Vår Forløsers klippe
Jeg vitner om at de som holder hans bud, vil vokse i tro og håp. De vil få styrke til å overvinne alle livets prøvelser.
For mange år siden besøkte jeg Nauvoo, Illinois, sammen med familien. Der hadde Kirkens tidlige medlemmer søkt tilflukt. Mange hadde mistet sitt hjem og sin gård, og noen hadde mistet sine kjære i de stigende forfølgelsene. I Nauvoo samlet de seg og bygget en ny og vakker by. Men forfølgelsene opphørte ikke, og i 1846 ble de igjen tvunget til å forlate sine hjem – denne gangen midt på vinteren. De stilte opp vognene sine i Parley Street og ventet på tur til å krysse den islagte Mississippi-elven på vei til en ukjent fremtid.
Da vi sto i Parley Street og reflekterte over deres elendige situasjon, fanget en rekke treskilt festet til gjerdestolper, min oppmerksomhet. På skiltene var det utskåret sitater fra de lidende medlemmenes dagbøker. Da vi leste sitatene, oppdaget vi til vår forundring at det ikke fantes fortvilelse eller motløshet i ordene, men snarere optimisme, bestemthet og til og med glede. De var fylt av håp, det håp som gjenspeiles i dette sitatet fra dagboken til Sarah DeArmon Rich, februar 1846: «Å ta fatt på en slik reise om vinteren … ville ha fortonet seg som å gå rett inn i dødens gap, men vi hadde tro … [og] vi følte glede over at vår utfrielses dag hadde kommet.»1
Disse tidlige hellige var hjemløse, men slett ikke uten håp. Deres hjerter var knust, men deres kampånd var sterk. De hadde fått en dyp og viktig lærdom. De hadde lært at håp, med dets medfølgende velsignelser fred og glede, ikke er betinget av omstendighetene. De hadde oppdaget at håpets sanne kilde er tro – tro på Herren Jesus Kristus og hans altomfattende forsoning, den eneste sikre grunnvoll vi kan bygge vårt liv på.
I dag er en annen gruppe pionerer eksempler på dette viktige prinsippet. Tirsdag 12. januar rammet et massivt jordskjelv Haiti. Jordskjelvet la hovedstaden Port-au-Prince i ruiner. Virkningene var katastrofale – anslagsvis 1 million mennesker mistet sitt hjem, og over 200 000 er bekreftet omkommet.
Mens verden fulgte med på den enestående internasjonale hjelpeinnsatsen, pågikk et annet bemerkelsesverdig og inspirerende redningsarbeid i Port-au-Prince – ledet av en komité av lokale ledere av Kirken, organisert etter prestedømmets modell og drevet ved inspirasjon. Komiteens medlemmer besto blant andre av de to stavspresidentene og de to hjelpeforeningspresidentene på stavsplan i Port-au-Prince, samt misjonspresidenten, som i en alder av 30 år presiderer over 74 heltidsmisjonærer i Haiti Port-au-Prince misjon. Alle misjonærene hans er fra Haiti, og mirakuløst nok ble ingen av dem skadet i det voldsomme jordskjelvet.
Disse inspirerte lokale lederne fikk ansvar for Kirkens ressurser, ressurser som omfattet de sjenerøse bidragene fra mange av dere. Innbyggerne på Haiti er dypt takknemlige for disse bidragene. Under komiteens ledelse kom lastebillass med forsyninger nesten umiddelbart fra Den dominikanske republikk. Bare noen dager etter jordskjelvet kom fly med mat, vann, rensingssystemer, telt, ulltepper og legemidler, sammen et legeteam.
De ni møtehusene i og rundt Port-au-Prince var for det meste uskadet – enda et bemerkelsesverdig mirakel. I ukene etter jordskjelvet ble de tilfluktsrom for over 5000 haitiere og distribusjonssentre for mat, vann og medisinsk hjelp. Grunnleggende behov ble dekket, og orden begynte å ta form midt i kaoset.
Selv om de trofaste hellige har hatt store lidelser, er de fulle av håp for fremtiden. I likhet med de tidlige pionerene i 1846, er deres hjerte knust, men deres kampånd sterk. De lærer oss også at håp, lykke og glede ikke er resultater av omstendighetene, men av tro på Herren.
Profeten Mormon, som selv opplevde mange vanskelige omstendigheter, forsto og forklarte denne læren:
«Og videre, mine elskede brødre, vil jeg tale til dere om håp…
Se, jeg sier til dere at dere skal ha håp, gjennom Kristi forsoning … , og dette på grunn av deres tro på ham i henhold til løftet.
Derfor, hvis et menneske har tro, må han nødvendigvis ha håp, for uten tro kan det ikke være noe håp.»2
Håp kommer av tro på Jesus Kristus. Han har allerede overvunnet verden, og har lovet at han vil tørke våre tårer hvis vi bare vil vende oss til ham, tro og følge3.
Noen som i dette øyeblikk føler seg fortvilet eller motløs, lurer kanskje på hvordan de kan få håp igjen. Hvis du er en av dem, husk at håp kommer som en følge av tro. Hvis vi vil bygge opp vårt håp, må vi bygge opp vår tro.
Tro på Frelseren innebærer mer enn bare overbevisning. Apostelen Jakob sa at selv djevlene tror og skjelver4. Men sann tro krever innsats. Forskjellen på djevlene og denne kirkes trofaste medlemmer er ikke tro, men innsats. Troen vokser ved å holde budene. Vi må anstrenge oss for å holde budene. I Bible Dictionary leser vi: «Mirakler frembringer ikke tro, men sterk tro utvikles gjennom lydighet til Jesu Kristi evangelium. Troen kommer med andre ord gjennom rettferdighet.»5
Når vi streber etter å holde Guds bud, omvender oss fra våre synder og lover å gjøre vårt beste for å følge Frelseren, får vi stadig større tillit til at alt vil ordne seg gjennom forsoningen. Disse følelsene bekreftes av Den hellige ånd, som fortrenger det våre pionermødre og -fedre kalte «unyttig kummer». Til tross for våre prøvelser føler vi velvære og et ønske om å synge sammen med dem at «alt er vel»6.
Jeg ønsker ikke å bagatellisere klinisk depresjon. For noen ligger løsningen på depresjon og angst i behandling gitt av dyktige fagfolk. Men for de fleste av oss begynner tristhet og frykt å smelte bort og bli erstattet med lykke og fred når vi setter vår lit til opphavsmannen til lykkens plan, og når vi utvikler tro på Fredsfyrsten.
En nær venn av meg døde nylig av kreft. Han og familien hans har stor tro. Det var inspirerende å se hvordan deres tro bar dem gjennom denne vanskelige tiden. De ble fylt med en indre fred som holdt dem oppe og styrket dem. Med deres tillatelse vil jeg lese fra et brev fra et familiemedlem, skrevet bare noen dager før hennes far gikk bort:
«De siste dagene har vært spesielt vanskelige … Da vi samlet oss rundt pappas seng i går kveld, følte vi Herrens ånd sterkt, og dette var i sannhet en trøst for oss. Vi føler fred… Dette har vært det vanskeligste noen av oss har opplevd, men vi føler fred gjennom kunnskapen om at … vår Fader i himmelen har lovet at vi skal få være sammen som familie igjen. Da legen fortalte pappa på sykehuset at det ikke var mer de kunne gjøre, så han på oss alle med fullkommen tro, og spurte frimodig: ”Er det noen i dette rommet som har et problem med frelsesplanen?” Det har vi ikke, og vi er takknemlige for en far og en mor som har lært oss å ha full tillit til planen.»
Jeg retter meg til alle som lider, alle som sørger, alle som nå opplever eller vil oppleve prøvelser og utfordringer i dette liv. Mitt budskap er til alle som er redde eller motløse. Mitt budskap er bare et ekko, en påminnelse om stadig trøst og råd fra en kjærlig Fader til sine barn siden verdens begynnelse.
«Husk, ja, husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll, så djevelen, når han sender ut sine mektige vinder, ja, sine piler i hvirvelvinden, ja, når all hans hagl og hans mektige storm slår mot dere, skal det ikke ha noen makt over dere til å trekke dere ned i elendighetens og den evige pines avgrunn fordi klippen dere er bygget på, er en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle.»7
Jeg vitner om ham, at han har overvunnet verden, at han aldri vil glemme eller forlate oss, for han har gravert oss i sine hender8. Jeg vitner om at de som holder hans bud, vil vokse i tro og håp. De vil få styrke til å overvinne alle livets prøvelser. De vil oppleve en fred som overgår all forstand.9 I Jesu Kristi navn. Amen.