Evangeliets klassikere
Styrk de mindre aktive
Utdrag fra en tale som ble holdt under et møte for prestedømsledere 19. februar 1969. Hele teksten finnes i Boyd K. Packer, Let Not Your Heart Be Troubled (1991), 12–21.
Rettskrivning, tegnsetning og store bokstaver er modernisert.
Alle vi som er ledere i menigheter og staver, må åpne døren for de tapte får, gå til side og la dem komme inn.
Aktivitet – anledning til å tjene og bære vitnesbyrd – er som medisin. Den vil helbrede de åndelig syke. Den vil styrke de åndelig svake. Den er en svært nødvendig ingrediens i forløsningen av de tapte får. Likevel er det en tendens, nesten en automatisk tendens, til å gi anledninger til vekst til dem som allerede er overbelastet med aktivitet. Dette mønsteret, som er tydelig i våre staver og menigheter, kan holde de tapte får utenfor.
Når en hjemmelærer bringer et tapt får til møter, er det bare en begynnelse til å finne det tapte fåret. Hvor kan han bli brukt for å ha åndelig gavn av det? Det er faktisk ikke mange kall der en leder kan bruke en person som strever med verdigheten. Det synes dessverre som de få situasjoner der vi kunne bruke dem – holde bønn, komme med korte innlegg, bære vitnesbyd – nesten uten unntak blir reservert for de aktive: for stavspresidentskapet, for høyrådet, for biskopsrådet, for patriarken, for ledere i hjelpeorganisasjonene. Vi anstrenger oss faktisk noen ganger veldig for å importere talere og deltagere – på bekostning av våre hungrige.
På et nadverdsmøte jeg nylig var tilstede på, var en søster blitt bedt om å synge. Hennes mann var ikke aktiv i Kirken. Men han var tilstede på dette møtet. Biskopen ønsket et svært spesielt program ved denne anledningen. Det første han kunngjorde var: «Bror X, min førsterådgiver, vil holde åpningsbønn.» Hans annenrådgiver holdt avslutningsbønn.
Så uheldig, tenkte jeg. De tre mennene i biskopsrådet kjemper med slik bekymring for de åndelig syke, og så tar de nettopp den medisinen som ville helbrede disse – aktivitet, deltagelse – og inntar den selv rett foran dem som trenger den!
Noen vil si: «Vi må være forsiktige med de svake blant oss. Det er best ikke å be dem holde bønn eller bære vitnesbyrd, for de vil bli skremt og drevet bort, og så forlater de oss.» Det er en myte! En vanlig godtatt riktignok, men en myte likevel! Jeg har spurt biskoper – hundrevis av dem – om de personlig kunne bekrefte at noe slikt har skjedd. Jeg har fått svært få bekreftende svar – faktisk var det bare ett eller to tilfeller alle disse biskopene kunne berette om. Så risikoen er svært liten, mens derimot en slik oppfordring kan føre til at et tapt får blir gjenfunnet.
For flere år siden besøkte jeg en stav der en uvanlig effektiv og dyktig mann presiderte. Enhver detalj av stavskonferansen var planlagt. Han hadde på vanlig måte tenkt å be menn i den utvalgte krets av stavspresidentskapet, høyrådet, biskopene og stavens patriark holde bønnene. Disse brødre hadde ikke fått beskjed om dette, så vi endret oppdraget fra dem som fortjente æren, til dem som trengte – i høy grad trengte – erfaringen.
Presidenten hadde en detaljert agenda for de vanlige møtene, og han nevnte at det var 20 minutter på ett møte som ikke var besatt. Jeg sa til ham at vi kunne kalle på noen som ellers ikke ville få anledning og som trengte dette for å bli styrket. Han imøtegikk dette med å foreslå at han kunne be noen dyktige, fremstående ledere være forberedt på mulige taleoppdrag. «Det vil være mange ikke-medlemmer tilstede,» sa han. «Vi er vant til å ha en organisert og svært pent gjennomført konferanse. Vi har svært dyktige folk i staven. De vil etterlate seg et utmerket inntrykk.»
To ganger til under vårt møte nevnte han timeplanen og presset på for at stavens «beste utøvere» skulle bli kalt. «Hvorfor holder vi ikke av denne tiden til dem som trenger det mest?» sa jeg. Hans reaksjon var et skuffet: «Javel, du er generalautoriteten.»
Tidlig søndag morgen minnet han meg på at det fremdeles var tid til å forberede noen og slik gjøre et godt inntrykk.
Presidenten åpnet morgenmøtet med en velformulert og gripende tale. Etterpå kalte vi på hans annenrådgiver. Han var tydelig forfjamset. … (Vi hadde på forhånd antydet at begge rådgiverne trolig skulle tale på møtet om ettermiddagen. Vi skulle dra hjem til ham og spise lunsj. Han hadde visst at det ville bli tid til å se over notatene, så han hadde latt dem bli igjen hjemme.)
I mangel av sine notater bar han sitt vitnesbyrd og ga en inspirerende beretning om en prestedømsvelsignelse han hadde utført tidligere i uken. En bror som legene hadde gitt opp, var blitt kalt tilbake fra dødens rand ved prestedømmets myndighet. Jeg vet ikke hva hans notater inneholdt, men er sikker på at de ikke kunne sammenlignes i inspirasjon med vitnesbyrdet han bar.
En eldre kvinne satt på første rad og holdt en værbitt mann i hånden. Hun så ikke ut til å høre helt hjemme blant den velkledde forsamlingen – i temmelig enkelt og hjemmelaget tøy. Hun så ut til å trenge å tale under konferansen, og da hun fikk anledningen, rapporterte hun om sin misjon. 52 år tidligere hadde hun kommet tilbake fra misjonsmarken, og siden da hadde hun aldri blitt invitert til å tale i kirken. Hun bar et beveget og gripende vitnesbyrd.
Andre ble kalt frem for å tale, og nær avslutningen av møtet foreslo presidenten at jeg skulle bruke resten av tiden. «Har du mottatt noen inspirasjon?», spurte jeg. Han sa at han hele tiden tenkte på borgermesteren. (Velgerne i denne store byen hadde valgt et medlem av Kirken til borgermester, og han var tilstede i forsamlingen. Da jeg sa at vi kunne få en hilsen fra borgermesteren, hvisket han at mannen ikke var aktiv i Kirken. Da jeg foreslo at vi likevel kunne kalle på ham, sa han rett ut at han ikke var verdig til å tale på dette møtet. Men fordi jeg insisterte, kalte han mannen frem til talerstolen.
Borgermesterens far hadde vært en av Kirkens pionerer i dette området. Han hadde vært biskop i en av menighetene og hadde blitt etterfulgt av en av sine sønner – borgermesterens tvilling, så vidt jeg minnes. Borgermesteren var det tapte får. Han kom til talerstolen og til min overraskelse talte han med bitterhet og uvennlighet. Han begynte omtrent slik: «Jeg vet ikke hvorfor du kalte på meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg er i kirken i dag. Jeg hører ikke til i kirken. Jeg har aldri passet inn. Jeg er ikke enig i den måten Kirken gjør ting på.»
Jeg innrømmer at jeg begynte å bli bekymret, men så gjorde han en pause og så ned på talerstolen. Fra da av og til han var ferdig, så han ikke opp. Etter noe nøling fortsatte han: «Jeg går ut fra at jeg like godt kan fortelle dere det. Jeg sluttet å røke for seks uker siden.» Så ristet han knyttneven over hodet i retning av forsamlingen og sa: «Hvis noen av dere tror det er lett, har dere aldri kjent helvetet slik jeg har følt det de siste ukene.»
Så ble han mildere. «Jeg vet at evangeliet er sant,» sa han. «Jeg har alltid visst at det var sant. Jeg lærte det av min mor som gutt.
Jeg vet at Kirken ikke er ute av takt,» innrømmet han. «Det er jeg som er ute av takt, og jeg har alltid visst det også.»
Deretter talte han kanhende for alle de tapte får da han tryglet: «Jeg vet at det er jeg som tar feil, og jeg ønsker å komme tilbake. Jeg har prøvd å komme tilbake, men dere vil ikke la meg!»
Naturligvis ville vi la ham komme tilbake, men på et eller annet vis hadde vi ikke latt ham vite det. Etter møtet strømmet forsamlingen frem – ikke til oss, men til ham for å si: «Velkommen hjem!»
På vei til flyplassen etter konferansen sa stavspresidenten til meg: «Jeg har lært noe i dag.»
Jeg håpet å bekrefte det og sa: «Hvis vi hadde gjort det du ønsket å gjøre, ville du ha kalt på denne mannens far eller kanskje hans bror, biskopen, ikke sant?»
Han nikket bekreftende og sa: «Hvis de hadde fått 5 minutters varsel, ville de begge ha gitt en gripende 15-20 minutters tale som alle tilstedeværende hadde likt. Men intet tapt får ville ha blitt reddet.»
Alle vi som er ledere i menigheter og staver, må åpne døren for de tapte får, gå til side og la dem komme inn. Vi må lære å ikke blokkere inngangen. Det er trangt der. Noen ganger er vi så klossete at vi prøver å trekke dem gjennom porten som vi selv blokkerer. Først når vi er innstilt på å løfte dem opp, dytte dem foran oss, se dem hevet over oss, har vi det sinnelag som vil styrke deres vitnesbyrd.
Jeg undres om det er det Herren mente da han sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt» (Matteus 9:12).
Jeg oppfordrer ikke til at vi skal senke normene. Helt det motsatte. De fleste tapte får vil reagere raskere på høye normer enn på lave. Det er terapeutisk verdifullt med åndelig disiplin.
Disiplin er en form for kjærlighet, et uttrykk for den. Den er nødvendig og kraftfull i folks liv.
Når et småbarn leker i nærheten av veien, styrer vi omhyggelig utenom. Få vil stoppe opp og følge barnet i sikkerhet [og], om nødvendig, irettesette det. Det vil si, hvis det ikke er vårt eget barn eller barnebarn. Hvis vi er glad nok i dem, vil vi gjøre det. Å unnlate å disiplinere når dette kunne ha bidratt til åndelig vekst, er tegn på manglende kjærlighet og omsorg.
Åndelig disiplin i kjærlighet og bekreftet med vitnesbyrd, vil bidra til å forløse sjeler.
Illustrasjoner: Bjorn Thorkelson