Vær så snill å sende noen
Wendy Walkowiak, Utah, USA
Under et vanskelig svangerskap med mitt annet barn måtte jeg ta medisin for ikke å miste barnet. Medisinen gjorde meg enda trettere og mer kvalm.
Situasjonen ble ikke bedre av at min mann arbeidet 15 timer om dagen og prøvde å holde tritt med sitt nye vellykkede firma. Vi hadde nylig flyttet til en ny by, og mine foreldre bodde 64 km unna. Jeg kjente ingen, var sengeliggende og måtte ta meg av en smårolling. Jeg følte meg redd og alene.
I denne tilstanden vendte jeg meg til den Ene som jeg visste ikke ville svikte meg – min himmelske Fader. Jeg knelte ved sengen og ba: «Himmelske Fader, jeg vet at jeg i mange år har lovet at jeg vil vende tilbake til Kirken, og jeg tror jeg er klar nå. Men jeg er ikke modig nok til å gjøre det alene. Kan du være så snill å sende noen som inviterer meg til kirken.»
Dagen etter ringte det på døren. Jeg lå på sofaen i pyjamas i en rotet stue og var kvalm, så jeg sto ikke opp for å åpne døren. Noen minutter etterpå slo det meg: Tenk om dørklokken var svar på mine bønner og noen hadde kommet for å invitere meg til kirken?
Jeg gikk inn på rommet mitt igjen, knelte ned og ba: «Himmelske Fader, jeg er virkelig lei for at jeg ikke åpnet døren. Hvis du sendte noen som ville snakke med meg, lover jeg at jeg vil være klar til å ta imot dem i morgen hvis du sender dem igjen.»
Neste dag sto jeg opp, dusjet, kledde meg for å ta imot folk og brukte dagen til å gjøre rent i huset. Så ventet jeg tålmodig på at det skulle ringe på døren igjen. Det gjorde det. Da jeg åpnet, så jeg to kvinner utenfor på trappen.
«Vi er dine besøkende lærerinner,» sa de. «Vet du hva besøkende lærerinner er?»
«Ja, det gjør jeg,» svarte jeg, glad for at de var kommet tilbake. «Kom inn.»
En av disse besøkende lærerinnene, Primær-presidenten, begynte å stikke innom regelmessig for å se at alt var i orden med meg. Hun tilbød seg også ta med barnet mitt til kirken og avtale med heltidsmisjonærene at de skulle besøke meg. Besøkene styrket mitt vitnesbyrd og ga meg mot til å vende tilbake til Kirken.
Jeg kan ikke forstå at jeg i så mange år lot være å be til min himmelske Fader og motta hans trygghet og veiledning. Det er en stor velsignelse å ha Frelseren til hjelp med å bære mine byrder med sin kjærlighet og barmhjertighet. Jeg er et bedre menneske på grunn av hans kjærlighet, og jeg føler meg mer og mer som den jeg var da jeg gikk i kirken som ung.
Min himmelske Fader har bekreftet for meg at alt er mulig for ham. Alt han ber oss om, er at vi har tro på hans evne til å besvare våre bønner.