Så våre barn kan se Frelserens ansikt
Det er vårt hellige ansvar som foreldre og ledere for denne kommende generasjon barn å bringe dem til Frelseren.
For noen år siden underviste jeg en gruppe barnestueledere om hvordan man holder en kort leksjon om evangeliet for småbarn. En av lederne hadde sin lille sønn på fanget. Jeg holdt et bilde av Frelseren i hånden og begynte å snakke om Jesus som om jeg snakket til småbarn. Den lille gutten gled ned fra morens fang, stabbet bort til meg, så grundig på bildet og tok på ansiktet. På dette tidspunktet i leksjonen spurte jeg: «Hvem er dette?» Med et smil svarte barnet: «Jesus.»
Barnet var ikke gammelt nok til å kunne si sitt eget navn ordentlig, men han kjente igjen bildet og visste Frelserens navn. Da jeg iakttok denne søte reaksjonen, tenkte jeg på Frelserens ord da han sa: «Søk alltid Herrens åsyn, så dere gjennom tålmodighet kan vinne deres sjeler, og dere skal få evig liv» (L&p 101:38).
Hva betyr det å søke Frelserens åsyn? Det betyr ganske visst mer enn bare å gjenkjenne hans bilde. Kristi innbydelse til å søke ham er en innbydelse til å vite hvem han er, hva han har gjort for oss og hva han har bedt oss gjøre. Å komme til Kristus, og til slutt se hans åsyn, skjer først når vi holder oss nær til ham gjennom vår tro og våre gjerninger. Det krever en livslang innsats. Så hvordan søker vi ham i dette livet så vi kan se hans åsyn i det neste?
Vi har en beretning i 3. Nephi om et folk som virkelig så Frelserens åsyn i dette livet. Og selv om vi ikke ser ham nå, kan vi kanskje lære noe av deres opplevelse. Etter Frelserens død viste han seg for disse menneskene, underviste dem og velsignet dem. «Og det skjedde at han befalte dem at de skulle hente sine små barn» (3. Nephi 17:11).
Det er vårt hellige ansvar som foreldre og ledere for denne oppvoksende generasjon barn å bringe dem til Frelseren, så de kan se hans åsyn og også vår himmelske Faders åsyn. Når vi gjør det, bringer vi også oss selv med.
Igjen spørsmålet, hvordan gjør vi dette, spesielt i en verden som er full av forstyrrelser? I 3. Nephi elsket foreldrene Herren. De var troende. De trodde på miraklene Jesus utførte. De elsket sine barn. De samlet dem så de kunne høre Herrens ord, og de adlød hans befaling om å bringe barna til ham.
Etter at barna var blitt bragt til ham, bød Kristus foreldrene å knele. Deretter gjorde han det for dem som han har gjort for oss alle. Han ba til Faderen for dem, og da han gjorde det, ble det sagt at hans bønn var så «stor og vidunderlig» at ord ikke kunne beskrive den (se 3. Nephi 17:16). Ved å komme til Frelseren og akseptere hans forsoning ble disse foreldrene styrket til å gjøre alt som var nødvendig for å «bringe» sine barn til ham.
Noe annet som Kristus ba disse foreldrene gjøre, finner vi i 3. Nephi 22:13: «Alle dine barn skal være undervist av Herren, og stor skal dine barns fred være.»
Og etter at disse nephittiske foreldre hadde hatt sin opplevelse med Frelseren, underviste de sine barn om ham. De lærte dem å elske Herren. De forkynte hans evangelium for dem. De lærte dem hvordan de skulle leve. De underviste dem så godt at det hersket rettferdighet og fred i landet i 200 år (se 4. Nephi 1:1-22).
Nå vil jeg be dere se dere rundt på dem dere er glad i. Dette er det som er viktigst – vår familie. Jeg er sikker på at dere mer enn noe annet ønsker at familien skal være deres for evig. Beretningen i 3. Nephi kan hjelpe oss å bringe våre barn til Ham fordi den gir oss et mønster. Først må vi elske Herren av hele vårt hjerte, og vi må elske våre barn. For det annet må vi bli et verdig eksempel for dem ved at vi alltid søker Herren og streber etter å etterleve evangeliet. For det tredje må vi undervise dem om evangeliet og hvordan de skal etterleve dets læresetninger.
Å følge dette mønsteret for å bringe våre barn til Frelseren er en prosess. La oss se på mønsteret igjen. Først må vi lære å elske Herren og vår familie. Dette krever tid, erfaring og tro. Det krever uselvisk tjeneste. Når vi så er fylt av Herrens kjærlighet, kan vi gi kjærlighet. Han kan gråte av det vi gjør, men han elsker oss og er alltid der for å hjelpe oss. Slik er det vi må lære å elske våre barn.
For det annet, vi må bli verdige eksempler. Dette er også en prosess. Hvis vi ønsker at våre barn skal komme til Kristus så de kan se hans åsyn, er det viktig at vi også søker å se det. Vi må kjenne veien for å vise dem den. Vi må sette vårt liv i orden så barna kan se på oss og følge etter. Vi kan spørre: «Hva ser mine barn når de ser på mitt ansikt? Ser de Frelserens bilde i mitt ansikt på grunn av min livsførsel?»
Men husk, ingen av oss er fullkomne eksempler for våre barn, imidlertid kan vi alle bli verdige foreldre og ledere. At vi streber etter å være verdige er et eksempel i seg selv. Vi kan føle at vi til tider mislykkes, men vi kan fortsette å prøve. Med Herren og gjennom ham kan vi styrkes til å være den vi trenger å være. Vi kan gjøre det vi trenger å gjøre.
For det tredje, vi har prosessen med å bringe våre barn til Frelseren ved å lære dem om evangeliets sannheter fra Skriftene og profetene, og hjelpe dem å føle og gjenkjenne Ånden. Også svært små barn kan forstå og akseptere ting av evig natur. De elsker Skriftene, og de elsker profeten. De ønsker intuitivt å være gode. Det er opp til oss å hjelpe dem å holde forbindelsen med himmelen åpen. Det er opp til oss å beskytte dem mot innflytelse som trekker dem bort fra Ånden. Vi kan finne hjelp og veiledning i Skriftene. Deretter kan vi lære våre barn å finne sine egne svar der. Vi kan lære våre barn riktige prinsipper og hjelpe dem å anvende disse prinsippene i sitt eget liv. Vi kan lede dem mot Ånden, slik at de kan motta sitt eget vitnesbyrd om sannhetene de lærer. Vi kan hjelpe dem å finne gleden ved å etterleve evangeliet. Dette vil bygge opp et sterkt grunnlag for tro og lydighet i deres liv som vil styrke dem.
Alt dette er ikke bare lett. Beretningen om nephittene forteller at disse familiene hadde 200 år med fred. Men det krevde stor innsats. Det krever mye hardt arbeid og tålmodighet og tro, men ikke noe er viktigere eller mer givende. Herren vil hjelpe oss, for han elsker disse barna enda høyere enn vi gjør. Han elsker dem og vil velsigne dem.
Dere husker at han velsignet de nephittiske barna, hvert enkelt, og han ba for dem (se 3. Nephi 17:14-17, 21). Deretter talte han «til forsamlingen og sa til dem: Se deres små.
Og da de så seg om for å få øye på dem, kastet de et blikk opp mot himmelen, og de så himmelen åpne seg, og de så engler stige ned fra himmelen likesom omgitt av ild. Og de kom ned og omringet disse små, og de var omkranset av ild, og englene betjente dem» (3. Nephi 17:23-24).
Hvordan kan våre barn oppleve slike velsignelser i dag? Eldste M. Russell Ballard har sagt: «Vi som har blitt betrodd dyrebare barn, er helt klart gitt en hellig, edel forvaltning, for vi er de personer Gud har utpekt til å omgi dagens barn med kjærlighet og troens ild og kunnskap om hvem de er.» («Se eders små», Lys over Norge, okt. 1994, 40.)
Brødre og søstre, vi er englene som vår himmelske Fader har sendt i dag for å velsigne barna, og vi kan hjelpe dem så de en dag ser Frelserens åsyn når vi lærer dem evangeliets prinsipper og fyller vårt hjem med glede over å etterleve dem. Sammen kan vi lære ham å kjenne. Vi kan føle hans kjærlighet og velsignelser. Og gjennom ham kan vi vende tilbake til Faderens nærhet. Vi gjør dette når vi er villige og er lydige, trofaste og flittige i å følge hans læresetninger.
«Sannelig, så sier Herren: Det skal skje at hver sjel som avstår fra sine synder og kommer til meg og påkaller mitt navn og adlyder min røst og holder mine bud, skal se mitt åsyn og vite at jeg er» (L&p 93:1).
Brødre og søstre, jeg vet at Gud lever. Jesus Kristus er hans Sønn, vår Frelser og Forløser. Han har innbudt oss til å komme til ham og har befalt oss å bringe våre barn til ham, så vi sammen kan se hans åsyn og leve evig med ham og med vår Fader i himmelen. Det er min bønn at vi alle kan gå inn for å motta denne store velsignelse, i Jesu Kristi navn. Amen.