Piken med det vakre smilet
Jeg var nervøs, men jeg fant et hemmelig våpen til å overvinne min frykt.
I mange måneder hadde jeg forberedt meg sammen med min pianolærer til denne dagen. Jeg deltok i et musikkprosjekt, en årlig konkurranse som rangerer musikkstudenter på grunnlag av mange forskjellige punkter – fra teorikunnskap til dynamikken i et utenatlært stykke. Endelig var dagen her og sammen med den min nervøsitet.
Den mest skremmende delen av konkurransen var å fremføre stykker for dommere. Jeg kunne mine stykker, men hendene skalv mens jeg spilte.
Den fryktede fremføringen var over. Jeg kunne slappe av, for nå gjensto bare å fortelle om en komponist. Jeg fant riktig sted og ventet i en kø foran to dører. Nysgjerrig tittet jeg bort på døren til venstre. En vennlig lærer oppmuntret studentene der de nervøst gikk inn og gjorde seg kjent. Hun ønsket tydeligvis å berolige dem.
Deretter tittet jeg inn i rommet til høyre. Der var det en annen pianolærer, en eldre kvinne, men hun så så streng ut at jeg fikk kalde hender. Jo mer jeg så henne sammen med studentene, desto reddere ble jeg. Min eneste tanke var: «Jeg håper jeg får den første dommeren.»
Jeg leste rapporten min om og om igjen. Da jeg sto først i køen, håpet jeg at personen på venstre side ville bli ferdig først. Til min skrekk begynte studenten til høyre å gå mot døren. Det var ikke tale om at jeg kunne gå inn der. Da fikk jeg denne tanken: «Sett bare opp ditt største smil.»
Jeg gikk inn med lette skritt og det største smil jeg noen gang hadde vist. Som det sies – ved å vise deg glad føler du deg glad. Jeg strålte da jeg tok dommerens hånd. Så leste jeg rapporten min med klar stemme med et smil til henne nå og da. Da jeg var ferdig, takket jeg henne for tiden sammen. Hun virket ikke skremmende mer. Da jeg gikk ut av rommet, var jeg lettet og glad.
Noen måneder senere lyttet jeg mens pianolæreren min leste kommentarene fra dommerne. Til den siste kommentaren sa hun: «Å, du gjorde virkelig inntrykk på denne dommeren. Hun har skrevet: “Michelle, piken med det vakre smilet.”» Jeg trengte ikke spørre hvem som hadde skrevet det.
Å forandre min holdning hjalp meg å gjøre mitt beste. Hver gang jeg må gjøre noe vanskelig, bestemmer jeg meg for å gjøre det til noe givende og hyggelig, istedenfor å vise meg uvillig. Jeg vet at min holdning påvirker mine opplevelser. Ved å beholde en god innstilling har jeg lært å like mine utfordringer.
Illustrasjon: Jennifer Tolman