Til vi ses igjen
Trygg i min menighetsfamilie
Da jeg begynte å gå i kirken alene som 12-åring, oppdaget jeg at min himmelske Fader hadde velsignet meg med et ferdiglaget sikkerhetsnett.
Ett av mine kjæreste barndomsminner er klikkingen av min mors høye hæler på tregulvet på kjøkkenet mens hun gjorde familien klar til å dra til kirken. Hun var svært involvert i menigheten og var Hjelpeforeningens president i mange år. Jeg drømte aldri om at noe kunne bli forandret.
Da jeg var omtrent 12 år og hun og jeg bodde alene, forlot hun Kirken av grunner jeg ikke forsto. Selv om mor – mitt forbilde – hadde besluttet å slå inn på en annen vei, visste jeg at evangeliet var sant, og jeg fortsatte å gå i kirken. Selv om mor ikke var enig med meg, kjørte hun meg til og fra kirken hver uke.
Det var ofte følelsesmessig vanskelig å være i kirken, spesielt på nadverdsmøtet, der jeg satt alene langt bak og hadde god utsikt til alle mødrene, fedrene og barna som satt sammen. Mange ganger satt jeg sammen med familien til en venn. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for min «mormonfamilie» og andre i menigheten som gikk omhyggelig inn for å inkludere meg i denne vanskelige tiden.
Mine hjemmelærere var for eksempel trofaste, selv om det var bare meg de kom for å undervise og jeg bodde lenger unna enn de fleste i menigheten. Jeg så frem til anledningen til å drøfte evangeliet og føle styrken i prestedømmet og Ånden i mitt hjem.
Mange medlemmer av menigheten var folk jeg hadde kjent hele livet. Med deres kjente ansikter, varme smil og vennlige samtaler ble de mine mødre, fedre, brødre og søstre i menigheten. Jeg følte tilhørighet og kjærlighet, og det mildnet sorgen over å komme til kirken uten min familie.
Jeg vet at jeg ikke er alene om en slik situasjon. Mange unge kommer til kirken uten den ene av foreldrene eller uten begge. Men gjennom eksempel, vennskap og kall kan vi alle rekke ut en hånd til disse sønner og døtre av vår himmelske Fader og hjelpe dem å føle seg velkommen, undervise dem i evangeliets prinsipper og oppmuntre dem til å ta aktivt del i møter og aktiviteter.
«Vår himmelske Fader planla at vi skulle bli født i en familie – den mest grunnleggende, mest hellige og mest kraftfulle gruppe på jorden,» sa Virginia H. Pearce, tidligere rådgiver for Unge kvinner på generalplan. «Og det er i familien vi tilegner oss noe av den viktigste lærdom vi noensinne blir undervist om. I tillegg til denne familiegruppen sørget Herren også for menighets- eller grensfamilien… Menigheter er ikke ment å erstatte familieenheten, men å støtte familien og dens gode læresetninger. En menighet er et annet sted der det finnes tilstrekkelig hengivenhet og energi til å danne en slags familie med et “sikkerhetsnett” for oss alle når vår familie ikke kan eller ikke sørger for all den undervisning og utvikling vi trenger for å vende tilbake til vår himmelske Fader. Vi trenger å styrke vår takknemlighet for kraften i menighetsfamilien og fornye vår forpliktelse til å delta positivt i dette samfunn av hellige.»1
Jeg er svært takknemlig for dem som ble mitt sikkerhetsnett og ga meg et ønske om å gjøre det samme for andre.
Fotoillustrasjon av Robert Casey