Fortsett i tålmodighet
Det vi lærer av tålmodighet, vil foredle vår karakter, løfte oss opp og forsterke vår lykke.
På 1960-tallet innledet en professor ved Stanford University et beskjedent eksperiment for å teste viljestyrken til fire år gamle barn. Han satte foran dem en stor marshmallow og sa så at de kunne spise den med en gang, men hvis de ventet i 15 minutter, kunne de få to marshmallower.
Så lot han barna være alene, og iakttok det som skjedde bak et toveisspeil. Noen av barna spiste marshmallowen med en gang, mens andre bare klarte å vente i noen få minutter før de ga etter for fristelsen. Bare 30 prosent klarte å vente.
Det var et middels interessant eksperiment, og professoren gikk videre til andre forskningsområder, for, som han selv sa: «Det er begrenset hva man kan oppnå med barn som prøver å la være å spise marshmallower.» Men tiden gikk, og han holdt oppsikt med barna og begynte å legge merke til en interessant sammenheng. De barna som ikke klarte å vente, strevde senere i livet og hadde flere adferdsproblemer, mens de som ventet, var mer positive og bedre motiverte, fikk bedre karakterer og høyere inntekt, og hadde sunnere forhold.
Det som begynte som et enkelt eksperiment med barn og marshmallower, ble en banebrytende studie som tydet på at evnen til å vente – å være tålmodig – var et viktig karaktertrekk som kunne bebude suksess senere i livet1.
Det kan være vanskelig å vente
Det kan være vanskelig å vente. Barn vet det, og det samme gjør voksne. Vi lever i en verden med hurtigmat, direktemeldinger, selvvalgte filmer på TV og øyeblikkelige svar på de mest trivielle eller dypsindige spørsmål. Vi liker ikke å vente. Noen føler til og med blodtrykket stige når deres kø i dagligvarebutikken går saktere enn de andre.
Tålmodighet – evnen til å sette våre ønsker på vent en stund – er en verdifull og sjelden dyd. Vi vil ha det vi vil ha, og vi vil ha det nå. Derfor kan bare tanken på tålmodighet synes ubehagelig og noen ganger bitter.
Men uten tålmodighet kan vi ikke behage Gud. Vi kan ikke bli fullkomne. Tålmodighet er en rensende prosess som utvikler forstanden, forsterker lykken, konsentrerer oppmerksomheten og gir håp om fred.
Som foreldre vet vi hvor uklokt det ville ha vært å etterkomme alle barnas ønsker. Men barn er ikke de eneste som blir bortskjemt når de blir overøst med øyeblikkelig tilfredsstillelse. Vår himmelske Fader vet at gode foreldre med tiden lærer å forstå at om barn noensinne skal modnes og nå sitt potensial, må de lære å vente.
Tålmodighet er ikke bare å vente
Da jeg var ti år gammel, ble familien vår flyktninger i et nytt land. Jeg hadde bestandig vært flink på skolen – helt til vi kom til Vest-Tyskland. Der ble skoleopplevelsen en helt annen for meg. Geografien vi studerte, var ny for meg. Historien vi studerte, var også svært annerledes. Før hadde jeg lært russisk som fremmedspråk. Nå var det engelsk. Dette var vanskelig for meg. Til tider trodde jeg virkelig at tungen min ganske enkelt ikke var laget for å snakke engelsk.
Ettersom så mye av pensumet var nytt og fremmed for meg, ble jeg hengende etter. For første gang i livet begynte jeg å lure på om jeg ikke var gløgg nok til å gå på skole.
Heldigvis hadde jeg en lærer som lærte meg å være tålmodig. Han lærte meg at jevnt og trutt arbeid – tålmodig utholdenhet – ville hjelpe meg å lære.
Med tiden gikk de vanskelige fagene lettere – til og med engelsk. Langsomt begynte jeg å innse at hvis jeg anstrengte meg konsekvent, kunne jeg lære. Det gikk ikke raskt, men med tålmodighet gikk det.
Denne erfaringen lærte meg at tålmodighet var langt mer enn bare å vente på at noe skulle skje – tålmodighet fordret aktiv anstrengelse mot verdige mål, og å ikke miste motet når resultatene ikke kom umiddelbart eller uten innsats.
Det er et viktig prinsipp her. Tålmodighet er ikke passiv resignasjon. Det er ikke å la være å handle på grunn av frykt. Tålmodighet innebærer å vente aktivt og holde ut. Det innebærer å fullføre noe og gjøre alt vi kan – jobbe, håpe og utøve tro. Vi må takle motgang med viljestyrke, selv når våre innerste ønsker ikke blir oppfylt med det samme. Tålmodighet er ikke bare å holde ut, men å holde ut på en god måte!
Utålmodighet, derimot, er et symptom på selviskhet. Den kjennetegner den selvopptatte. Den har rot i den altfor fremherskende tilstanden «universets midpunkt»-syndromet, som får folk til å tro at verden dreier om dem og at alle andre bare har biroller i jordelivets store teater, og bare de har hovedrollen.
Hvor langt er ikke dette, mine kjære brødre, fra den norm Herren har satt for oss som prestedømsbærere.
Tålmodighet, et prestedømsprinsipp
Som prestedømsbærere og representanter for den Herre Jesus Kristus må vi tjene andre i samsvar med hans eksempel. Det er en grunn til at nesten alle leksjoner om prestedømsledelse før eller siden kommer inn på kapittel 121 i Lære og pakter. Med noen få vers gir Herren et mesterlig kurs i prestedømsledelse. «Ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet – uten ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet.»2
Karakteregenskapene og handlemåtene som beskrives i disse versene, er grunnlaget for guddommelig tålmodighet og er uatskillelig forbundet med effektiv tjeneste i prestedømmet og som fedre. Disse egenskapene vil gi dere styrke og visdom til å foredle deres kall, til å forkynne evangeliet, til å omgås med de andre quorumsmedlemmene og til å yte den viktigste prestedømstjeneste – som utvilsomt er den kjærlige tjeneste som utføres i deres eget hjem.
La oss alltid huske at en av grunnene til at Gud har betrodd oss prestedømmet, er å hjelpe oss å forberede oss for evige velsignelser ved å utvikle vår natur gjennom den tålmodighet som prestedømstjeneste krever.
Slik Herren er tålmodig med oss, la oss være tålmodige med dem vi tjener. Forstå at de, som oss, er ufullkomne. I likhet med oss gjør de feil. I likhet med oss ønsker de at andre skal la tvilen komme dem til gode.
Gi aldri noen opp. Dette innbefatter at vi ikke må gi oss selv opp.
Jeg tror vi alle noen ganger kan kjenne oss igjen i tjeneren i Kristi lignelse, som skyldte penger til kongen, og som bønnfalt kongen og sa: «Ha tålmodighet med meg.»3
Herrens måte og tid
Israels barn ventet i 40 år i villmarken før de kunne komme inn i det lovede land. Jakob ventet i syv lange år på Rakel. Jødene ventet i 70 år i Babylon før de kunne vende tilbake og gjenoppbygge templet. Nephittene ventet på tegnet på Kristi fødsel, selv om de visste at om tegnet ikke kom, ville de bli drept. Joseph Smiths prøvelser i Liberty fengsel fikk selv Guds profet til å spørre: «Hvor lenge?»4
I hvert tilfelle hadde vår himmelske Fader en hensikt med å la sine barn vente.
Vi må alle vente på vår egen måte. Vi venter på bønnesvar. Vi venter på ting som i øyeblikket virker så riktige og så gode for oss, at vi ikke kan fatte hvorfor vår himmelske Fader vil utsette svaret.
Jeg husker da jeg forberedte meg til min opplæring som jagerpilot. Mye av vår grunnleggende militære opplæring besto av fysisk trening. Jeg er fremdeles ikke sikker på hvorfor endeløs løping var så viktig som forberedelse til å bli pilot. Likevel løp og løp vi, og så løp vi enda litt til.
Mens jeg løp, begynte jeg å legge merke til noe som, ærlig talt, plaget meg. Til stadighet ble jeg forbiløpt av menn som røkte, drakk og gjorde alt mulig rart som var i strid med evangeliet og, ikke minst, Visdomsordet.
Jeg husker at jeg tenkte: «Vent nå litt! Skal ikke jeg kunne løpe og ikke bli trett?» Men jeg var trett, og jeg ble forbiløpt av personer som avgjort ikke etterlevde Visdomsordet. Jeg må innrømme at det plaget meg den gangen. Jeg spurte meg selv om løftet var sant eller ikke.
Svaret kom ikke med en gang. Men til slutt lærte jeg at Guds løfter ikke alltid oppfylles like raskt eller på den måten vi kanskje håper. De kommer i hans tid og på hans egen måte. Mange år senere kunne jeg klart se de timelige velsignelsene som kommer til dem som adlyder Visdomsordet – i tillegg til de åndelige velsignelsene som kommer umiddelbart ved å adlyde enhver Guds lov. Når jeg tenker tilbake, vet jeg med sikkerhet at Herrens løfter, selv om de ikke alltid kommer raskt, alltid er sikre.
Tålmodighet krever tro
Brigham Young sa at når det dukket opp noe han ikke kunne forstå fullt ut, ba han Herren: «Gi meg tålmodighet til å vente til jeg selv kan forstå det.»5 Og så fortsatte Brigham å be, helt til han kunne forstå det.
Vi må lære at i Herrens plan kommer vår forståelse «linje på linje, bud på bud».6 Kort sagt, kunnskap og forståelse må betales med tålmodighet.
Ofte vil nåtidens dype daler bare kunne forstås ved å se tilbake på dem fra fjellene i vår fremtid. Vi kan ofte ikke se Herrens hånd i vårt liv før lenge etter at prøvelsene er over. De vanskeligste stundene i vårt liv er ofte nødvendige byggesteiner som danner grunnvollen for vår karakter og baner vei for fremtidige muligheter, forståelse og lykke.
Tålmodighet er en av Åndens frukter7
Tålmodighet er en guddommelig egenskap som kan lege sjelen, åpne for kunnskapens og forståelsens skatter og forvandle ordinære menn og kvinner til hellige og engler. Tålmodighet er virkelig en av Åndens frukter.
Tålmodighet innebærer å fullføre det vi begynner på. Det innebærer å utsette øyeblikkelig tilfredsstillelse for fremtidige velsignelser. Det innebærer å holde sinnet i tømme, og unngå uvennlige ord. Det innebærer å motstå det onde, selv når det ser ut til å gjøre andre rike.
Tålmodighet innebærer å akseptere det vi ikke kan forandre, og møte det med mot, velvilje og tro. Det innebærer å være «villige til å bøye oss for alt som Herren finner gavnlig å pålegge oss, likesom et barn bøyer seg for sin far»8. I siste instans innebærer tålmodighet å være «fast[e] og standhaftig[e] og urokkelig[e] i å holde Herrens befalinger»9 hele tiden, selv når det er vanskelig. Åpenbareren Johannes sa: «Heri består de helliges tålmodighet, de som holder fast ved Guds bud og Jesu tro.»10
Tålmodighet er en fullkommengjørende prosess. Frelseren selv sa at ved tålmodighet skal vi vinne vår sjel11. Eller for å bruke en annen oversettelse av den greske teksten: «Ved tålmodighet vinner dere herredømme over sjelen.»12 Tålmodighet betyr å holde ut i tro, i visshet om at det noen ganger er ved å vente, ikke ved å motta, at vi vokser mest. Dette gjaldt på Frelserens tid. Det gjelder også i dag, for vi befales i disse siste dager å «fortsett[e] i tålmodighet inntil dere blir fullkommengjort»13.
Herren velsigner oss for vår tålmodighet
For å omskrive Salmistens ord, hvis vi venter tålmodig på Herren, vil han lytte til oss. Han vil høre våre rop. Han vil løfte oss ut av fordervelsens grav og sette våre føtter på en fast klippe. Han vil legge en ny sang i vår munn, og vi vil prise Gud. Mange rundt oss vil se det, og de vil sette sin lit til Herren14.
Mine kjære brødre, tålmodighetens arbeid kan oppsummeres slik: Hold budene. Stol på Gud vår himmelske Fader. Tjen ham med fromhet og Kristus-lignende kjærlighet. Utøv tro og håp på Frelseren, og gi aldri opp. Det vi lærer av tålmodighet, vil foredle vår karakter, løfte oss opp og forsterke vår lykke. Det vil hjelpe oss å bli verdige prestedømsbærere og vår Mester Jesu Kristi trofaste disipler.
Jeg ber om at tålmodighet må kjennetegne oss som bærer Den allmektige Guds prestedømme, at vi tappert vil sette vår lit til Herrens løfter og tidsplan, at vi vil opptre overfor andre med den tålmodighet og medlidenhet vi ønsker for oss selv, og at vi må fortsette i tålmodighet inntil vi blir fullkommengjort. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.