Aktivitetsdagen og svaret
«Dere får ikke noe vitnesbyrd før deres tro er prøvd» (Ether 12:6).
For en fryktelig dag! På skolen i dag snakket jeg ikke med noen, jeg lekte ikke med noen i friminuttet, og jeg satt ikke sammen med noen i lunsjpausen. Min familie har bodd i denne nye byen i to uker, og fremdeles har jeg ingen venner!
Da jeg kom gående opp til det nye huset vårt, så jeg at min yngre søster lekte med piken som bor på den andre siden av gaten. Hun vinket. «Hei, Rosa!»
Jeg snudde meg og svarte ikke. Tre piker i gaten er på samme alder som min yngre søster. Hvor mange piker i gaten er på min alder? Ingen. Ikke én!
Jeg skjøv opp inngangsdøren og slengte skolesekken på gulvet.
«Søster Garcia ringte fra Primær for å minne deg om aktivitetsdagen i dag,» sa mor.
«Jeg har ikke lyst til å gå på aktivitetsdagen,» sa jeg grettent. «Jeg har nettopp tilbragt hele dagen sammen med barn jeg ikke kjenner. Jeg vil ikke tilbringe en time til med piker jeg ikke kjenner! Å snakke med folk man ikke kjenner kan være lett for noen, men ikke for meg.»
«Jeg vet at det har vært vanskelig å flytte hit og dra fra alle dine gamle venner,» sa mor. «Jeg har bedt om at vi snart må bli kjent med noen nye venner.»
«Jeg også,» sa jeg. «Jeg ber om det hver kveld, men hittil har ikke vår himmelske Fader besvart mine bønner. Det er som om han ikke lytter.»
Mor klemte hånden min. «Kanskje telefonen fra søster Garcia er svaret,» sa hun.
«Hvordan kan den være svar på mine bønner?» spurte jeg.
«Noen ganger når vi ber, venter vår himmelske Fader at vi gjør noe for å hjelpe til å få svar på våre bønner,» sa mor. «Det kalles å handle i tro. Vi må gjøre mer enn bare å be. Noen ganger må vi handle i tro før vi mottar velsignelsen.»
«Kan det være mulig?» tenkte jeg. «Kan det å gå på aktivitetsdagen virkelig være svar på mine bønner?»
Senere spurte mor om jeg ønsket å bli kjørt til aktiviteten. Jeg trakk pusten dypt og nikket. Selv om jeg var redd, føltes det riktig.
Hjertet slo hurtig da vi kom til kirken. Søster Garcia ønsket meg velkommen og førte meg til en stol ved bordet. Hennes vennlige stemme og varme smil fikk meg til å føle meg mer vel.
En pike på den andre siden av bordet så på meg. «Hei, jeg er Teresa,» sa hun. «Er du ny?»
Noe satt fast i halsen min, så jeg bare nikket.
«Jeg tror jeg har sett deg på skolen,» sa Teresa. «Hvilken klasse går du i?»
Jeg svelget nervøst. «Fru Lies klasse,» svarte jeg.
«Jeg går i klassen ved siden av!» sa hun.
Vi snakket om klassene våre og yndlingsfagene våre. Mens vi snakket sammen, ble jeg overrasket over hvor mye vi hadde felles. Begge likte til og med å gå på rulleskøyter!
Da mor hentet meg etter aktiviteten, hoppet jeg inn i bilen.
«Mor, kan jeg leke med min nye venninne Teresa?» Jeg vinket til Teresa, og hun vinket tilbake.
Mor syntes det var en god idé, og resten av kvelden gikk min nye venninne og jeg på rulleskøyter oppover og nedover i gaten min.
Om kvelden knelte jeg ned ved sengen min og takket min himmelske Fader for at han hadde besvart mine bønner. Til å begynne med var jeg redd for å dra til aktivitetsdagen, men jeg er glad jeg gjorde det. Jeg er glad jeg var modig nok til å handle i tro.
Illustrert av Natalie Malan