Vend deg til Herren
La aldri jordiske omstendigheter gjøre deg åndelig ufør.
For mange år siden var jeg vitne til en hjerteskjærende hendelse – som ble en tragedie. Et ungt par ventet sitt første barn, og fødselen var nær forestående. Deres liv var fylt av forventning og begeistring for denne store begivenheten. Under fødselen oppsto det komplikasjoner, og barnet døde. Sorgen gikk etter hvert over i sinne, sinne ble til bebreidelse, som ble til hevntanker mot legen som de holdt ansvarlig for det hele. Foreldre og andre familiemedlemmer ble tungt involvert, og sammen søkte de å ødelegge legens omdømme og karriere. Etter hvert som uker og måneder med bitterhet tæret på familien, ble de også bitre på Herren. «Hvordan kunne han la dette fryktelige skje?» De avviste gjentatte forsøk fra Kirkens ledere og medlemmer på å trøste dem åndelig og følelsesmessig, og til sist meldte de seg ut av Kirken. Fire generasjoner av familien har nå blitt berørt. Der det en gang fantes tro og hengivenhet overfor Herren og hans kirke, har det ikke vært noen åndelig aktivitet hos noe familiemedlem på mange tiår.
I livets vanskeligste situasjoner er det ofte bare én kilde til fred. Fredsfyrsten, Jesus Kristus, gir oss sin nåde med innbydelsen: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile» (Matteus 11:28). Han lover videre: «Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere» (Johannes 14:27).
Min farmor og farfar hadde to barn, en sønn (min far) og en datter. Etter at min far hadde vært på misjon og avtjent militærtjeneste på Hawaii, reiste han tilbake til øyene i 1946 for å etablere seg i sitt yrke og oppdra sin familie. Hans foreldre bodde i Salt Lake City, det gjorde også hans søster. Hun giftet seg i 1946, og fire år senere ventet hun barn. Det er noe svært spesielt for foreldre å se frem til at en datter (i dette tilfellet den eneste datter) skal føde for første gang. Ingen visste at hun bar tvillinger. Dessverre døde både hun og tvillingene under fødselen.
Mine besteforeldre var sønderknust. Men sorgen fikk dem straks til å vende seg til Herren og hans forsoning. Uten å dvele ved hvorfor dette hendte og hvem som kunne lastes, gikk de inn for å leve et liv i rettferdighet. Mine besteforeldre var aldri rike. De var aldri blant den sosiale elite. De hadde aldri høye stillinger i Kirken – de var ganske enkelt hengivne siste-dagers-hellige.
Etter at de ble pensjonister i 1956, flyttet de til Hawaii for å være sammen med sine etterkommere. De neste tiårene viste de kjærlighet til sin familie, tjente i Kirken, og mest av alt bare frydet de seg over å være sammen. De likte aldri å være fra hverandre og snakket til og med om at den som døde først, måtte hjelpe dem å bli forenet igjen snart. Da de nærmet seg 90 år og etter 65 års ekteskap, gikk de bort med bare noen timers mellomrom av naturlige årsaker. Som deres biskop forrettet jeg ved dobbeltbegravelsen.
Bestefar Arts og bestemor Lous trofasthet, spesielt når de sto overfor vanskeligheter, har nå påvirket fire generasjoner etter dem. Det påvirket direkte og dypt deres sønn (min far) og min mor da mine foreldres egen datter, deres yngste barn, døde på grunn av komplikasjoner da hun fødte. I en alder av 34 år gikk hun bort ti dager etter fødselen og etterlot seg fire barn, fra ti dager til åtte år gamle. Etter det eksempel som de hadde sett i forrige generasjon, vendte mine foreldre seg – uten å nøle – til Herren for trøst.
Over hele verden og blant Kirkens medlemmer oppleves det stor glede og stor smerte. Begge deler er en del av planen. Uten den ene kan vi ikke kjenne den andre. «Mennesket er til for å kunne ha glede» (2. Nephi 2:25) og «det må nødvendigvis være en motsetning i alle ting» (2. Nephi 2:11) er ikke selvmotsigende. De utfyller hverandre. Alma den yngre beskrev hva han følte da han vendte seg til Herren: «Min sjel ble fylt med glede, like stor som min smerte hadde vært» (Alma 36:20).
Noen blir knuget ned av store problemer. Andre lar små saker bli store. Symonds Ryder var en campbellitt-leder som hørte om Kirken og hadde et møte med Joseph Smith. Han ble grepet av dette og sluttet seg til Kirken i juni 1831. Like etterpå ble han ordinert til eldste og kalt på misjon. Men i kallsbrevet fra Det første presidentskap og på hans offisielle tillatelse til å forkynne, var navnet hans stavet feil – med én bokstav. Etternavnet var skrevet R-i-d-e-r, istedenfor R-y-d-e-r. Dette fikk ham til å tvile på kallet og dem det kom fra. Han valgte å ikke reise på misjon og falt fra, noe som snart førte til hat og intens motstand mot Joseph og Kirken. I mars 1832, da Joseph Smith og Sidney Rigdon ble revet ut fra sine hjem om natten av en sint mobb og smurt inn med tjære og fjær, hørtes en stemme som skrek: «Simonds, Simonds [sic], hvor er tjærespannet?» (History of the Church, 1:262-263.) På mindre enn ti måneder gikk Symonds Ryder fra å være en ivrig konvertitt til mobbleder. Hans åndelige forfall startet da han ble fornærmet fordi navnet hans var stavet feil – med én bokstav. Uansett om det er en stor eller liten sak, kan vår reaksjon nullstille vårt liv.
Profeten Joseph Smith var et forbilde da han opplevde personlig tragedie og motstand. Mens han var i de umenneskelige forholdene i Liberty fengsel, ble denne guddommelige veiledning åpenbart til ham (den var delvis en beskrivelse av Josephs liv til da og også et forvarsel): Om «dårer skal spotte deg … Om du må gjennomgå trengsler, … om dine fiender overfaller deg, … om du skulle bli kastet i fangehullet eller falle i morderes hender … og alle elementer går sammen om å sperre veien, ja, fremfor alt om helvetes kjever åpner seg på vidt gap for å sluke deg, så vit da, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode» (L&p 122:1, 5-7). Så følger den dyptgående erklæringen: «Menneskesønnen har gjennomgått mer enn alt dette. Er du større enn ham?» (vers 8). Dette blir etterfulgt av en tydelig veiledning og store løfter. «Derfor, hold stø kurs, … frykt ikke for hva mennesket kan gjøre, for Gud skal være med deg evindelig og alltid» (vers 9).
De neste årene fortsatte Joseph Smith i rettferdighet å holde ut et liv fullt av motgang. Han ga uttrykk for dette trosfylte perspektiv: «Og med hensyn til de farer som jeg er kalt til å gjennomgå, forekommer de meg å være ganske små … jeg er vant til å svømme på dypt vann … Jeg … har lyst til å juble i trengsler, for … Gud … [har] befridd meg fra dem alle og vil befri meg heretter» (L&p 127:2). Josephs tillit til at han ville overvinne konstant motstand, var basert på hans evne til alltid å vende seg til Herren.
Hvis du føler at du har blitt dårlig behandlet – av en eller annen (et familiemedlem, en venn, et annet medlem av Kirken, en leder i Kirken, en kollega) eller av et eller annet (en kjærs død, helseproblemer, økonomisk nedtur, overgrep, henfallenhet) – gå rett på sak med all den styrke du har. «Hold stø kurs» (L&p 122:9). Å gi opp er ikke noe valg. Og vend deg omgående til Herren. Utøv all den tro du har på ham. La ham dele din byrde med deg. La hans nåde lette din bør. Vi er blitt lovet at vi «ikke skulle ha noen lidelser som ikke ble oppslukt i gleden over Kristus» (Alma 31:38). La aldri jordiske omstendigheter gjøre deg åndelig ufør.
Jesus viste det største eksempel da forsoningen krevde at han steg ned «under alt» (L&p 88:6) og led «alle menneskers smerter» (2. Nephi 9:21). Derfor forstår vi at forsoningen har en større hensikt enn å være et middel til å overvinne synd. Dette som er det største av alt som er utrettet på jorden, gir Frelseren makt til å oppfylle dette løftet: «Hvis dere vil vende dere til Herren av hele deres hjerte og sette deres lit til ham og tjene ham med all flid, … hvis dere gjør dette, vil han … fri dere ut av trelldom» (Mosiah 7:33).
Når vi feirer denne påskemorgen, la oss vende oss til Herren, vår «klare morgenstjerne» (Johannes’ åpenbaring 22:16). Jeg vitner om at han for evig vil lyse opp vår vei, vår sannhet og vårt liv (Johannes 14:6), i Jesu Kristi navn. Amen.