Hun ville ikke gi meg opp
Da jeg ble medlem av Kirken i 1990, trakk gode familier meg med i fellesskapet, jeg fikk et kall og følte at jeg hørte til der. Men da jeg et år senere flyttet til en ny menighet, begynte jeg å drive bort. Jeg sluttet å være tilstede på møtene og begynte å gå ut med en mann som ikke var medlem av Kirken.
Fremdeles trodde jeg at Kirken var sann. Jeg mente bare at jeg ikke var god nok for den lenger. Da ble Kathy min besøkende lærerinne.
Kathy ringte hver måned de første månedene for å prøve å få en avtale med meg. Fordi jeg alltid unngikk hennes besøk, begynte hun i stedet å sende meg besøkende lærerinners budskap. Hver måned kom budskapet sikkert som en klokke. Dette fortsatte i fire år, også etter at jeg hadde giftet meg med kjæresten min og vi hadde fått to barn.
Noen måneder kastet jeg budskapet uten å lese det. Andre måneder leste jeg det og deretter kastet det. Da mitt ekteskap gikk i stykker satt jeg der med en smårolling og et spebarn som jeg måtte oppdra alene, og trengte plutselig svar. Da jeg igjen mottok mitt månedlige budskap for besøkende lærerinner, bestemte jeg meg for å gå i kirken for første gang på lange tider.
Jeg følte meg så utilpass, som om alle mine synder var skrevet på ermet mitt. En søster som jeg hadde kjent som ung enslig voksen, ønsket meg velkommen, og vi satte oss ned sammen. Plutselig kom Kathy. Jeg så bort, forlegen fordi jeg ikke hadde besvart noen av hennes vennlige kort. Hun smilte til meg, pratet et øyeblikk med min sidemann og satte seg så sammen med sin mann.
Da jeg kom hjem fra arbeid dagen etter, var det en beskjed fra Kathy på telefonsvareren. Jeg kunne ikke ringe henne tilbake. Jeg visste jo at hun ville fortelle meg at jeg ikke fikk lov til å komme i kirken mer, at mine synder hadde vært for alvorlige. Jeg syntes det var ille at Kathy måtte overbringe dette budskapet til meg, men jeg visste at det var riktig. Jeg hørte ikke til blant de rettferdige. Jeg kunne ikke ringe henne tilbake, men neste kveld ringte hun meg igjen.
«Jeg vil be om unnskyldning,» sa hun.
Hvorfor skulle Kathy ha noen grunn til å be meg om unnskyldning?
«Jeg kjente deg ikke igjen da jeg så deg i kirken på søndag,» sa hun. «Etter nadverdsmøtet spurte jeg søsteren du satt ved siden av, hvem du var. Da hadde du allerede gått. Det var så godt å se deg.»
Jeg var forbløffet.
«Jeg håper vi kan sitte sammen neste gang du kommer til kirken,» tilføyde Kathy.
«Det vil jeg gjerne,» sa jeg og ble plutselig sterkt rørt.
Vi satt virkelig sammen neste søndag – og mange søndager etterpå. Hun inspirerte meg til å bli en bedre mor, et bedre medlem av Kirken og en bedre besøkende lærerinne. Hun lyttet alltid tålmodig, uten å dømme, slik jeg føler Frelseren ville gjøre.
Kathy satt ved siden av meg den dagen jeg mottok min begavelse og den dagen jeg giftet meg med min nye mann i templet. Hun var min besøkende lærerinne helt til vi flyttet fra området. Hennes tjeneste var en velsignelse for min familie på måter som jeg er sikker på hun aldri kunne ha tenkt seg – alt fordi hun ikke ville gi meg opp.