Vær barmhjertig
Fra «Noen har en barmhjertighet som blir utslagsgivende» Lys over Norge, juli 1987, 69; rettskrivning modernisert.
I lignelsen om det tapte får dro hyrden ut og lette etter det tapte får inntil han fant det. Deretter vendte han tilbake og gledet seg (se Lukas 15:4–7).
I lignelsen om den tapte sølvpengen tente enken et lys som lyste opp, og hun feiet hver eneste krik og krok for å finne mynten. Da hun fant den, var hun glad (se Lukas 15:8–10).
Begge disse lignelsene er eksempler på hva som blir gjort for å lete, lyse opp i mørket og feie, inntil en høyt skattet eiendel eller tapt sjel blir funnet og bragt tilbake til et gledens hjem.
Et godt eksempel på barmhjertighet og tjeneste som er utslagsgivende, er det eksempel Don og Marian Summers viste. Mens de virket i England, ble de bedt om å reise til Swindon gren de siste seks månedene av sin misjon for å undervise og hjelpe til med å aktivisere medlemmer. I 80 år hadde Swindon vært en gren med noen få trofaste medlemmer og mange gode medlemmer som begynte å bli mindre aktive.
Don og Marian skrev: «Vårt første besøk i Swindon gren var litt nedslående, for vi kom sammen med de hellige i et kaldt, leiet møtelokale. I forsamlingen var det 17 personer tilstede, deriblant president og søster Hales og 4 misjonærer. Vi hadde vintertøyet på og satte oss tett sammen rundt en liten og utilstrekkelig varmeovn mens vi lyttet til en leksjon i Søndagsskolen.»
Brevet fortsatte slik: «En dag kom et medlem av grenen bort til meg og sa: ”Eldste Summers, kan jeg få gi deg et råd? Nevn aldri ordet tiende for medlemmene her i Swindon. De tror egentlig ikke på det, og det eneste du vil oppnå er å skape irritasjon.”»
Bror Summers sa: «Vi underviste om tiende og om alle evangeliets øvrige prinsipper. Ved eksemplets makt og ved oppmuntring fra en grenspresident forandret innstillingen seg, og troen og aktiviteten begynte å tilta. Medlemskartoteket ble fullstendig ajourført da vi besøkte hvert enkelt medlems hjem. Da lederne begynte å vise omsorg, begynte medlemmene å reagere, og en helt ny ånd gjorde sitt inntog i grenen. Medlemmene ble på ny begeistret over evangeliet og for å hjelpe hverandre…
Et ungt ektepar hadde vanskeligheter med å tilpasse seg, da deres vaner, oppførsel og påkledning var annerledes. De ble fornærmet hvis noen foreslo forandringer. Ekteparet skrev to ganger til biskopen [ettersom det da var blitt en menighet] og ba om at deres navn måtte bli strøket i Kirkens opptegnelser. I det siste brevet forbød de medlemmene å besøke dem, og derfor gikk [vi] til blomsterbutikken og kjøpte en nydelig krysantemum som vi sørget for ble levert til det unge ekteparet. Et enkelt kort ble lagt ved: “Vi er glad i dere, vi savner dere, og vi trenger dere. Vær så snill å komme tilbake.” Undertegnet: Swindon menighet.
Neste søndag var det faste- og vitnesbyrdsmøte, og dette var vår siste søndag i Swindon. Det var 103 medlemmer tilstede, sammenlignet med de 17 for seks måneder siden. Det unge paret var der, og da mannen bar sitt vitnesbyrd, takket han Swindon menighet for ikke å ha gitt dem opp.»
Vi kan alle gjøre lignende erfaringer i våre egne menigheter og grener når vi arbeider med og er glad i dem som er mindre aktive. Hvilken glede det er å vise barmhjertighet som er utslagsgivende (se Judas’ brev 1:22) overfor dem som kan være rede til å finne seg selv og som dernest ønsker å komme tilbake.