Helbrederens kunst
Frelseren kan helbrede sårede hjerter, misforståelser og hat hvis vi ser hen til hans ord og hans forsoning.
I august 1978 fikk jeg i oppdrag å være tilstede på en stavskonferanse i Seoul i Syd-Korea. Etter prestedømmets lederskapsmøte befant jeg meg i korridoren da en søster på omkring 60 år hvisket i øret mitt på japansk: «Jeg liker ikke japanere.»
Jeg ble sjokkert og forbløffet. Jeg snudde meg og svarte på japansk: «Jeg er lei for at du føler det slik.» Jeg lurte på hva hun hadde opplevd som fikk henne til å føle på den måten. Hva galt hadde mitt folk gjort mot hennes folk?
I min tale på stavskonferansens kveldsmøte talte jeg om Frelserens forsoning og hans store offer. Jeg fortalte stavens medlemmer beretningen om Nephi og hvordan Herrens ånd førte ham opp på et høyt fjell. Der så han livets tre, som hans far, Lehi, hadde sett, og der så han Jesusbarnet (se 1. Nephi 11:1–20). En engel spurte om han forsto betydningen av treet hans far hadde sett i et syn.
Nephi svarte: «Ja, det er Guds kjærlighet som utgytes i menneskenes barns hjerter. Derfor er den det mest ettertraktelsesverdige av alt.» Engelen tilføyde: «Ja, og det som gir sjelen størst glede» (1. Nephi 11:22–23).
Guds kjærlighet kan hjelpe oss å overvinne alle fordommer og misforståelser. Vi er virkelig Guds barn, og vi kan ha hans kjærlighet i vår sjel hvis vi ønsker det.
Frelser, må jeg vise omsorg,
vandre der hvor Ånden er,
se meg om og løfte andre,
finne uant styrke der.1
Kan vel jeg fordømme andre?
Uten å ha planlagt det begynte jeg å fortelle om min forbindelse med det koreanske folk. Jeg fortalte forsamlingen at jeg hadde vokst opp med ni koreanske søskenbarn. De kom til vårt hjem, og mine søsken og jeg dro ofte til deres hjem. Jeg spiste koreansk mat og lærte koreanske sanger. Min tante giftet seg med en flott koreansk mann. De oppdro sine barn i Japan, i den samme byen der jeg vokste opp.
Midt i talen ba jeg en om å spille piano mens jeg sang en koreansk folkevise sammen med president Ho Nam Rhee, den første stavspresidenten i Syd-Korea. Deretter ba jeg president Rhee hjelpe meg å synge den koreanske nasjonalsangen, som jeg ikke hadde sunget siden jeg var gutt. Det var lenge siden jeg hadde lært den av min koreanske onkel, men ordene kom til meg igjen. Så ba jeg forsamlingen synge den sammen med meg. Alle reiste seg og sang sin vakre nasjonalsang. Mange tårer ble felt, og det var vanskelig for meg å synge. Det hersket en god og herlig ånd.
Jeg fortalte stavens medlemmer at på samme måte som jeg var glad i mine koreanske søskenbarn, var jeg også glad i dem – fordi vi alle er Guds barn, fordi vi alle er brødre og søstre i evangeliet, og på grunn av Guds kjærlighet (se 1. Nephi 11:22, 25). Alle følte vi denne evige kjærlighet, og nesten alle i forsamlingen gråt. Jeg sa til dem: «Jeg elsker dere som mine brødre og søstre i evangeliet.»
Da kveldsmøtet var over, sto stavens medlemmer i lang kø for å hilse på meg. Den siste i køen var den 60 år gamle koreanske søsteren, som kom til meg med tårer i øynene og ba om unnskyldning. Herrens ånd var sterk. Frelserens helbredende vinger bar oss alle, og fredens ånd talte til forsamlingen. Jeg følte meg som ett med dem.
Kan vel jeg fordømme andre
jeg som ofte feiler mer.
I et hjerte kan det være sorg
som intet øye ser.
Ditt budskap forandret mine tanker
Jeg ble kalt til medlem av De sytti i 1977. Siden da har jeg fått anledning til å besøke hundrevis av staver. Etter et prestedømmets lederskapsmøte i Taylorsville, Utah kom en stor mann bort til meg og hvisket at hans bror var blitt drept under 2. verdenskrig og at han hatet japanerne. Men etter konferansen kom den samme mannen bort til meg med tårer i øynene. Han gråt av glede og ga meg en klem fordi jeg hadde delt historien om hvordan jeg var blitt omvendt og min kjærlighet til Amerika, og det hadde beveget ham.
Ved en annen anledning kom en søster til meg på en stavskonferanse i Georgia, USA og sa at hun hadde mistet sin far under 2. verdenskrig. Men etter møtet sa hun til meg: «Jeg må be deg om unnskyldning. Fordi min far ble drept av japanere, har jeg næret hat i mitt hjerte.» Deretter sa hun: «Du fortalte oss at også din far ble drept under krigen, men senere aksepterte du evangeliet, noe som forandret ditt liv. Og nå forteller du oss at du er glad i oss. Jeg skammer meg. Selv om jeg ble født inn i Kirken, har jeg hatet ditt folk helt til denne dag. Men ditt budskap har forandret mine tanker.»Jeg hart hatt mange lignende opplevelser. Jeg har vært istand til å møte mange mennesker, og takket være evangeliet har vi vært istand til å elske og forstå hverandre.
Hele min skyldfølelse er tatt bort
På en temakveld etter en tur til Adam-ondi-Ahman noen år senere ba tilsynsføreren for tjenestemisjonærene i området meg fortelle om min omvendelse. Jeg gjorde dette og takket så parene som var tilstede for at de hadde forberedt sine barn til å reise på misjon og for billedlig talt sende dem til min dør.
Mens jeg håndhilste på dem og gjorde meg klar til å dra, tok tilsynsføreren ordet. «Før vi avslutter dette møtet,» sa han, «vil jeg komme med en personlig bekjennelse.» Jeg husker ikke nøyaktig ordene han brukte, men kort fortalt sa han:
«Som dere vet, tjente jeg mitt land som marinesoldat da jeg var ung. Mens jeg var i tjenesten, drepte jeg mange japanske soldater. Jeg mente jeg hadde tjent mitt land trofast, men i mange år, hver gang jeg så orientalere, spesielt japanere, ble jeg plaget av stor depresjon. Noen ganger klarte jeg ikke engang å fungere. Jeg snakket med autoriteter i Kirken og drøftet mine følelser med profesjonelle rådgivere.
«Da jeg i dag sto overfor eldste og søster Kikuchi og deres sønn, kom minnene tilbake et øyeblikk. Men så lyttet jeg til eldste Kikuchi som bar sitt vitnesbyrd og fortalte om sin omvendelse, sin kjærlighet til Herren og evangeliet og sin kjærlighet til oss alle. Han sa at han hadde hatet amerikanere og amerikanske soldater, men at evangeliet hadde forandret hans liv gjennom Herrens helbredende kraft. Da jeg hørte dette, syntes det også som jeg hørte en røst fra Herren som sa: “Det er fullført. Det er i orden.”»
Han strakte hendene frem, løftet dem og sa med tårer i øynene: «All min skyldfølelse er tatt bort. Min byrde er løftet av meg!»
Han kom til meg og klemte meg. Så kom våre hustruer, og vi klemte hverandre og gråt.
Jeg har lært at Frelseren kan helbrede sårede hjerter, misforståelser og hat hvis vi ser hen til hans ord og hans forsoning. Han helbreder oss på samme måte som han helbredet israelittene for slangebitt (se 4 Mosebok 21:8–9; 1 Nephi 17:41; Alma 33:19–21). Det er «Guds behagelige ord … som leger den sårede sjel» (Jakobs bok 2:8), og «ved hans sår har vi fått legedom» (Jesaja 53:5; Mosiah 14:5).
Må jeg bli min nestes vokter,
må jeg lege kval og savn.
Sårede og trette sjeler
tar jeg vennlig i min favn.
Jeg gir deg 10 minutter
Jeg ble født på et lite sted på den nordlige øya Hokkaido i Japan. Da jeg var fem år gammel, ble min far drept under et angrep fra en amerikansk ubåt. Som liten gutt ble jeg bitter mot amerikanere. Slik vokste jeg opp, uten egentlig å vite hva som hadde forårsaket krigen.
Da jeg var ferdig med ungdomsskolen, var vi fattige. Mor hadde ikke råd til å sende meg til videregående skole, så jeg bestemte meg for å finne en jobb for å finansiere min videre utdannelse. Det var ikke noe arbeid å finne i vår lille landsby, men jeg fikk jobb i et firma som produserte tofu ni timer fra mitt hjem, i Muroran, der mor var oppvokst.
Hver dag i Muroran sto jeg opp klokken halv fem om morgenen, laget tofu til midt på dagen og leverte den så til forskjellige forretninger til klokken seks om ettermidagen. Etter arbeidet vasket jeg meg, skiftet, spiste og skyndte med avgårde til kveldsskolen. Jeg kom hjem omtrent klokken halv elleve om kvelden og gikk til sengs klokken elleve. På grunn av denne anstrengende timeplanen mistet jeg snart alle energi og ble syk.
Jeg bodde hjemme hos eieren av tofu-butikken, men jeg sa opp jobben og ba min onkel om å få bo hos ham, så jeg kunne fullføre mitt første år på videregående skole. Til tross for medisinering var jeg fortsatt syk. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og ble desperat og trodde at jeg kanskje kom til å dø. Jeg ba innstendig og sa: «Hvis det er en Gud, vil du velsigne meg så jeg kan bli frisk?» Så sa jeg noe temmelig overmodig: «Hvis jeg blir helbredet, ønsker jeg å gjøre gjengjeld.»
Mens jeg bodde hos min onkel, banket to fremmede på døren tidlig en kveld. De var misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Den ene, eldste Law, – seniorledsageren – hadde vært bonde i St. Anthony i Idaho, USA. Den andre, eldste Porter, – en ny eldste – var fra Salt Lake City. Det var kaldt, det regnet og var nesten mørkt, og de var klar til å dra hjem. Men av en eller annen grunn fortsatte de å banke på dører.
Da de banket på min dør, var jeg alene. Jeg åpnet og sa: «Nei takk.»
Disse unge mennene var ydmyke og iherdige, men jeg sa igjen: «Nei takk.» Så tilføyde jeg: «Deres folk drepte min far.» Jeg var fremdeles bitter.
Uten å la seg skremme spurte eldsten fra Idaho hvor gammel jeg var. Jeg sa: «Hvilken rolle spiller min alder?» Vær så snill å gå.»
Han svarte: «Jeg ønsker å fortelle deg om en gutt på din alder som så din himmelske Fader og din Frelser, Jesus Kristus. Vi ønsker å fortelle deg den historien.» Jeg frøs nesten fast ved døren.
Jeg sa: «Jeg gir dere 10 minutter.»
De 10 minuttene gjorde sterkt inntrykk på meg og forandret mitt liv. Historien misjonærene fortalte var så dyptgripende og vakker. Jeg fant ut at jeg er et Guds barn og at jeg kom fra ham. Eldstene kom hver dag fordi jeg var syk.
I løpet av samtalene med meg underviste misjonærene meg i gjenopprettelsens vakre evangelium. Evangeliet ga meg håp og vilje til å leve. Noen uker etter at misjonærene hadde banket på min dør, ble jeg døpt.
Frelser, må jeg elske andre
som jeg vet du elsker meg.
Finne der min ro, min styrke,
så jeg villig tjener deg.
Frelser, må jeg elske andre.
O, må jeg følge deg!
Guds helbredende kraft er storartet, dyptgripende og vakker. Jeg takker ham for hans barmhjertighet, hans kjærlighet og hans mirakuløse himmelske helbredelse. Jeg takker ham for at Frelserens forsoning virkelig har funnet sted, denne som ved Hans nåde «gir kraft til å vaske bort synder, helbrede og skjenke evig liv».2
Jeg vitner om at Almas ord til Zeezrom i Mormons bok er sanne: «Hvis du tror på Kristi forløsning, kan du bli helbredet» (Alma 15:8).
Kristus, trøsteren, av Carl Heinrich Bloch. Kristus helbreder den blinde, av Sam Lawlor
Detalj fra Moses og kobberslangen, av Sébastien Bourdon. Fotoillustrasjon: David Stoker
Detalj fra Korsfestelsen, av Carl Heinrich Bloch, gjengitt med tillatelse fra Det nasjonalhistoriske museum ved Frederiksborg i Hillerød, Danmark. Fotoillustrasjon: David Stoker