Boken med svar
Da jeg så en dokumentarfilm om Amasonas-jungelen, lærte jeg at misjonærer fra forskjellige religioner hadde undervist de innfødte amerikanere om Jesus Kristus. Jeg begynte å undres angående de millioner av deres forfedre som aldri hadde hørt om Jesus Kristus, evangeliet eller de frelsende ordinanser som dåp – hvordan det skulle gå med deres frelse. Hvis Frelseren kom for å frelse alle mennesker, hvorfor hadde da så mange gjennom hele historien aldri hørt hans strålende budskap?
Jeg lette etter svar i Bibelen, men kunne ikke engang finne noe som tydet på at den gamle verden var klar over sivilisasjonene i Amerika. Ingen pastor, prest eller Bibel-student kunne besvare mine spørsmål.
En dag ble jeg grepet av en salme jeg hørte. Jeg lærte salmen på mitt eget språk, portugisisk, og mens jeg strevde med å oversette den til engelsk, husket jeg at min siste-dagers-hellige nabo, Jesuina, ofte fikk besøk av amerikanske misjonærer. Jeg spurte henne om misjonærene kunne oversette den for meg. Neste dag la de igjen en oversettelse med en kort hilsen der det sto: «Det var en glede å hjelpe deg. Vi vil gjerne møte deg en dag.»
Da jeg møtte misjonærene en uke senere, inviterte de meg til kirken sin. Men jeg likte ikke siste-dagers-hellige. Medlemmer av min familie og ledere i andre kirker som jeg hadde undersøkt, kritiserte dem og kalte dem en farlig sekt. De kom med mange absurde påstander, som jeg trodde var sanne. Men en regnværssøndag kort tid etterpå våknet jeg med et sterkt ønske om å besøke deres kirke – for å gjøre noe til gjengjeld for deres vennlighet, men også av nysgjerrighet. Under det første møtet gikk folk til talerstolen og vitnet om at de visste at Kirken og Mormons bok var sann og at Joseph Smith var en Guds profet. Jeg var noe forvirret da jeg gikk fra møtet og til Søndagsskolen.
Da læreren nevnte skriftsteder eller historier fra Bibelen, deltok jeg ivrig. Men når hun snakket om Mormons bok, forholdt jeg meg taus og tankefull. Hvorfor en bok til når vi allerede hadde Bibelen? Før jeg gikk, takket læreren meg for at jeg hadde deltatt og overrasket meg så ved å gi meg sitt eksemplar av Mormons bok.
Da jeg kom hjem, gikk jeg inn på rommet mitt, knelte ned på gulvet og begynte å kommunisere alvorlig med min himmelske Fader. Jeg fortalte ham at jeg følte noe spesielt for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men at jeg ikke ønsket å bli lurt av motstanderen. Jeg ba ham hjelpe meg å gjøre slutt på min forvirring og vise meg hvilken kirke som var sann.
Etterpå ønsket jeg sterkt å lese Mormons bok. Jeg ba igjen om styrke og veiledning. Mens jeg ba, hadde jeg en sterk og god følelse – en indre varme. Jeg visste at jeg ikke var alene i den stunden. En tanke slo straks ned i meg: «Les boken!»
Jeg åpnet den og begynte å lese. Før jeg var ferdig med innledningen, begynte tårene å renne nedover ansiktet mitt idet Herren åpenbarte for meg mysteriet angående de innfødte amerikanere. Mormons bok syntes å være ment spesielt for å gi svar på mine bekymringer. Jeg følte stor glede over å få mine spørsmål besvart. Det var som oldtidens amerikanere hadde talt fra sine graver for å fortelle meg om sitt liv og vitne om at også de kjente Jesus og at han hadde lidt også for dem.
Jeg var forbløffet over oppdagelsen og oppsøkte misjonærene og lyttet til deres leksjoner. Påskesøndag, 31. mars 1991, gikk jeg ned i dåpens vann – den beste avgjørelsen jeg noensinne hadde tatt.
Jeg er min himmelske Fader veldig takknemlig for hans barmhjertighet og store visdom. Jeg vet at han er rettferdig, at han ikke har glemt noen av sine barn, og at han er ivrig etter å åpenbare sin plan for hele menneskeheten. Jeg vet at Mormons bok er en hellig bok. Den er sann.