Derfor vet jeg
Budskapet smakte godt
Jeg søkte egentlig ikke Gud, men da to unge menn spurte om de kunne dele et budskap med meg, bestemte jeg meg for å lytte.
Selv om jeg ble døpt i én kirke som spedbarn og gikk i en annen av og til i barndommen, var religion aldri noe som opptok meg særlig. Etter hvert som jeg ble eldre, flyttet min familie mye, og vi sluttet å delta i gudstjenester. Jeg trodde på Gud, men jeg tenkte ikke særlig ofte på ham eller på religion.
Alt dette ble forandret i 2006, da jeg var 14. Min onkel Billy døde. Han var bare midt i 30-årene. Hans tidlige død fikk meg til å forstå hvor glad jeg var i ham og til å begynne å stille spørsmål i mitt indre. Hvor gikk han hen da han døde? Fortsatte han å leve og ha en fremtid? Hva ville skje med hans barn og andre familiemedlemmer som han forlot? Hva betydde hans liv? Hva betydde mitt liv?
Disse tankene opptok meg de neste månedene. En kveld i september 2007 gikk min mor, mine tre yngre søsken og jeg ut fra en kafé i min hjemby Haverhill i Massachusetts i USA, og vi satte oss på en benk. To unge menn i mørke dresser, hvite skjorter og slips kom bort til oss. En av dem sa: «Jeg vet det kan være litt rart å snakke med to personer dere ikke kjenner, men kan vi dele et budskap med dere?»
Det sa vi oss villige til. Jeg visste at de ville snakke om religion med oss, og jeg ble imponert over at de ikke bare rakte oss et kort eller en brosjyre og så gikk sin vei. I stedet syntes disse unge mennene å være oppriktig interessert i oss og begeistret for sitt budskap. Etter budskapet spurte de om de kunne besøke familien vår. Mor gikk med på det og avtalte tid, så jeg kan takke henne for det som ble en stor forandring til noe godt for meg.
Vi begynte å lære om evangeliet. Etter en stund fikk mor det travelt med forskjellige saker og fortsatte ikke å treffe misjonærene, men det gjorde jeg.
Jeg kom godt ut av det med eldste Kelsey og eldste Hancock. Kanskje noe av grunnen var at de ikke var så mye eldre enn meg. Jeg følte at de hadde stor omsorg for meg og jeg for dem. Snart følte jeg den samme kjærlighet fra medlemmene i menigheten og fra andre ungdommer i staven.
Misjonærene underviste meg i frelsesplanen, som besvarte spørsmålene jeg hadde når det gjaldt min onkel og hensikten med mitt eget liv. Eldstene gjorde meg også kjent med Mormons bok. Jeg husker at jeg leste i Alma 32 om troens frø som utviklet seg og smakte godt (se vers 28). Dette beskrev nøyaktig hvordan Mormons bok syntes for meg. Det jeg leste og det misjonærene lærte meg, lød sant, føltes riktig og smakte godt.
Mor ertet meg med det hun kalte min «eneboertilværelse», for jeg trakk meg inn på rommet mitt og brukte flere timer på å lese Mormons bok. Selv om jeg på den tiden ikke forsto at det var Den hellige ånd som ga meg denne følelsen, følte jeg at dette var riktig vei.
Da misjonærene spurte om jeg ville bli døpt, oppfordret de meg til å be om avgjørelsen. Da jeg ba for å få vite om jeg skulle slutte meg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, mottok jeg et svært direkte svar, i den grad at det sjokkerte meg. Svaret var tydelig: Gjør deg klar og bli døpt.
Jeg husker levende den dagen jeg ble døpt – 15. desember 2007. Da jeg sto i det kalde vannet sammen med eldste Kelsey og han hevet hånden sin i rett vinkel, fylte Ånden meg helt. Den syntes å virke på hele meg. Jeg kunne si at jeg også smilte fra øre til øre, men den beskrivelsen kommer ikke engang i nærheten av å beskrive det jeg følte.
Etter dåpen fortsatte jeg å føle Ånden. Jeg følte meg helliggjort. Jeg visste at mine synder var blitt tilgitt. Jeg følte at min himmelske Fader godkjente at dette virkelig var den sti jeg skulle slå inn på.
Av og til, når det dukker opp små tvil, tenker jeg tilbake på den opplevelsen og husker hva jeg følte den dagen. Å huske det jeg følte da, hjelper meg å jage bort enhver tvil jeg måtte støte på.
Selv om vi ikke går ned i dåpens vann igjen for å oppleve disse mektige følelsene på nytt, kan vi minnes den følelsen når vi fornyer vår pakt gjennom omvendelse og nadverden. Hver gang jeg omvender meg, kan jeg oppleve denne følelsen igjen – av å bli renset og bli elsket.
Å føle slik kjærlighet hjelper meg å identifisere meg med det Joseph Smith forkynte: «Et menneske som er fylt med Guds kjærlighet, er ikke tilfreds med bare å velsigne sin familie, men reiser omkring i hele verden, ivrig oppsatt på å velsigne hele menneskeheten.»1 Det å kjenne en sjels verdi hjelper meg å være begeistret for anledninger til å undervise sammen med misjonærene i mitt område. Jeg gleder meg også til den dagen jeg kan reise på heltidsmisjon og fortelle andre hvor lykkelig Jesu Kristi evangelium har gjort meg.
Illustrasjon: Rob Wilson
Den fortapte sønn, av Liz Lemon Swindle, Foundation Arts, kopiering ikke tillatt