Hvordan forbinde den sønderknuste
På 1990-tallet reiste jeg med familien til Afrika fordi jeg var ansatt i Kirken og hadde i oppdrag å bidra i hjelpeinnsatsen i Burundi, Rwanda og Somalia. Dette var i en fryktelig periode med hungersnød, brutalitet og krig, og lidelsene var overveldende.
Tusener befant seg i flyktningeleirer. Hundrevis av foreldreløse barn levde i primitive skur som de hadde bygget selv. Kolera, tyfus og feilernæring herjet hele tiden. Stanken av søppel og død styrket håpløsheten.
Jeg følte meg tilskyndet til å tilby all hjelp jeg kunne makte. Kirken samarbeidet med Røde kors’ internasjonale komité og andre organisajoner, men noen ganger kunne jeg ikke annet enn å undres over om våre anstrengelser utrettet noen forskjell overfor en slik utbredt grusomhet og tragedie. Det var vanskelig å riste av seg hjelpeløsheten og mismotet, og ofte gråt jeg når jeg trakk meg tilbake om kvelden.
Det var i denne nedslående tiden at et kjent skriftsted kom til å bety mer for meg. Det siterer Jesaja og forteller oss at Frelseren «ble salvet for å forbinde dem som hadde et sønderknust hjerte, og for å kunngjøre frihet for de fangne og åpne fengslet for dem som var bundet» (L&p 138:42).
Jeg hadde sett og snakket med mange som var «sønderknust» på de mest påfallende måter. De hadde mistet sine kjære, sine hjem og sin fredelige livsstil. Likevel viste mange av dem tegn på at var blitt «forbundet». Eksempelvis hendte det ofte når vi nærmet oss et midlertidig hjem, at dets beboere spurte: «Vil dere be med oss?» Folket syntes å finne lykke og fred ved å påkalle Herren i inderlig bønn.
Vi kan naturligvis ikke bare se etter forsoningens virkning i dette livet. Den viser seg også siden. Jeg vet at forløsningen er for de døde og oppstandelsen for alle på grunn av Frelseren. Smerten vi opplever i dette liv – uansett hvor ekstrem den er– vil bli fjernet og helbredet gjennom forsoningen.
Mormon og Moroni, som levde i en tid med stort blodbad og mye død, skrev om å ha et håp forankret i en kjærlig Gud, hvis barmhjertighet og rettferdighet overgår all forstand (se for eksempel Moroni 7:41–42). Å studere disse profetenes uttalelser styrket min egen tro. Når jeg lurte på om vår innsats betydde noe, følte jeg en forsikring om at Frelserens nåde er den ultimate forløsende kraft. Vår største innsats kan være begrenset, men Hans er uendelig og evig.
Det er ingen tvil om at verdens omstendigheter skaper mange former for fortvilelse, men ingen er utenfor Froløserens rekkevidde og evne til å helbrede. Vi kan alle ha det sikre håp at gjennom Kristi forsoning kan våre hjerter forbindes og helbredes. Med denne kunnskapen kunne jeg fortsette mitt arbeid, i vissheten om at Hans innsats alltid lykkes.
O, min Fader, av Simon Dewey