Den velsignelse Skriftene er for oss
Hovedformålet med all hellig skrift er å fylle vår sjel med tro på Gud Faderen og på hans Sønn Jesus Kristus.
6. oktober 1536 ble en ynkelig skikkelse ført fra en fangekjeller i Vilvorde slott nær Brussel i Belgia. I nesten halvannet år hadde mannen sittet isolert i en mørk og fuktig celle. Utenfor slottsmuren ble fangen nå festet til en stolpe. Han fikk tid til å uttale en siste bønn: «Herre, åpne kongeriket Englands øyne,» og så ble han kvalt. Like etterpå ble liket brent. Hvem var denne mannen, og hva var forseelsen som både politiske og kirkelige myndigheter hadde dømt ham for? Hans navn var William Tyndale, og forbrytelsen var å ha oversatt og utgitt Bibelen på engelsk.
Tyndale, som ble født i England omtrent da Columbus seilte til den nye verden, studerte ved Oxford og Cambridge, og ble så katolsk prest. Han snakket åtte språk flytende, blant annet gresk, hebraisk og latin. Tyndale var en ivrig bibelstudent, og den almenne uvitenhet om Skriftene som han observerte blant både prester og legfolk, gjorde ham dypt urolig. I en heftig meningsutveksling med en prest som argumenterte mot å gi Skriften til vanlige mennesker, lovet Tyndale: «Hvis Gud sparer mitt liv, skal jeg i løpet av få år sørge for at gutten som kjører plogen, vet mer om Skriften enn du gjør!»
Han søkte kirken om tillatelse til å oversette Bibelen til engelsk slik at alle kunne lese og anvende Guds ord. Søknaden ble avslått. Den rådende holdning var at direkte tilgang til Skriftene for andre enn prestene, truet kirkens myndighet og var ensbetydende med å «kaste perler for svin» (Matteus 7:6).
Tyndale tok likevel fatt på det krevende oversettelsesarbeidet. I 1524 reiste han til Tyskland under falskt navn, og bodde der mesteparten av tiden i skjul og i konstant fare for å bli arrestert. Med hjelp av pålitelige venner klarte Tyndale å publisere engelske oversettelser av Det nye testamente og senere Det gamle testamente. Biblene ble smuglet inn i England, hvor de var sterkt etterspurt og høyt verdsatt av dem som klarte å få tak i dem. De fikk stor utbredelse, men i hemmelighet. Myndighetene brente alle eksemplarer de kunne finne. Tre år etter Tyndales død åpnet imidlertid Gud kong Henrik VIII’s øyne, og med utgivelsen av det som ble kalt «Den store bibel», begynte Skriften å bli offentlig tilgjengelig på engelsk. Tyndales arbeid dannet grunnlaget for nesten alle fremtidige engelske oversettelser av Bibelen, ikke minst kong Jakobs versjon1.
William Tyndale var hverken den første eller den siste av dem som i mange land og på mange språk har ofret, til og med livet, for å bringe Guds ord ut av mulm og mørke. Vi skylder dem alle en stor takk. Men vi står kanskje i enda større gjeld til dem som trofast skrev ned og bevarte ordene gjennom tidene, ofte med store anstrengelser og ofre – Moses, Jesaja, Abraham, Johannes, Paulus, Nephi, Mormon, Joseph Smith og mange andre. Hva visste de om viktigheten av Skriftene som også vi trenger å vite? Hva forsto innbyggerne i 1600-tallets England, som betalte enorme summer og tok store sjanser for å få tilgang til en Bibel, som også vi burde forstå?
Kort tid før sin død overlot profeten Alma folkets hellige opptegnelser til sin sønn Helaman. Han minnet Helaman om at Skriftene hadde «utvidet dette folks erindring, ja, og overbevist mange om deres feilaktige veier og bragt dem til kunnskap om deres Gud til deres sjelers frelse» (Alma 37:8). Han befalte Helaman å bevare opptegnelsene slik at Gud gjennom dem «kunne vise sin makt for kommende generasjoner» (Alma 37:14).
Gjennom Skriftene viser Gud virkelig sin makt til å frelse og opphøye sine barn. Ved sitt ord, sa Alma, utvider han vår erindring, kaster lys over falskhet og villfarelser, bringer oss til omvendelse og får oss til å glede oss i Jesus Kristus, vår Forløser.
Skriftene utvider vår erindring
Skriftene utvider vår erindring ved å hjelpe oss til alltid å minnes Herren og vårt forhold til ham og Faderen. De minner oss om det vi visste i vårt førjordiske liv. De utvider også vår erindring i en annen betydning ved å lære oss om tidsaldre, personer og hendelser vi ikke selv har opplevd. Ingen av oss var tilstede og så Rødehavet bli delt, og gikk over til den andre siden sammen med Moses mellom vegger av vann. Vi var ikke der og hørte Bergprekenen, så Lasarus oppvekket fra de døde eller så Frelserens lidelser i Getsemane og deretter på korset. Vi hørte ikke, sammen med Maria, de to englene som vitnet ved den tomme graven om at Jesus var oppstått fra de døde. Vi gikk ikke frem en etter en sammen med folkemengden i landet Overflod, etter invitasjon fra Frelseren, for å føle naglegapene og væte føttene hans med våre tårer. Vi knelte ikke ved siden av Joseph Smith i Den hellige lund og skuet Faderen og Sønnen. Likevel vet vi disse tingene og mye, mye mer fordi vi har Skriftenes opptegnelse som utvider vår erindring og lærer oss det vi ikke visste. Og når disse tingene trenger inn i vårt sinn og hjerte, slår vår tro på Gud og hans elskede Sønn, rot.
Skriftene utvider også vår erindring ved å hjelpe oss å ikke glemme det vi og tidligere generasjoner har lært. De som enten ikke har eller ignorerer Guds nedskrevne ord, slutter til slutt å tro på ham og glemmer hensikten med sin eksistens. Dere husker sikkert hvor viktig det var for Lehis folk å få med seg messingplatene da de forlot Jerusalem. Disse Skriftene var nøkkelen til deres kunnskap om Gud og Kristi kommende forløsning. Den andre gruppen som «kom ut fra Jerusalem» kort tid etter Lehi, hadde ingen skrifter, og da Lehis etterkommere møtte dem tre eller fire hundre år senere, står det skrevet at «deres språk var blitt forvansket, … og de fornektet sin Skapers eksistens» (Omni 1:15, 17).
På Tyndales tid hersket stor uvitenhet om Skriftene fordi folk ikke hadde tilgang til Bibelen, iallfall ikke på et språk de kunne forstå. I dag er Bibelen og andre skrifter lett tilgjengelige, men likevel tiltar uvitenheten om Skriftene fordi folk ikke vil åpne bøkene. Dermed har de glemt ting som deres besteforeldre visste.
Skriftene er målestokken når det gjelder å skjelne mellom sannhet og villfarelse
Gud bruker Skriftene til å avsløre feilaktig tankegang, falske tradisjoner og synd, med deres katastrofale virkninger. Han er en kjærlig far som ønsker å spare oss for unødig lidelse og sorg, og samtidig hjelpe oss å nå vårt guddommelige potensial. Skriftene avkrefter for eksempel en gammel filosofi som har kommet på mote igjen i vår tid – Korihors filosofi om at det ikke finnes noen absolutte moralnormer, at «hvert menneske [utvikler] seg i forhold til sine evner, og hvert menneske seire[r] i forhold til sin styrke, og uansett hva et menneske [gjør], så [er] det ingen forbrytelse». Og «når et menneske [dør], så [er] det ikke noe mer» (Alma 30:17-18). Alma, som hadde konfrontert Korihor, lot ikke sin egen sønn Corianton være det minste i tvil om at det virkelig finnes en moralkodeks, og hva den består i. Corianton hadde begått seksuell synd, og hans far talte kjærlig, men rett frem til ham: «Vet du ikke, min sønn, at disse ting er en avskyelighet i Herrens øyne, ja, mer avskyelig enn alle andre synder unntatt utgytelsen av uskyldig blod eller å fornekte Den Hellige Ånd?» (Alma 39:5).
I motsetning til for et århundre siden, vil mange i dag argumentere mot Alma når det gjelder hvor alvorlig umoral er. Andre vil påstå at alt er relativt, eller at Guds kjærlighet er overbærende. Hvis det finnes en Gud, sier de, unnskylder han alle synder og misgjerninger på grunn av sin kjærlighet til oss – det er intet behov for omvendelse. Eller det er iallfall nok med en enkel bekjennelse. De har forestilt seg en Jesus som vil at vi skal arbeide for sosial rettferdighet, men som ikke stiller noen krav til vår livsførsel.2 Men en kjærlig Gud vil ikke at vi skal lære av sørgelig erfaring at «ugudelighet aldri har vært lykke» (Alma 41:10; se også Helaman 13:38). Hans bud gjenspeiler virkeligheten, og er vår beskyttelse mot selvpåført smerte. Skriftene er prøvestenen for å måle korrekthet og sannhet, og de er klare på at sann lykke ikke følger av å fornekte Guds rettferdighet eller prøve å omgå syndens konsekvenser, men av omvendelse og tilgivelse gjennom Guds Sønns nåde og forsoning (se Alma 42).
Skriftene lærer oss prinsipper og moralverdier som er nødvendige for samfunnets eksistens, herunder integritet, ansvarlighet, uselviskhet, troskap og nestekjærlighet. I Skriftene finner vi levende fremstillinger av velsignelsene ved å overholde sanne prinsipper, samt de tragedier som rammer enkeltpersoner og sivilisasjoner som forkaster dem. Der Skriftenes sannheter ignoreres eller glemmes, vil samfunnets moralske kjerne oppløses, og da kommer forfallet ikke lenge etter. Snart er det ingenting igjen til å opprettholde de institusjoner som holder samfunnet sammen.
Skriftene fører oss til Kristus, vår Forløser
Det sentrale formål med all skrift er å fylle vår sjel med tro på Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus – tro på at de er til, tro på Faderens plan for vår udødelighet og vårt evige liv, tro på Jesu Kristi forsoning og oppstandelse, som muliggjør denne lykkens plan, tro til å gjøre Jesu Kristi evangelium til vår måte å leve på, og tro til å bli kjent med «den eneste sanne Gud, og ham [han] utsendte, Jesus Kristus» (Johannes 17:3).
Guds ord er, som Alma sa, som et frø som plantes i vårt hjerte, og som blir til tro når det begynner å vokse i oss (se Alma 32:27-43; se også Romerne 10:13-17). Tro vil ikke komme ved å studere gamle tekster som rent akademiske fag. Den vil ikke komme ved arkeologiske utgravninger og oppdagelser. Den vil ikke komme ved vitenskapelige forsøk. Den vil ikke engang komme ved å oppleve mirakler. Disse tingene kan bekrefte vår tro, eller noen ganger utfordre den, men de skaper ikke tro. Tro kommer ved Den hellige ånds vitnesbyrd til vår sjel, Ånd til ånd, når vi hører eller leser Guds ord. Og troen modnes når vi fortsetter å nyte av ordet.
Skriftenes beretninger om andres tro styrker vår egen. Vi husker en høvedsmanns tro, som lot Kristus helbrede tjeneren hans uten så mye som å se ham (se Matteus 8:5-13; Markus 7:25-30), og at datteren av en ikke-jødisk kvinne ble helbredet fordi denne ydmyke moren ville ta imot om så smulene fra Mesterens bord (se Matteus 15:22-28; Markus 7:25-30). Vi hører den lidende Job gråte: «Selv om han slår meg, vil jeg stole på ham» (Job 13:15) – og erklære: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet … [og] ut fra mitt kjød [skal jeg] skue Gud» (Job 19:25-26). Vi hører og henter styrke i en ung profets besluttsomhet, han som ble hatet og bittert forfulgt av så mange voksne: «Jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det, heller ikke våget jeg å gjøre det» (Joseph Smith – Historie 1:25).
Fordi de forklarer Kristi lære, ledsages Skriftene av Den hellige ånd, hvis rolle det er å vitne om Faderen og Sønnen (se 3. Nephi 11:32). Derfor er det å lese Skriftene én måte å motta Den hellige ånd på. Hellig skrift gis gjennom Den hellige ånd i første omgang (se 2. Peter 1:21; L&p 20:26-27; 68:4), og den samme Ånd kan vitne om dens sannhet for oss. Studer Skriftene omhyggelig og ettertenksomt. Grunn på dem og be om dem. Skriftene er åpenbaring, og de vil utløse flere åpenbaringer.
Tenk hvor velsignet vi er som har Bibelen og rundt 900 andre sider med hellig skrift, i Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle. Tenk så på at vi i tillegg har profeters ord, uttalt ved tilskyndelse fra Den hellige ånd i sammenhenger som denne, som Herren kaller hellig skrift (se L&p 68:2-4), og som strømmer til oss nesten uavbrutt via TV, radio, Internett, satellitt, CD, DVD og på trykk. Jeg antar at et folk aldri noensinne har blitt velsignet med så mye hellig skrift. Og ikke bare det, men alle menn, kvinner og barn kan ha og studere sitt eget eksemplar av disse hellige tekstene, for det meste på sitt eget språk. Tenk hvor fantastisk dette måtte ha vært for menneskene på William Tyndales tid og de hellige i tidligere evangelieutdelinger! Herren forteller oss utvilsomt med denne velsignelsen at vårt behov for kontinuerlig tilgang til Skriftene er større enn noen gang før. Måtte vi stadig nyte Kristi ord, som vil fortelle oss alt vi skal gjøre (se 2. Nephi 32:3). Jeg har studert Skriftene, jeg har grunnet på Skriftene, og i denne påsketid bærer jeg vitnesbyrd om Faderen og Sønnen slik de åpenbares for oss i hellig skrift, i Jesu Kristi navn. Amen.