Den nye rekrutten
Jeg tok frem min manns memoarer og leste enda en gang hans beretning om hvordan han fant Kirken for over et halvt århundre siden:
«Som 20-åring i 1951 gikk jeg på en skole for sersjanter på Kronborg slott [i Danmark]. Julaften hadde jeg vakttjeneste på vollen som omgir slottet. På et sted stoppet jeg, så opp på stjernene og følte at det var mer mellom himmel og jord enn jeg hittil hadde tenkt. Jeg begynte med andre ord å tro at det var en Gud, noe jeg egentlig aldri hadde trodd før. Mine foreldre var absolutt ikke religiøse, og de og jeg gikk i kirken bare når det var dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse der.
Da jeg ble sersjant noen måneder senere, fikk jeg min egen tropp: 44 nye rekrutter – eller mer nøyaktig, 43 pluss 1. Denne ene var svært annerledes, og da jeg spurte ham hva som gjorde at han var annerledes enn de andre, sa han at han ville fortelle meg det om kvelden på mitt eget rom.
Der fortalte han meg om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige fem kvelder på rad. Den sjette dagen, søndag, gikk jeg i kirken. Med dette begynte mitt nye liv.
Kirken engasjerte meg fullstendig. Litt etter litt ble jeg kjent med Kirkens medlemmer. Jeg oppdaget at min rekrutt ikke var så mye annerledes enn medlemmene generelt.
Jeg ble overbevist om at Kirken var sann, at det var Herrens kirke – og jeg ble døpt. I sannhet en fantastisk dag.»
Jeg er takknemlig for at min mann, Orla, som døde i 1998, tok med disse ordene i sin personlige historie. Takket være den julaftenen for så lenge siden, da min mann for første gang følte at Gud virkelig var til, og hans samtaler med den nye rekrutten møtte vi hverandre, ble beseglet i templet og har fem barn – som nå har bragt barnebarn og oldebarn inn i familien vår. Vi har hatt et rikt liv i Kirken og mange velsignelser. Jeg er takknemlig for den julekvelden og for den nye rekrutten i Danmark for så mange år siden.