Fra reddet til redningsmann
Mitt liv var for nedadgående inntil jeg møtte en mann som hevdet å ha løsningen på mine problemer.
En kveld i 1978 befant jeg meg på Logan lufthavn i Boston, Massachusetts, USA, og ventet på at noen venner skulle ankomme. En mann innledet en samtale med meg, og vi snakket litt om vårt liv. Jeg fortalte ham at jeg tre måneder tidligere var kommet tilbake fra en tur til Mellom-Amerika.
Jeg hadde flyktet fra noen smertefulle realiteter i livet, fortalte jeg ham. Ni år tidligere hadde min bror dødd. Året etterpå ble mine foreldre drept i en bilulykke. Nøyaktig ett år senere døde min bestemor. På kort tid hadde jeg mistet flere av de viktigste personene i mitt liv. Jeg var knust.
Jeg arvet en stor sum penger etter mine foreldre, og jeg brukte dem for å prøve å flykte fra sorgen. Jeg brukte dem på kostbare klær, biler, narkotika og reiser til fjerne steder.
På den siste turen klatret jeg opp i en pyramide i Tikal i Guatemala. Selv om jeg fysisk befant meg på et høyt sted, husker jeg at jeg følte meg så nedfor som jeg ikke hadde gjort på lenge. Jeg kunne ikke lenger leve slik jeg hadde gjort. «Gud,» sa jeg, «hvis du er der, trenger jeg at du forandrer mitt liv.» Jeg sto der i flere minutter og ba i stillhet om hjelp fra en som jeg ikke visste om fantes. Da jeg gikk ned fra pyramiden, følte jeg meg rolig. Ingenting var forandret i mitt liv, men på en eller annen måte følte jeg at alt ville ordne seg.
Slik hadde det seg at jeg tre måneder senere fortalte alt dette til mannen på flyplassen. Han lyttet tålmodig og spurte så om jeg visste at Jesus Kristus hadde vist seg i Amerika.
På dette tidspunktet hadde jeg fremdeles ikke høye tanker om Gud. Hva slags Gud ville ta bort min familie? Jeg fortalte ham dette, og han svarte at den Gud han trodde på, hadde gjort det mulig for meg å være sammen med min familie igjen. Nå hadde han min oppmerksomhet.
«Hva mener du?» spurte jeg.
«Har du hørt om de siste-dagers-hellige?» Jeg visste ikke mye om dem, men mannen fortsatte med å forklare frelsesplanen for meg. Til tross for min vantro til å begynne med var det noe ved det han sa, som hørtes riktig ut.
Mitt nye bekjentskap og jeg ga hverandre våre telefonnumre, og de neste månedene gikk vi litt ut sammen. Vi snakket også om evangeliet. Han ga meg et eksemplar av Mormons bok, og vi drøftet den og andre skrifter i timevis i telefonen. Han fortalte meg om Joseph Smith som gjenopprettet Jesu Kristi Kirke. Det var en herlig tid med håp og vekst.
Vårt vennskap avtok litt, men etter noen uker sa min venn at han gjerne ville sende noen venner for å snakke med meg. Vennene han sendte var naturligvis misjonærene. Og sammen med heltidsmisjonærene kom Bruce Doane, en stavsmisjonær som senere ble min mann.
Etter flere uker med formelle diskusjoner spurte misjonærene om jeg var villig til å bli døpt. Jeg sa at det ville jeg gjerne. Så fortalte de meg at jeg måtte etterleve Visdomsordet før jeg kunne bli døpt.
Jeg hadde ikke drukket eller brukt stoff så mye som tidligere. Livet mitt forandret seg. Jeg var mer forhåpningsfull enn jeg hadde vært på lenge – men det ville helt sikkert være umulig å kvitte meg helt med disse vanene. Dessuten hadde jeg allerede gitt avkall på så mye ved å ta imot evangeliet – bl.a. flere venner som mente jeg var sprø som viste interesse for mormonkirken. Jeg hadde holdt ut fordi jeg følte at evangeliet var sant. Men kunne jeg helt kvitte meg med lang avhengighet?
Misjonærene tilbød seg å gi meg en prestedømsvelsignelse som hjelp. Etterpå kastet jeg straks alt jeg hadde av stoff og alkohol. Og fra den kvelden hadde jeg ikke lenger noe ønske om å innta noe som stred imot Visdomsordet. Det var et sant mirakel.
Jeg ble døpt i juni 1978. Litt mer enn et år senere ble Bruce og jeg gift i Washingont D.C. tempel.
Evangeliet reddet meg i bokstavelig forstand fra fortvilelse. Tidligere var jeg fortapt i enhver betydning av ordet. Mine foreldre og min bror og bestemor var borte, men jeg følte det som også jeg var borte. Etter deres død visste jeg ikke lenger hvem jeg var. Nå har jeg funnet min identitet. Jeg vet at jeg er et Guds barn og at han kjenner meg og elsker meg. Da jeg ble beseglet til mine foreldre, min bestemor og bror, vendte min sorg seg til glede med forsikringen om at vi kan være sammen for evig.
Jesu Kristi evangelium reddet meg også fra min avhengighet. De siste årene har min mann og jeg vært misjonærer innen Kirkens program for å overvinne avhengighet, og arbeidet med medlemmer i vår stav som kjemper med forskjellige typer avhengighet. Jeg er så takknemlig for å kunne hjelpe disse brødre og søstre. Jeg føler meg velsignet som kan dele min historie med dem for å hjelpe dem å forstå hvordan vi alle kan bli reddet av evangeliet.
Illustrasjon: Roger Motzkus