Edderkoppen og den stille, lave røsten
«Det var en lav røst som var fullkomment mild likesom en hvisken» (Helaman 5:30).
Takk for at du inviterte meg hjem til deg, Jake,» sa Britton da han gikk ut av vennens hjem. «Jeg må gå hjem og spise lunsj nå.»
Vennene vinket farvel idet Britton slo inn på grusveien han pleide å ta til og fra Jakes hjem. Så kastet han blikket over den engen han kalte «Jungelen». Det var ingen tropiske planter eller ville dyr der, bare en liten sti gjennom et hav av høyt gress og tørt ugress. Det var raskeste vei hjem.
Britton tenkte seg om et sekund og presset seg så raskt gjennom gjerdestolpene som omga engen.
Knirk! Svisj! Det raslet i tørre pinner og tørt gress der Britton trampet avgårde på stien. Solen stekte på ryggen hans og gjorde at skjorten føltes klisset. Så blåste det opp litt, og Britton bestemte seg for å løpe om kapp med vinden hjem.
Stien ble smalere. Britton visste at det var en bekk lenger fremme, så han løp litt raskere. Han løp rundt en sving og skulle til å hoppe over bekken da han plutselig hørte ordet Stopp!
Britton stanset brått og lyttet. Alt han hørte var raslingen av gresset i brisen. Britton rynket pannen. Røsten hadde vært stille, men aldeles tydelig, som om noen hadde hvisket i øret hans. Men det var ingen å se.
Britton trakk på skuldrene og snudde seg for å hoppe over bekken. Da stivnet han. Rett foran ansiktet hans glitret et digert edderkoppnett, det strakte seg som et nett over stien ved bekken. I midten av nettet ventet en svær edderkopp.
I noen sekunder stirret Britton på edderkoppen med vidåpne øyne. Så løp han tilbake langs stien ut av Jungelen. Han bestemte seg for å ta grusveien hjem likevel.
«Mamma! Mamma! Gjett hva!» Britton fór gjennom døren for å finne mor. Andpusten fortalte han henne om turen gjennom Jungelen, om røsten og møtet med edderkoppen ansikt til ansikt.
«Jeg var så nær den, mamma!» Han holdt opp fingrene for å vise henne det.
«Å! Det må ha vært nifst,» sa mor. «Hvor tror du røsten du hørte kom fra?»
«Jeg vet ikke,» sa Britton. «Det var ingen der. Tror du at det bare var vinden?»
«Husker du hva vi lærte på familiens hjemmeaften om den stille, lave røsten?» spurte mor.
«Ja. Det er slik vår himmelske Fader snakker til oss noen ganger, ikke sant?»
Mor tok Skriftene fra hyllen ved siden av kjøkkenbordet og slo opp på Helamans bok.
«Her kan du høre hvordan Herrens røst lød for nephittene,» sa hun. «Det var ikke tordenens røst, heller ikke var det en larmende, støyende røst, men se, det var en lav røst som var fullkomment mild likesom en hvisken» (Helaman 5:30).
«Hei! Det var slik den var, som – en hvisken! Jeg hørte den stille, lave røsten!»
Mor smilte. «Ja, det gjorde du. Og du lyttet akkurat slik du skulle. Jeg er veldig stolt av deg.»
Britton ga mor en klem. Å gjøre henne stolt fikk ham til å føle godt. Og å vite at han hadde lyttet til den stille, lave røsten fikk ham til å føle enda bedre.
Illustrasjon: Craig Stapley. Foto: Busath Photography