Min venn krenket meg

Natal’ya Fyodorovna Frolova, Nederland

Jeg hadde en venn i Kirkens gren i Russland, og jeg var sammen med ham på alle Kirkens aktiviteter. Vi hadde mye felles, jeg hadde mye moro med ham, og jeg var glad for å ha en slik god venn.

Men så hendte noe merkelig. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor, men han krenket meg veldig. Han ba ikke om tilgivelse, og jeg sluttet å være sammen med ham. Jeg hilste ikke engang på ham på søndager. Dette vedvarte i to måneder. Jeg var såret og ulykkelig, men han sa ingenting.

Så fikk jeg høre at han skulle reise fra byen vår. Jeg syntes ikke vårt forhold skulle bli værende slik det var. Jeg mente vi skulle bli venner igjen. Omtrent da mintes jeg et skriftsted fra Mormons bok: «Gå da først til din bror og forlik deg med din bror, og kom så til meg i hjertets fulle oppriktighet, og jeg vil ta imot deg» (3 Nephi 12:24).

Det var vanskelig for meg å være ydmyk og ta det første skrittet, men jeg ba og ringte ham så. Jeg visste ikke hvordan han ville reagere og var forberedt på det verste. Det jeg hørte sjokkerte meg.

Han ba meg oppriktig om å tilgi ham, og jeg forsto av stemmen hans at han hadde lidd mye på grunn av det han hadde gjort – slik jeg hadde. Jeg husker aller best én setning som han gjentok tre ganger: «Natal’ya, takk for at du ringte!»

Jeg ble så glad! Han flyttet kort tid etterpå, men vi skiltes som de beste venner.

Å lære å elske og tilgi hverandre er noe av det vanskeligste vi må gjøre. Tilgivelse – spesielt når vi ikke har noen skyld – krever at vi er ydmyke og overvinner vår stolthet. Jeg lærte at å ta det første skritt for å tilgi og bli venner igjen er verdt det.