En generalkonferanse bare for meg
Det jeg sto overfor, var skremmende, men min himmelske Fader var klar over meg den første helgen i oktober.
Jeg vokste opp i et hjem der vi så like mye frem til generalkonferansene som til en ferie. Jeg husker at jeg som ung pike fikk en Søndagsskole-oppgave som gikk ut på å matche bildene av generalautoritetene med slik de så ut på fjernsynet da de talte under konferansen. Etter hvert som jeg ble eldre, gjenkjente jeg disse brødrene ikke bare på grunn av deres fysiske utseende, men også på grunn av deres stemmer og budskapene de ga. Som førsteårsstudent ble jeg begeistret da vårt Institutt-kor ble bedt om å synge under et konferansemøte i Tabernaklet. Kort sagt, da jeg var 20, hadde jeg allerede en spesiell følelse for disse første helgene i april og oktober hvert år.
Men jeg hadde ennå til gode å lære hvor viktige og personlige generalkonferansene kunne være. Vår stav fikk billetter til Hjelpeforeningens fellesmøte i september 2008 i Konferansesenteret. Jeg var begeistret for å være sammen med søstrene i staven, gledet meg til inspirerende sang og musikk og gode taler, og jeg følte spesiell ydmykhet ved tanken på at vi skulle høre et budskap fra president Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap. Jeg festet meg ved hvert ord, skrev ivrig notater og besluttet å anvende det vi ble bedt om å gjøre. Jeg følte at dette var et strålende forspill til konferansemøtene neste helg.
Så gikk min verden i oppløsning. Mens jeg var på arbeid påfølgende torsdag, fikk jeg en telefon fra legen min, som informerte meg om at prøvene som var blitt tatt uken før, indikerte kreft.
De neste dagene var en blanding av tvil, frykt, uro, tristhet, fortvilelse og kval. Det var så mange følelser inni meg at søvnen ikke innfant seg, og tårene rant hele tiden. Jeg hadde aldri vært så redd.
Da det ble lørdag morgen, hadde jeg til hensikt å lytte til konferansen samtidig som jeg gjorde andre ting. Jeg håpet at når jeg holdt meg travelt opptatt, ville det holde tankene unna prøvelsen min. Men det ble til at jeg la fra meg klesvasken og lot oppvasken bli værende i oppvaskkummen, for jeg følte meg trukket til fjernsynsapparatet. Hjertet hoppet nesten over et helt slag da eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum innledet det første møtet med følgende ord: «Vi kan ikke forutse alle livets kamper og stormer, ikke engang de som er like rundt hjørnet, men som håpefulle og troende vet vi uten skygge av tvil at Jesu Kristi evangelium er sant og at det beste ligger foran oss.»1
Det neste emnet vil sikkert være moralsk renhet eller sabbatsdagen, tenkte jeg. Men hvert etterfølgende budskap dreide seg også om håp i tider med prøvelser!
Søndagen var en fredelig dag da vår familie forente seg i bønn og faste for meg. Jeg fortsatte å høre ord om håp, slik jeg hadde hørt dagen før, med et kraftfullt avsluttende budskap om ettermiddagen av eldste Quentin L. Cook i De tolv apostlers quorum: «Jeg vitner om at Jesu Kristi forsoning omfatter alle de prøvelser og vanskeligheter noen av oss kan møte i dette liv,» sa han. «Iblant, når vi har lyst til å si: ”Håper du vet at jeg har hatt det tøft,” kan vi vite med sikkerhet at han er der og at vi er trygge i hans kjærlige armer.»2
Kanskje det var fasten eller bønnene eller ganske enkelt min ydmyke og følelsesmessige tilstand som gjorde det, men fra begynnelse til slutt følte jeg at dette var min personlige generalkonferanse med bare én tilstede.
De neste dagene, ukene og månedene inneholdt mange utfordringer etter hvert som jeg gjennomgikk prøver, operasjoner, kjemoterapi og strålebehandling. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg aldri var fortvilet i løpet av disse 12 månedene. Det var jeg. Men i denne tiden følte jeg også støtte fra menighetens og familiemedlemmers bønner og faste, prestedømsvelsignelser som min far ga, og min mors tro. Jeg leste hele Mormons bok i løpet av de første månedene med behandling, for jeg visste at Guds ord kan gi trøst.
Men på de mørkeste dagene tok jeg alltid frem mitt velbrukte eksemplar av Liahona fra november 2008 og leste om igjen disse ordene som kom fra en kjærlig Fader gjennom inspirerte tjenere og direkte til mitt engstelige hjerte. Jeg ble forundret over noen ord jeg ikke husket president Thomas S. Monson hadde sagt i sin åpningstale: «Vår himmelske Fader er oppmerksom på hver enkelt av oss og våre behov. Må vi bli fylt med hans ånd når vi deltar på møtene på denne 178. halvårlige generalkonferansen.»3
Jeg hadde fått et vitnesbyrd om denne sannhet. Min himmelske Fader var oppmerksom på meg denne helgen i oktober. Han kjente til mitt behov for håp i hans kjærlighet og håp i hans plan for meg. Han talte, og jeg lyttet.
Illustrert av Dilleen Marsh