Jeg holder fast ved min avgjørelse

Elena Ogneva Anderson, Utah, USA

Da jeg fylte 21, begynte jeg å føle meg tilskyndet til å reise på misjon. Jeg hadde aldri planlagt en misjon, så disse tankene var uventet. Min prestedømsleder oppmuntret meg til å be angående det, og det gjorde jeg.

Svaret kom svært tydelig: Jeg visste at Gud ønsket at jeg skulle reise på misjon. Til å begynne med var jeg begeistret, men å reise på misjon var mer utfordrende enn jeg hadde forutsett.

Sjefen min forsto ikke hvorfor jeg ville bli borte i 18 måneder, og han ønsket ikke å gi meg fri for å forberede meg. Han ga meg et ultimatum: «Arbeid eller slutt her. Valget er ditt.» Så skremmende det enn var å ikke arbeide de siste ukene før misjonen, valgte jeg likevel å slutte i jobben.

Det var også komplisert å gjennomføre de medisinske kravene. Min lege i mitt hjemland, Russland, hadde aldri sett Kirkens medisinske dokumenter før og nektet å underskrive.

Slike hindringer fikk meg til å undres om jeg virkelig hadde valgt riktig. Flere ganger holdt jeg på å ombestemme meg. Men i slike stunder med tvil husket jeg svaret jeg hadde fått på min bønn og var i stand til å holde fast ved min beslutning om å tjene. Til slutt fant jeg løsninger på disse og andre hindringer jeg møtte.

Jeg ble kalt til Russland St. Petersburg misjon. De første månedene på misjonsmarken var ikke lette. Men på grunn av det jeg lærte da jeg taklet hindringene mens jeg forberedte meg til å tjene, var jeg i stand til å møte utfordringene på misjonen. Min misjon – og vanskelighetene jeg møtte da jeg forberedte meg – lærte meg at jeg kan gjøre vanskelige ting med Herrens hjelp.