Konferansen kan forandre oss
Kort tid etter generalkonferansen i oktober 2010 bestemte Jared og Kathleen Smith fra Utah seg for å ta en kjøretur i nabolaget sammen med sine tre barn for å se på høstfargene. Før de dro, la bror Smith en liten beholder med innviet olje i lommen. Han hadde tenkt på president Henry B. Eyrings tale på prestedømsmøtet om å være beredt for prestedømstjeneste til enhver tid (se «Tjen med Ånden», Liahona og Ensign, nov. 2010, 59).
På vei hjem så familien Smith en folkemengde som hadde stimlet sammen rundt en liten jente som lå på bakken, med noe som så ut til å være en hodeskade. De hørte en kvinne rope: «Er det noen som har innviet olje? Vær så snill!» Bror Smith svingte raskt ut til siden og ga oljen sin til jentas far. Etter en prestedømsvelsignelse våknet jenta til bevissthet og begynte å snakke med foreldrene sine. Like etter kom ambulansen og kjørte henne til sykehus.
«Vi følte varme og fred ved tanken på at vi hadde vært på rett sted til rett tid, at vi hadde med oss olje og, som president Eyring hadde talt om, var beredt,» sier bror Smith. «Våre barn så hvilken velsignelse prestedømmets kraft kan gi, og da vi dro, følte vi vår himmelske Faders kjærlighet både til oss, den lille jenta og familien hennes.»
Mange familier har, i likhet med familien Smith, blitt velsignet fordi de har fulgt råd som har blitt gitt på generalkonferansen. Nå som medlemmene forbereder seg til en ny generalkonferanse, vil tre familier her fortelle om sine erfaringer med å følge profetenes råd.
Du kan finne flere historier (på engelsk), fortelle om din egen erfaring (på et hvilket som helst språk) eller lese hele denne artikkelen under «Church News and Events» på LDS.org på lds.org/church/news/how-general-conference-changed-my-life.
Anne Te Kawa, Tararua, New Zealand
Tidlig i 2010 hadde jeg jobbet med noen alvorlige personlige problemer. Biskopen foreslo at jeg kanskje ville ha nytte av å møte en profesjonell rådgiver. Dette sjokkerte meg. Jeg arbeider og underviser innen behandling av stoff- og alkoholavhengighet, så jeg tenkte: «Jeg er praktisk talt rådgiver selv! Jeg trenger ikke andres hjelp.»
Jeg strevde fremdeles med noen av utfordringene mine – og min egen stolthet – da generalkonferansen i april begynte. Eldste James B. Martino i De sytti holdt en tale med tittelen: «Alle ting samvirker til det gode» (se Liahona og Ensign, mai 2010, 101), og den handlet om hvordan man takler lidelse.
Budskapet hans gjorde inntrykk, og jeg bestemte meg for å be om veiledning om hva jeg skulle gjøre. Jeg forlot konferansen med et ønske om å søke tro og stole på at Frelseren ville veilede meg gjennom Den hellige ånd.
Jeg grunnet og ba i to uker, og til slutt bestemte jeg meg for å prøve rådgivning. Det har vært en nyttig og god opplevelse. Og etter å ha lest eldste Martinos tale om igjen, hentet styrke gjennom bønn til min himmelske Fader og satt min lit til hans Sønn Jesu Kristi forsoning, føler jeg nå vedvarende trygghet. Jeg vitner om at det å ydmykt søke Herren alltid er måten å overvinne prøvelser på. Han vil hjelpe oss å bli oppmerksomme på konkrete ting vi trenger å gjøre.
Andrea Roueche, Texas, USA
Min mann Collin og jeg ble foreldre i oktober 2009. Da vår datter Eliza ble fem måneder gammel, begynte vi å snakke om når vi skulle begynne å inkludere henne i familiens hjemmeaften og skriftstudium. Var det noen vits i å holde familiens hjemmeaften mens hun var våken? Kunne hun egentlig få noe ut av at vi leste Mormons bok høyt?
Under generalkonferansen i april 2010 sa eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum: «Ungdom i alle aldre, til og med spedbarn, er mottakelige for den karakteristiske ånd i Mormons bok» («Vær årvåkne … med all utholdenhet», Liahona og Ensign, mai 2010, 40).
Forandringene vi har gjort, har vært enkle og gradvise. Vi spiller regelmessig en CD med Primær-sanger for Eliza. Vi leser noen få vers fra Mormons bok for henne i forbindelse med middagen. Vi har begynt å holde familiebønn like før Eliza legger seg for natten. Når vi går turer, peker jeg på fugler og sier til henne: «Jesus har skapt de fuglene for oss.» Hun forstår det kanskje ikke ennå, men det vil hun snart.
Jeg har oppdaget at disse tingene har lindret mye av min engstelse for fremtiden. Jeg føler at så lenge jeg gjør mitt ved å lære Eliza det hun trenger å vite, og ved å følge profetenes råd, vil hun bli velsignet i fremtiden.
Sela Fakatou, West Midlands, England
I vår familie har alle det veldig travelt. Noen ganger tar vi oss ikke tid til å lytte oppmerksomt til hverandre eller være vennlige og høflige. Som forberedelse til en kommende generalkonferanse, holdt vi derfor bønn for å finne ut hvordan vi kunne komme hverandre nærmere som familie.
Eldste Robert D. Hales’ tale: «Vår plikt overfor Gud: Foreldres og lederes oppgave med den oppvoksende generasjon» (se Liahona og Ensign, mai 2010, 95), ga svar på våre bønner og våre spørsmål.
Jeg ble spesielt rørt av historien om da eldste Hales’ barnebarn spurte: «Bestefar! er du der inne?» Eldste Hales i De tolv apostlers quorum forklarte: «Å være der betyr å forstå de unge og være engasjert sammen med dem. Å være engasjert betyr ikke bare å samtale med dem, men å gjøre noe sammen med dem også.»
Vi har jobbet med måten vi omgås hverandre på. Under middagen snakker vi om dagen som har gått. Vi snakker om utfordringer vi opplever og hvordan det vi lærer i Skriftene, kan hjelpe oss å møte og overvinne disse utfordringene.
Det har vært krevende å sette av tid til disse samtalene. Men etter hvert som disse gode vanene har slått rot i familien, har jeg følt en spesiell kjærlighet til min familie. Når jeg har fulgt de profetiske råd jeg mottok under konferansen, har jeg også fått svar på andre spørsmål, og jeg har sett hvordan jeg kan bli mer lik Frelseren Jesus Kristus. Mer enn noensinne tidligere har jeg følt fred istedenfor bekymring.
En konferansetale av eldste James B. Martino oppmuntret Anne Te Kawa fra New Zealand til å be om den veiledning hun trengte.
Collin og Andrea Roueche fant svarene de søkte, i en konferansetale av eldste David A. Bednar.