Gjør enhver menighet til ditt «hjem»
Det kan være en utfordring å begynne på nytt i en ny menighet eller gren. Her er fem tips til hvordan du kan gjøre fremmede til venner.
Da jeg for mange år siden vendte tilbake til Kirken på regelmessig grunnlag etter å ha vært inaktiv en tid, var jeg sikker på at alle i menigheten visste at jeg var en angrende synder som ønsket å omvende seg. Jeg syntes at deres godhet kom til syne i deres strålende smil og gode vitnesbyrd, og at mine synder gjorde meg til en håpløs stakkar sammenlignet med dem. Når jeg tenker tilbake, innser jeg at nye mennesker i en mengde forskjellige omstendigheter kan føle seg altfor utsatt eller være spesielt nærtagende. Å gå inn i et nytt møtehus, sitte ved siden av mennesker man ikke kjenner og synge alene fra en salmebok kan være overveldende når man føler seg fryktelig forlegen.
Som enslig kvinne uten barn har jeg oppdaget at å begynne på nytt i en ny menighet kan være skremmende. Likevel har jeg gang på gang foretatt denne nerveslitende turen inn i en kirkebygning full av fremmede, fordi jeg har flyttet ofte på grunn av mitt arbeid. Gjennom årene har jeg lagt meg til en ny holdning med hensyn til min menighet og til å gå inn for å gjøre disse fremmede til venner og gode bekjente. Følgende metoder kan hjelpe oss alle å føle oss hjemme i enhver menighet eller gren, uansett hvor i verden vi er.
Husk hvorfor vi kommer til kirken. Et møtehus er et hellig og trygt sted der vår himmelske Faders barn samles for å tilbe ham. Der kan vi forenes i bønn, sang og hensikt. Unngå å dømme andre eller anta at andre dømmer deg. Det hjelper meg å tenke på at alle som gjør en innsats for å komme til kirken, i likhet med meg prøver å ta del i Frelserens forsoning og holde hans bud.
Presenter deg selv. Jeg har lært meg til straks å oppsøke biskopsrådet og presentere meg, så de vet at jeg er ny. Etter det forsikrer jeg meg om at jeg vet hvem som er høyprestenes gruppeleder, for han vil tildele meg høyprester som hjemmelærere. Som søster passer jeg dessuten på at jeg vet hvem som er medlemmer av Hjelpeforeningens presidentskap. Menighetssekretæren trenger også min adresse og mitt telefonnummer, og han kan be om å få medlemskortet mitt fra min tidligere menighet. Disse personene har presentert meg for andre medlemmer i menigheten, hjulpet meg å komme til aktiviteter i menigheten og staven, og de har støttet meg når jeg har mottatt et kall.
Før pleide jeg sette meg på bakerste rad, nær døren, slik at jeg straks etter avslutningsbønnen kunne skynde meg ut før noen snakket til meg og spurte hvem jeg var. Men å gå til og fra møtene med blikket i gulvet – eller rettet mot utgangsdøren – hjelper ikke stort når man skal finne seg til rette i en ny menighet.
Svelg nervøsiteten og henvend deg til personen foran deg. Håndhils på dem som underviser i klassene du deltar i eller som taler på nadverdsmøtet (du kan treffe dem i foajéen etterpå). Hvis du bruker et øyeblikk til å ta et overblikk over salen før du setter deg, kan du treffe forskjellige enkeltpersoner og familier hver gang du er på et møte. Vær frimodig nok til å be om skyss til en aktivitet i menigheten eller grenen. Det er ofte lettere å komme sammen med andre enn å gå inn alene. Be om å få en menighets- eller grenskalender. Den vil hjelpe deg å huske navn. Snart vil du kunne sette sammen navn og ansikter, og folk er ikke lenger fremmede. Det er heller ikke du.
Gjør tjeneste. Finn ut hvordan du kan hjelpe naboer og medlemmer i menigheten eller grenen. Det kan være noe så enkelt som å holde en dør åpen og hilse på dem når de kommer. (Dette vil hjelpe andre å huske deg.) Skriv deg på lister over frivillige. Finn ut hvem som er syke eller på sykehus, og besøk dem. Ta imot kall. Når det er aktuelt, kan du la biskopen eller grenspresidenten få vite hva du kan tilby å gjøre utover kallet ditt, og fortelle ham at han kan regne med deg når det er behov.
Vær forberedt til å delta. Søndagsskolen og prestedømmet og Hjelpeforeningen følger en leksjonsplan. Få tak i leksjonsbøkene, les leksjonene på forhånd, og vær forberedt på å lese skriftsteder eller gi eksempler på prinsippene som det blir undervist i, ved å fortelle om dine erfaringer. Selv om det kan være overveldende å snakke offentlig, kan du prøve å roe deg og være forberedt på å dele ditt vitnesbyrd om evangeliets sannhet.
Se etter nye ansikter. Vær hyggelig overfor andre slik du ville like at de var mot deg. Etter en tid vil du finne ut at du «ikke lenger er en fremmed og utlending, men de helliges medborger og Guds husfolk» (se Efeserbrevet 2:19). Du føler deg hjemme i din nye kirkefamilie.
Menighets- eller grensfamilier inkluderer alle – ingen skulle stenges ute. Det er kanskje ikke mulig alltid å bli venner med alle medlemmene, men hvis vi deler vår kjærlighet til evangeliet med hverandre, hvis vårt vitnesbyrd er rent, hvis vi er villige til å bære hverandres byrder, og hvis vi viser vårt ønske om å tjene Herren ved å tjene hverandre, er vi en familie. Jeg er takknemlig for at uansett hvor jeg er i verden, består hver gren eller menighet av andre av vår himmelske Faders barn. Jeg kan i sannhet vitne om at den menigheten jeg nå tilhører, er det beste sted for meg å være.