Den minste av lederne?
En ny diakon lærte meg – hans biskop – hva Frelseren mente da han sa: «For den som er den minste iblant dere alle, han er stor» (Lukas 9:48).
Menigheten vår trengte en ny quorumspresident for diakonene. Mine rådgivere og jeg knelte på biskopsrådsmøtet, slik vi alltid gjør, for å søke Herrens godkjennelse av dette og andre kall.
Jeg følte Åndens bekreftelse og avtalte et intervju med Víctor Leonardo Jiménez Gonzáles, en ung mann som nylig hadde fylt 12 og som allerede var sekretær for diakonenes quorum.
Under intervjuet spurte jeg Víctor om hva han følte for det kallet han hadde.
«Jeg er bekymret, biskop,» svarte han. «Jeg er virkelig bekymret.»
«Hvorfor er du bekymret?»
«Fordi jeg ønsker at alle diakonene skal komme til kirken. Så på veien hit i dag gikk jeg innom Nicholas og Anthony og vekket dem, og så dro jeg til Jimmy og Luis for å få dem til å komme. Jeg blir virkelig bekymret, biskop,» sa Víctor.
Jeg ble forbløffet over det han sa og over at en 12 år gammel sekretær for diakonenes quorum kunne være så bekymret for de andre medlemmene av quorumet.
«Jeg er her for å tjene,» fortsatte han, «og jeg ønsker å gjøre det riktig, men jeg er en av de laveste lederne.»
«Hva mener du med ”en av de laveste lederne”?» spurte jeg.
«Fordi jeg er sekretær. Jeg er ikke president eller rådgiver. Jeg er sekretær, og det vil si at jeg er en av de laveste lederne. Men diakonene skulle være her, og det er de ikke, så jeg må dra og hente dem, for det er her de skal være. Jeg vet ikke hvorfor de ikke kommer. Men jeg må hente dem, biskop!»
Jeg kunne ikke lenger holde tårene tilbake, og de rant fra øynene mine. Med beveget stemme sa jeg: «Du har fått meg til å huske hvorfor jeg ble kalt til biskop. Det er for å vise omtanke for andre, besøke og tjene dem slik kong Benjamin gjorde. Vi trenger å tjene andre, og da vil vi være i Guds tjeneste. Du er ikke den laveste lederen. Enhver som tjener, har en rolle som er viktig for vår himmelske Fader og hans kirke.»
Til dette sa han: «Det lærte jeg av min far. Og nå når jeg ser deg gråte, husker jeg en gang han snakket med meg – han gråt og sa til meg: ”Når du har et ansvar, må du gjøre det riktig.”»
Tårene forfrisket min sjel, og den unge mannens ord forfrisket min hukommelse. Jeg husket hvor stor verdi vår himmelske Faders barn har, da jeg så hvor verdifulle alle medlemmene av hans quorum var for denne unge mannen.
Jeg kalte Víctor til president for diakonenes quorum. Hans svar lød: «Nå skal jeg virkelig arbeide hardt. Jeg skal ikke skuffe deg, biskop.»
Selv i dag, etter lang tid, får jeg tårer i øynene når jeg minnes dette uforglemmelige intervjuet. Jeg vet hvilke guddommelige muligheter denne unge mannen har. Han går med sikre skritt inn i fremtiden, og han har et klart syn på hva som er viktig.