Adskilt av en flom, forenet ved bønn
Fanget i sine soveværelser, barrikadert av møbler og klyngende til grener – medlemmene av familien Torres gjorde det eneste som kunne redde dem.
25. september 2005 startet som en rolig og fredelig søndag for Victor Manuel Torres Quiros, hans kone, Yamileth Monge Ureña, og deres familie. De var kommet hjem fra kirken og hvilte, leste og nøt en stille, regnfull ettermiddag i sitt hjem i fjellene i Costa Rica.
Det hadde regnet det meste av helgen, noe som ikke er uvanlig for området eller årstiden. Omkring kl. 17 la bror Torres merke til at elven som renner i nærheten av deres eiendom, hadde steget mer enn vanlig og kom nærmere huset. Rolig gjorde han familien oppmerksom på dette, og for sikkerhetsskyld begynte han og hans 11 år gamle sønn, Erick, å legge tepper ved dørene for å hindre vannet i trenge inn.
Et øyeblikk senere steg elven i den grad at vannet var over halvannen meter dypt rundt huset. Innen få sekunder strømmet vannet gjennom vinduene. (Familien fikk senere vite at et jordras var årsaken til at vannet plutselig kom fossende.) Bror Torres ropte til familien at de måtte løpe bak huset, der det var noen trær og terrenget var høyere. Hans tre tenåringsdøtre, Sofia, Korina og Monica, kom seg straks ut av huset.
Men søster Torres kom seg ikke ut. Så hun løp med Elizabeth, en liten pike som familien passet på den helgen, til et soveværelse. De klatret raskt opp på sengen, som forbausende nok fløt. Ingen ante hvor de andre var eller om de klarte seg. Lille Elizabeth minnet søster Torres på: «Ikke gråt. Husk at vår Gud elsker oss.» Så begynte de å be.
Bror Torres hadde fulgt døtrene ut da det gikk opp for ham at han ikke visste hvor Erick var. Han kjempet seg gjennom fossen og inn i huset igjen. Han fant Erick stående på en haug skrot – en vegg som var blitt forskjøvet, noen møbler, skrap og noen grener som vannet hadde dyttet mot en lukket dør. Sammen gikk de til kjøkkenet, der bror Torres plasserte Erick på et trygt, høyt sted. Bror Torres oppdaget så at vannet hadde surret et nylonbånd rundt leggene hans, noe som gjorde det vanskelig for ham å bevege seg. Likevel klarte han å dytte kjøleskapet og noen møbler unna for å hindre døren i å lukke seg og stenge ham og sønnen inne.
Fra kjøkkenet kunne Erick og bror Torres se pikene i bakgården, men de visste ikke hvordan søster Torres og Elizabeth hadde det. Bror Torres foreslo at de sammen skulle be sin himmelske Fader om hjelp.
Utenfor og oppe i et guavatre ba også pikene mens dette sto på. Sofia, Korina og Monica kunne se vannet flomme gjennom hjemmet sitt. Det så helt umulig ut at det kunne være noen i live der inne. Pikene som var bekymret for familien og var kalde og redde, sang salmer og ba sammen.
«Vi ba vår himmelske Fader få vannet til å begynne å synke,» sier Sofia. «Vi visste at vi måtte ha tro. Hvis ikke, kunne ikke noe mirakel finne sted. Det lykkeligste øyeblikk var da vi åpnet øynene og vann-nivået hadde sunket.»
Vannet fortsatte å synke. Like etterpå kom deres far ut for å spørre hvordan det sto til med dem. Nå var det blitt mørkt, så han gikk inn i huset igjen, fant et stearinlys, og ved hjelp av bensin laget han en fakkel slik at naboer kunne vite at familien faktisk var i huset.
En nabo så fakkelen og kom for å hjelpe dem. Han hjalp pikene ned fra trærne, og sammen med bror Torres flyttet de unna gjenstandene som blokkerte døren til soveværelset der søster Torres og Elizabeth oppholdt seg. Den natten oppholdt familien seg hos en slektning.
Siden det var mørkt da de dro hjemmefra, visste ikke familien Torres hvor stor skaden på hjemmet deres var. Mandag morgen kom de tilbake og oppdaget at de hadde mistet alt.
Likevel klaget de ikke. «Vi visste at Herren gir og Herren tar,» sier bror Torres (se Job 1:21). Selv om deres hjem og eiendeler var blitt ødelagt, sa søster Torres at de «var takknemlige fordi vi så himmelens sluser åpne seg for oss», både ved at deres liv ble bevart og ved velsignelsene som fulgte.
Mange av disse velsignelsene ble muliggjort ved kirkemedlemmers gavmildhet over hele Costa Rica. Innen torsdag hadde familien mottatt senger og andre møbler, mat, klær og andre nødvendigheter fra medlemmer i flere staver i San José-området. Fire dager etter dette fant familien et annet sted å bo.
«Vi lærte at Gud viser sin kjærlighet til oss ved å bruke andre mennesker,» sier søster Torres. «Det var så mange personer, så mange brødre og søstre, som hjalp oss på den tiden. Vi følte så mye kjærlighet. Vi hadde ingen grunn til å spørre: ”Hvorfor oss?”»
«Det var et mirakel at vi alle overlevde,» sier bror Torres. «Familiens tro har uten tvil vokst. Jeg vet uten den minste tvil at Gud lever og at han elsker oss.»
Søster Torres tilføyer: «Vi har lenge hatt et motto i familien: ”Gud finnes i detaljene i vårt liv.”Etter denne erfaringen vet vi dette helt sikkert. Vår himmelske Fader kjenner oss. Han besvarer våre bønner.»
Illustrasjoner: Bjorn Thorkelson