De utvalgtes sti
Det er én ting å bli døpt. Noe annet å holde ut til enden.
Som tenåring i Matsumoto i Japan var jeg veldig interessert i å lære engelsk. Da jeg var 17, ble jeg medlem av den engelske klubben på skolen. I begynnelsen av skoleåret besluttet klubben å finne en engelsk-talende person til å undervise oss i engelsk konversasjon. Vi lette og lette, men de engelsk-lærerne vi snakket med, krevde betaling, og klubben hadde ikke råd til å betale dem. Vi ble motløse og holdt på å gi opp.
Så en dag da jeg syklet til skolen, så jeg noen unge amerikanske menn i dress som delte ut noen lapper. Jeg tok imot en og la den i lommen. Etter skoletid undersøkte jeg papiret og oppdaget at det var en invitasjon til å komme til et gratiskurs i engelsk konversasjon. På papiret sto navnet «Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige». Jeg hadde aldri hørt om en slik kirke, men ble begeistret. Jeg hadde løst engelsk-klubbens problem!
Til den neste kurstimen møtte ca. 30 klubbmedlemmer opp sammen med meg. Misjonærene underviste, og vi likte oss svært godt alle sammen. Helt fra første dag av kurset merket jeg at det var noe annerledes med misjonærene. Deres varme, kjærlighet, positive holdning og gode humør gjorde dypt inntrykk på meg. Det virket som det var så lyst rundt dem – jeg hadde aldri før møtt noen som dem.
Etter noen uker begynte jeg å stille misjonærene spørsmål om deres kirke, og de innbød meg til å lære mer. Jeg gikk med på det, og de underviste meg i misjonærleksjonene. På den tiden forsto jeg ikke helt eller verdsatte ikke viktigheten av det jeg lærte, men jeg følte Ånden og forsto at prinsippene misjonærene underviste meg om, var gode. Da de innbød meg til å bli døpt, aksepterte jeg det.
Men før jeg kunne bli medlem av Kirken, måtte jeg få mine foreldres samtykke. Til å begynne med var de sterkt imot det – kristne læresetninger var fremmede og underlige for dem. Men jeg var ikke ennå klar til å gi opp. Jeg ba misjonærene komme hjem til meg og forklare mine foreldre om Kirken, hva de hadde lært meg og hva som ville forventes av meg. Ånden mildnet mine foreldre, og denne gangen ga de meg tillatelse til å bli døpt.
På vei bort fra Kirken
Etter at jeg var blitt døpt og bekreftet, deltok jeg i den lille Matsumoto gren med 12 til 15 aktive medlemmer. Jeg fikk venner, og det var morsomt å være tilstede hver uke. Omtrent et år senere var jeg ferdig med videregående skole og flyttet til Yokohama for å studere ved universitetet. Den nærmeste grenen var Tokyo Central gren, der det var over 150 aktive medlemmer. Da jeg var i denne nye grenen, følte jeg meg som en landsens gutt i den store byen. Det var vanskelig å få venner. En søndag holdt jeg meg hjemme fra kirken. Snart sluttet jeg helt å delta. Jeg begynte å få venner blant mine studiekamerater som ikke var medlemmer, og jeg tenkte mindre og mindre på Kirken.
Slik fortsatte det gjennom flere måneder. Så en dag fikk jeg et brev fra en søster i Matsumoto gren. «Jeg har hørt at du har sluttet å gå i kirken,» skrev hun. Jeg ble forbauset. Tydeligvis hadde noen i min nye gren fortalt henne at jeg ikke kom i kirken lenger! Søsteren fortsatte brevet med å sitere fra Lære og pakter 121:34: «Se, mange er kalt, men få er utvalgt.» Deretter skrev hun: «Koichi, du har blitt døpt og blitt medlem av Kirken. Du har blitt kalt, men du er ikke lenger blant de utvalgte.»
Da jeg leste disse ordene, ble jeg fylt med anger. Jeg visste at jeg trengte å forandre meg på en eller annen måte. Jeg forsto at jeg ikke hadde et sterkt vitnesbyrd. Jeg var ikke sikker på om Gud levde, og jeg visste ikke om Jesus Kristus var min Frelser. I flere dager ble jeg engstelig når jeg tenkte på budskapet i brevet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så en morgen husket jeg noe misjonærene hadde lært meg. De hadde bedt meg lese Moroni 10:3–5 og lovet at jeg kunne komme til å vite sannheten. Jeg kom til at jeg måtte be. Hvis jeg ikke følte noe, kunne jeg glemme Kirken og budene fullstendig, og jeg ville aldri gå dit mer. Men hvis jeg mottok et svar, som Moroni lovet, måtte jeg omvende meg, godta evangeliet av hele mitt hjerte, gå tilbake til kirken og gjøre alt jeg kunne for å etterleve budene.
Da jeg knelte ned og ba den morgenen, tryglet jeg min himmelske Fader om å besvare meg. «Hvis du lever – hvis du virkelig er til,» ba jeg, «så vær så snill å la meg vite det.» Jeg ba om å få vite om Jesus Kristus var min Frelser og om Kirken var sann. Da jeg avsluttet, følte jeg plutselig noe. Jeg følte varme rundt meg, og mitt hjerte ble fylt med glede. Jeg forsto sannheten: Gud lever, og Jesus er min Frelser. Herrens kirke ble virkelig gjenopprettet av profeten Joseph Smith, og Mormons bok er Guds ord.
Det er unødvendig å si at jeg ba om tilgivelse selvsamme dag og besluttet å etterleve budene. Jeg kom tilbake til kirken og lovet Herren at jeg ville gjøre alt som krevdes for å forbli trofast.
Kort tid senere begynte Kirken å planlegge å bygge et møtehus i Yokohama. På den tiden ble det forventet at grenens medlemmer ville bidra med penger og arbeid til byggeprosjektet. Da misjonspresidenten utfordret grenens medlemmer til å bidra alt de maktet, husket jeg mitt løfte om å gjøre alt Herren ba meg om. Så hver dag i nesten et år hjalp jeg til med byggingen etter at jeg var ferdig med undervisningen på universitetet.
Fire mål
Omtrent på denne tiden besøkte eldste Spencer W. Kimball (1895–1985), som da var medlem av De tolv apostlers quorum, Japan og oppfordret Kirkens ungdom til å sette seg fire mål: (1) skaffe seg så mye høyere utdannelse som mulig, (2) reise på heltidsmisjon, spesielt unge menn, (3) gifte seg i templet og (4) erverve seg ferdigheter til å forsørge en familie. Inntil da hadde jeg aldri planlagt å fullføre disse fire sakene. Men senere knelte jeg ned og ba: «Himmelske Fader, jeg ønsker å nå disse fire målene. Vær så snill å hjelpe meg.»
Jeg visste at for å holde meg på de utvalgtes sti måtte jeg følge Herrens tjeneres rettledning. Jeg gikk inn for å gjøre alt jeg kunne for å følge eldste Kimballs rettledning og arbeide hardt for å bygge opp Kirken.
De neste årene fortsatte jeg å arbeide mot mine fire mål. Jeg var arbeidsmisjonær i to år og hjalp til med å bygge to møtehus i mitt hjemland. Deretter ble jeg kalt på proselytterende heltidsmisjon. Kort tid etter at jeg kom hjem, giftet jeg meg i templet med kvinnen fra Matsumoto gren som hadde skrevet brevet til meg. Senere endte jeg i drømmejobben min i et utenlandsk handelsfirma. Etter hvert som jeg fulgte Herrens ord og profetenes veiledning, følte jeg at jeg igjen befant meg på de utvalgtes sti. Og jeg streber etter å holde meg på den stien i dag.
Hans røst
Mine unge brødre og søstre, Frelseren kaller kontinuerlig på oss alle og ber oss følge ham. Herren forkynte: «Mine får hører min røst, … og de følger meg» (Johannes 10:27). Dere har hørt Herrens røst. Dere har fulgt ham ved å bli døpt inn i hans kirke. Ja, dere har blitt kalt. Men å bli utvalgt er en helt annen sak.
Beslutt nå at dere vil gjøre alt som kreves for å forbli trofaste. Bestem dere for å holde ut til enden ved å følge alle Guds bud. Sett dere gode og verdige mål. Skaff dere en utdannelse, fullfør en misjon, gift dere i templet, og forsørg deres familie både åndelig og timelig. Hvis du ennå ikke har mottatt et vitnesbyrd, vær så snill å gå ned på dine knær og be din himmelske Fader hjelpe deg å få kunnskap om sannheten. Når svaret kommer, gå så helhjertet inn for Herrens verk. Gjør alt som kreves for å komme på de utvalgtes sti.
Illustrert av Scott Greer