Til vi ses igjen
Et sete på brudgommens fest
Det er ikke alltid så greit å gå alene til en bryllupsmottakelse. Men da en gammel venn inviterte meg til sin bryllupsmiddag, visste jeg at jeg ikke kunne gå glipp av anledningen til å feire dette sammen med ham og hans brud.
Jeg kom like før middagen startet på bryllupsdagen. Jeg fikk øye på en ledig plass og spurte en av kvinnene ved bordet om den var opptatt.
«Er du invitert hit?» spurte hun og betraktet meg mistenksomt.
Jeg ante ikke hva som fikk henne til å spørre – eller hvorfor hun spurte på en slik måte. Det var ingen som sjekket en gjesteliste. Det var ikke bestemt bordplassering på forhånd. Jeg kom tidsnok og var pent kledd. Hva kunne problemet være?
Jeg smilte nervøst. «Jeg er en venn av brudgommen,» forsikret jeg henne. Hun nikket, så jeg satte meg og prøvde å innlede en vennlig samtale med de seks parene ved bordet. Det ubehaget jeg hadde følt tidligere ble forsterket på grunn av den «velkomsten» jeg fikk. Fortvilet så jeg meg rundt i rommet etter en eller annen – hvem som helst – som jeg kjente, men bortsett fra brudgommen var det ikke et kjent ansikt å se noe sted.
Men da skjedde det. Min venn, som satt ved siden av sin brud lengst fremme i den fulle salen, reiste seg. Da han gjorde det, så han meg på motsatt side av værelset. Han gjorde en pause, smilte og la hånden sin over hjertet som for å si: «Takk for at du kom. Jeg vet at det var et offer av deg å komme. Det betyr så mye at du er sammen med oss.»
Jeg ble fylt av lettelse og glede. Uansett hva alle andre tenkte, så mente brudgommen at jeg hørte hjemme der. Jeg smilte og gjorde det samme som ham. Jeg håpet at min venn forsto hvor sterkt jeg ønsket å delta i hans og hans hustrus glede. Uansett hvor beklemt jeg hadde følt meg, ble dette blåst bort i løpet av disse 10 sekundene da vi utvekslet blikk, og resten av kvelden følte jeg stor selvsikkerhet.
Da jeg noen dager senere forberedte meg til å undervise i en leksjon på Hjelpeforeningen, studerte jeg Matteus 22 og leste om en konge som gjorde forberedelser til en bryllupsfest for sin sønn, som representerer Frelseren. Profeten Joseph Smith sa om disse versene: «Bare de som holder Herrens bud og hans lover til enden, får sitte til bords ved denne strålende bryllupsfesten. … De som har bevart troen, vil bli belønnet med rettferdighetens krans, bli kledd i hvite klær, få adgang til bryllupsfesten, bli fri fra enhver trengsel og vil få regjere med Kristus på jorden.»1 Dette løftet er kraftfullt til enhver tid, men det var spesielt sterkt på grunn av min erfaring tidligere den uken.
Da jeg holdt leksjonen, forsto jeg at lydighet er det eneste krav for å akseptere en innbydelse fra Jesus Kristus til å fryde seg sammen med ham, å få en plass ved hans fest. Og det er en fest der gjestene aldri trenger å føle seg usikre, for de hører hjemme der. Selv om jeg fremdeles er langt fra fullkommen i min lydighet, håper jeg at jeg en dag vil kvalifisere meg til å møte Brudgommen og med hånden på hjertet – et hjerte som underkaster seg hans vilje – si: «Jeg er så glad for å være her.»
Foto: John Luke