs som fører til tragiske konsekvenser. Jeg har stor medfølelse med slike, og for dem vil jeg gjerne sitere Esekiels ord: «En sønn skal ikke bære sin fars misgjerning, og en far skal ikke bære sin sønns misgjerning» (Esekiel 18:20).

Men dette er unntaket og ikke regelen. Heller ikke berettiger unntaket resten av oss til ikke å gjøre enhver anstrengelse for å vise kjærlighet, et godt eksempel og korrekte retningslinjer når vi oppdrar dem som Gud har gitt oss et hellig ansvar for.

La oss heller aldri glemme at vi må respektere disse våre små. Ifølge Herrens åpenbarte ord vet vi at de er Guds barn slik vi er Guds barn, og at de fortjener den respekt som følger av kunnskapen om dette evige prinsipp. Herren gjorde det faktisk klart for oss at med mindre vi selv utvikler denne renhet, denne mangel på falskhet, denne uskyldighet, kan vi ikke komme inn i hans nærhet. Han erklærte: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike» (Matteus 8:3).

Channing Pollock skrev en gang disse interessante og provoserende ordene: «Når vi tenker over oppveksten da vi skydde det som var galt, må noen av oss ønske … at vi kunne fødes gamle og bli yngre og renere og stadig enklere og mer uskyldige inntil vi til sist kan legge oss ned til den evige søvn med småbarns hvite sjeler.»⁵

Kilder til styrke

Se deres små. Be sammen med dem. Be for dem og velsign dem. Den verden de skal inn i, er en sammensatt og vanskelig verden. De vil møte motgangens høye bølger. De trenger all den styrke og all den tro du kan gi dem mens de fremdeles er nær deg. Og de vil også trenge en større kraft som kommer fra en høyere makt. De må gjøre mer enn å klare seg med det de finner. De må forbedre verden, og den eneste hjelp de vil ha, er sitt eget eksempel og den overbevisende kraft som følger deres vitnesbyrd og deres kunnskap om det som hører Gud til. Dere vil trenge Herrens hjelp. Be sammen med dem mens de er unge, slik at de kan lære å kjenne denne kilde til styrke som alltid skal være tilgjengelig i vanskelige stunder.

Jeg elsker å høre barn be. Jeg verdsetter å høre foreldre be for sine barn. Jeg føler ærbødighet for en far som med det hellige prestedømmes myndighet legger sine hender på en sønns eller datters hode når det skal tas en viktig avgjørelse, og som i Herrens navn og ved Den hellige ånds veiledning gir en fars velsignelse.

Hvor mye vakrere ville ikke verden og samfunnene vi lever i bli hvis enhver far så på sine barn som det største han har, hvis han ledet dem i kjærlighet og godhet i kraft av sitt eksempel, og i vanskelige tider velsignet dem ved det hellige prestedømmets myndighet, og hvis enhver mor betraktet sine barn som sitt livs juveler, som gaver fra himmelens Gud som er deres evige Fader, og oppdro dem med ekte kjærlighet i Herrens visdom og formaning.

Oldtidens Jesaja sa: «Alle dine barn skal være lært av Herren, og dine barns fred skal være stor» (Jesaja 54:13). Til dette tilføyer jeg: «Stor skal også deres fedres og mødres fred og lykke være.»

Ideer for hjemmelærere

Etter at du har studert dette budskapet ydmykt, gir du det ved å benytte en metode som oppmuntrer dem du underviser, til å delta. Her følger noen eksempler:

Vis et bilde av Frelseren sammen med barn. Be familien lese og drøfte noen av skriftstedene som president Hinckley siterer i artikkelen. Illustrer skriftstedene med eksempler fra artikkelen. Avslutt ved å fortelle hvordan disse skriftstedene har veiledet deg.
Demonstrer ringvirkningene av innflytelse ved å slippe en liten gjenstand ned i en bolle med vann. Les noe fra «Fire absolutter» for å understreke hvilken virkning foreldrenes handlinger har på barna. Avslutt med å lese de to siste avsnittene av artikkelen.
Hvis det er småbarn i familien, kan du illustrere eksemplets makt ved å la familiemedlemmer herme etter en person. Personen kan klappe i hendene, ta tre steg, snu seg rundt osv. Les første avsnitt under «Eksemplets varighet», og fortell historien om den romerske kvinnen og hennes holdning til sine barn. Drøft hvordan hennes eksempel øvet innflytelse på sønnene. Overvei å bruke et eller to sitater fra den delen. Bær vitnesbyrd om eksemplets makt.