Prestedømmets kraft
Prestedømmet har ikke den styrke det skulle ha og vil ikke ha den før prestedømmets kraft blir fast forankret i familiene.
Jeg taler til fedrene i familiene og til familier overalt i Kirken. For mange år siden innførte vi korrelasjonsprogrammet under president Harold B. Lees ledelse. President Thomas S. Monson sa den gangen: «I dag leirer vi oss mot det største oppbud av synd, last og ondskap vi noensinne har vært vitne til … Slagplanen som vi kjemper etter for å frelse menneskesjeler, er ikke vår egen. Den [kom gjennom] inspirasjon og åpenbaring fra Herren.»1
I løpet av de årene med korrelasjon ble hele Kirkens organisasjonsmessige struktur endret. Hele pensumet ble omstrukturert. Organisasjonenes formål og innbyrdes forhold ble definert på nytt. Nøkkelordet de årene med korrelasjon og restrukturering var prestedømme.
President Monson talte også om Gideon, en helt i Det gamle testamente. Gideon ble valgt til å lede Israels hær, som var på flere tusen. Men ut fra dem valgte han bare 300 menn.
Gideon valgte sine rekrutter på en interessant måte. Når mennene drakk vann fra en elv, la de fleste seg ned … for å drikke. Disse ble ikke valgt. Noen få førte vannet opp med hånden og drakk og var helt på vakt. Det var de som ble valgt.2
Vi lever i en tid med «kriger, rykter om kriger og jordskjelv på forskjellige steder».3 Som profetert er «hele jorden … i opprør,»4 og «Satan er på ferde rundt omkring i landet».5 Han søker å ødelegge alt som er godt og rettferdig.6 Han er Lucifer, som ble kastet ut fra Guds nærhet.7 Til tross for alt dette har vi svært positive følelser for det som ligger foran oss.
Gideons lille hær lyktes fordi, som det står: «De ble stående hver på sin plass.»8
«Evangelieutdelingen i tidenes fylde»9 ble innledet ved at Faderen og Sønnen viste seg for den unge gutten Joseph Smith.10 Deretter viste engelen Moroni Joseph hvor platene som inneholdt Mormons bok, var blitt gravd ned.11 Joseph mottok kraft til å oversette dem.12
Mens de oversatte, leste Joseph og Oliver Cowdery om dåp. De ba for å få vite hva de skulle gjøre.13 En himmelsk budbærer, døperen Johannes, kom til dem. Han overdro til dem Det aronske prestedømme, «som har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse».14
Deretter kom apostlene Peter, Jakob og Johannes, som sto Herren nærmest i hans virke, og overdro det høyere prestedømme15 til Joseph og Oliver, eller «Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden».16 Prestedømmet, sier Skriftene, skulle kalles etter Melkisedek, den store høyprest som Abraham betalte tiende til.17
Dette ble deres myndighet. Gjennom prestedømmets nøkler hadde de tilgang til alle himmelens krefter. De ble befalt å bringe evangeliet til alle nasjoner.18
Det har aldri vært lett å etterleve Jesu Kristi evangelium. Det var ikke lett da Han levde, og det var ikke lett i Kirkens første tid. De første hellige ble gjenstand for ubeskrivelig lidelse og motstand.
Det er mer enn 180 år siden prestedømmet ble gjengitt. Nå er vi nesten 14 millioner medlemmer. Likevel er vi svært få sammenlignet med jordens milliarder av mennesker. Men vi er de vi er, og vi vet hva vi vet, og vi skal gå videre og forkynne evangeliet.
Mormons bok gjør det klart at vi aldri vil dominere tallmessig. Men vi har prestedømmets kraft.19
Profeten Nephi skrev: «Og det skjedde at jeg så Guds Lams kirke, og dens antall var få … Ikke desto mindre så jeg at Guds Lams kirke som besto av Guds hellige, også var over hele jorden, og deres herredømme på jorden var lite på grunn av ugudeligheten til den store skjøge som jeg så.»20
President Joseph Fielding Smith sa: «Selv om det kan bli sagt … at vi bare er en håndfull sammenlignet med … verden, kan vi likevel sammenlignes med surdeigen som Frelseren talte om, og som til slutt vil heve [eller oppløfte] hele verden.»21
Vi kan, og når tiden er inne, vil vi visselig øve innflytelse på hele menneskeheten. Det vil være kjent hvem vi er og hvorfor. Det kan synes håpløst. Det er umåtelig vanskelig. Men det er ikke bare mulig, men sikkert at vi vil vinne kampen mot Satan.
For noen år siden holdt jeg en tale med tittelen «Hva enhver eldste skulle vite – En lærebok om prinsipper for prestedømslederskap». Senere, da den skulle utgis, endret jeg tittelen til «Hva enhver eldste skulle vite – og også enhver søster».22
Jeg tar med søstrene fordi det er nødvendig at alle forstår hva som forventes av brødrene. Med mindre vi sikrer oss mødres, døtres og søstres oppmerksomhet – disse som øver innflytelse på sine menn, fedre, sønner og brødre – kan vi ikke ha fremgang. Prestedømmet vil tape stor kraft hvis søstrene blir neglisjert.
Prestedømmet er den myndighet og kraft som Gud har gitt menn på jorden for å handle på vegne av ham.23 Når prestedømsmyndighet blir utøvet riktig, gjør prestedømsbærere det Han ville gjøre hvis han var tilstede.
Vi har gjort det svært bra med hensyn til å distribuere prestedømmets myndighet. Vi har etablert prestedømsmyndighet nesten overalt. Vi har quorumer av eldster og høyprester over hele verden. Men jeg tror at fordelingen av prestedømsmyndighet har gått raskere enn utdeling av prestedømmets kraft. Prestedømmet har ikke den styrke det skulle ha, og vil ikke ha det før prestedømmets kraft blir så fast forankret i familiene som den skulle være.
President Harold B. Lee sa: «Det synes klart for meg at Kirken ikke har noe valg – og har aldri hatt det – når det gjelder å hjelpe familien mer med å utføre dens guddommelige misjon, ikke bare fordi det er himmelens orden, men også fordi dette er det mest praktiske bidrag vi kan gi våre unge – å hjelpe til med å forbedre kvaliteten på livet i siste-dagers-hellige hjem. Uansett hvor viktige våre mange programmer og organisasjonsmessige anstrengelser er, skulle de ikke erstatte hjemmet, men støtte opp om det.»24
President Joseph F. Smith sa følgende om prestedømmet i hjemmet: «I hjemmet ligger alltid den presiderende myndighet hos faren, og i alle hjemmets anliggender og familiesaker er det ingen høyere myndighet. For å illustrere dette prinsippet vil kanskje ett eksempel være tilstrekkelig. Det hender av og til at eldster tilkalles for å salve familiemedlemmer. Blant disse eldster kan det være stavspresidenter, apostler og også medlemmer av Kirkens første presidentskap. Det er ikke riktig i en slik situasjon at faren stiller seg i bakgrunnen og venter at eldstene skal lede forrettelsen av denne viktige ordinans. Faren er der. Det er hans rett og plikt å presidere. Han skulle utpeke den som skal salve og den som skal fremsi bønnen, og han skulle ikke føle at fordi det er menn med presiderende myndighet i Kirken tilstede, så er han fratatt sine rettigheter til å lede forrettelsen av denne evangeliets velsignelse i sitt hjem. (Hvis faren er fraværende, skulle moren anmode den som har presiderende myndighet, om å lede.) Faren presiderer ved bordet, under bønn og gir generell veiledning for familiens liv uansett hvem som er tilstede.»25
Under Vietnam-krigen holdt vi en rekke spesielle møter for medlemmer av Kirken som var kalt til militærtjeneste. Etter et slikt møte i Chicago sto jeg ved siden av president Harold B. Lee da en fin, ung siste-dagers- hellig fortalte ham at han hadde permisjon for å besøke sitt hjem, og deretter var han beordret til Vietnam. Han ba president Lee gi ham en velsignelse.
Til min store overraskelse sa president Lee: «Din far skulle gi deg velsignelsen.»
Svært skuffet sa gutten: «Min far vet ikke hvordan han skal gi en velsignelse.»
President Lee svarte: «Reis hjem, gutten min, og fortell din far at du skal reise ut i krig og ønsker å motta en fars velsignelse. Hvis han ikke vet hvordan det skal gjøres, sier du at du vil sitte på en stol. Han kan stå bak deg og legge hendene på ditt hode og si det som kommer til ham.»
Denne unge soldaten gikk bedrøvet bort.
Omkring to år senere møtte jeg ham igjen. Jeg husker ikke hvor. Han minnet meg på denne hendelsen og sa: «Jeg gjorde det som ble sagt. Jeg forklarte min far at jeg ville sitte på stolen og at han skulle legge hendene sine på hodet mitt. Prestedømmets kraft fylte oss begge. Dette var en styrke og beskyttelse gjennom de farlige krigsmånedene.»
En annen gang var jeg i en by langt unna. Etter en konferanse ordinerte og beskikket vi ledere. Da vi var ferdige, spurte stavspresidenten: «Kan vi ordinere en ung mann til eldste? Han skal straks reise på misjon?» Svaret var naturligvis ja.
Da den unge mannen kom frem, gjorde han tegn til tre brødre om å følge ham og stå der mens han ble ordinert.
På bakerste rad la jeg merke til en tro kopi av gutten og spurte: «Er det din far?»
Den unge mannen svarte: «Ja.»
Jeg sa: «Din far vil ordinere deg.»
Han protesterte: «Men jeg har allerede bedt en annen bror ordinere meg.»
Jeg sa: «Unge mann, din far vil ordinere deg, og du kommer til å takke Herren for denne dagen.»
Så kom faren frem.
Heldigvis var han eldste. Hvis ikke, kunne han raskt ha blitt det! I det militære ville de kalle dette en «krigsfullmakt». Noen ganger blir slike ting gjort i Kirken.
Faren visste ikke hvordan han skulle ordinere sin sønn. Jeg la armen rundt ham og hjalp ham gjennom ordinansen. Da han avsluttet, var den unge mannen eldste. Så skjedde noe storartet. Fullstendig forandret omfavnet far og sønn hverandre. Det var tydelig at det aldri hadde skjedd før.
Gjennom sine tårer sa faren: «Jeg fikk ikke sjansen til å ordinere de andre guttene mine.»
Tenk over hvor mye mer som ble oppnådd enn om en annen hadde ordinert ham, selv en apostel.
Selv om prestedømmet nå finnes over hele verden, oppfordrer vi enhver eldste og høyprest, enhver prestedømsbærer, å stå, i likhet med Gideons lille, men mektige styrke på 300, på sin egen plass. Nå må vi vekke enhver eldste og høyprest, i hvert quorum og hver gruppe, og faren i hvert hjem, så de forstår kraften i Den allmektiges prestedømme.
Herren sa at «det som er svakt i verden skal komme frem og bryte ned de mektige og sterke».26
Profeten Nephi fortalte også at «Guds Lams kraft falt på de hellige i Lammets kirke og på Herrens pakts folk som var adspredt over hele jordens overflate», og sa at «de var væpnet med rettskaffenhet og med Guds kraft i stor herlighet».27
Vi trenger hver eneste en. De trette eller utslitte eller late, også de som er nedbøyd av skyldfølelse, må komme tilbake gjennom omvendelse og tilgivelse. Altfor mange av våre prestedømsbrødre lever ikke opp til sine privilegier og Herrens forventninger.
Vi må gå fremover, sikre på prestedømmets himmelske kraft. Det er en kilde til styrke og oppmuntring å vite hvem vi er og hva vi har og hva vi må gjøre i Den allmektiges verk.
Herren har sagt: «Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier, men når dere ikke gjør som jeg sier, har dere intet løfte.».28
Hjem uten prestedømmet skal våkes over og bli betjent av prestedømmets quorumer. På denne måten vil ingen velsignelser mangle i noen bolig innen Kirken.
For mange år siden var en familie samlet rundt sengen til en gammel, liten dansk kvinne. Blant dem var hennes middelaldrende opprørske sønn. De siste årene hadde han bodd hjemme.
Gjennom tårer bønnfalt han: «Mor, du må leve. Mor, du kan ikke dø.» Han sa: «Mor, du kan ikke gå. Jeg vil ikke la deg gå.»
Den lille moren så opp på sønnen og sa med sin danske aksent: «Men hvor er din kraft?»
Paulus sa:
«[Vi er] bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.
I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren.
I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.»29
At Herrens verk vil seire, er det ikke noen tvil om. At vi må samle all vår styrke og forene oss er selvsagt.
Prestedømmets myndighet er med oss. Etter alt vi har samordnet og organisert, er det nå vårt ansvar å aktivere prestedømmets kraft i Kirken. Prestedømmets myndighet gis ved ordinasjon. Prestedømmets kraft kommer ved at vi trofast og lydig holder pakter i ære. Den styrkes ved å utøve og bruke prestedømmet rettferdig.
Og nå, fedre, jeg vil minne dere om deres kalls hellige natur. Dere har prestedømmets kraft direkte fra Herren til å beskytte deres hjem. Det vil komme tider da denne kraften er alt som står som et skjold mellom deres familie og motstanderens ugagn. Dere vil motta veiledning fra Herren ved Den hellige ånds gave.
Motstanderen forstyrrer ikke aktivt våre møter i Kirken, kanskje bare leilighetsvis. I det store og hele har vi frihet til å samles som vi ønsker, uten mye forstyrrelse. Men han og de som følger ham, angriper stadig hjemmet og familien.
Det største håp for all aktivitet i Kirken er at en mann og hans hustru og deres barn er lykkelige hjemme, beskyttet av evangeliets prinsipper og lover, trygt beseglet i det evige prestedømmets pakter.
Alle lover, prinsipper og krefter, alle læresetninger, ordinanser og ordinasjoner, enhver pakt, tale og nadverd, ethvert råd og enhver korreksjon, beseglingene, kallene, avløsningene, tjenesten – alt dette har som sitt ultimate mål å fullkommengjøre den enkelte og familien, for Herren har sagt: «Dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.»30
Jeg bærer vitnesbyrd om prestedømmets kraft som er gitt Kirken for å beskytte og veilede oss. Og fordi vi har denne, har vi ingen frykt for fremtiden. Frykt er det motsatte av tro. Vi går fremover, sikre på at Herren vil våke over oss, spesielt i familien. Jeg bærer vitnesbyrd om ham i Jesu Kristi navn. Amen.