Mitt liv tilhører Ham

Mahonry Gonzalez, Morelos, Mexico

Da jeg fylte 18, begynte mange medlemmer i min menighet og stav å fortelle meg at jeg skulle reise på misjon. Selv om jeg alltid hadde planlagt å reise på misjon, likte jeg ikke alt presset.

Snart begynte jeg mitt første år på college. Takket være hardt arbeid vant jeg et stipend som lot meg studere i Tyskland. Tyskland var svært forskjellig fra mitt hjemland, Mexico, men jeg ble fortrolig med kulturen og lærte raskt språket.

Til slutt ble jeg tilbudt fast stilling ved et vel ansett europeisk firma. Å reise på misjon føltes plutselig mer som en plikt enn et ønske. Jeg tenkte jeg kunne ta denne jobben og ha verdslig suksess.

En dag det snedde, reiste jeg til byen Heidelberg sammen med min venn Melanie. Etter noen timer var motorveien dekket av snø, og vi ble søvnige. Vi kjørte i omkring 105 km i timen da vi kjørte på rødt lys og traff en buss.

Da jeg våknet, så jeg politi, ambulanse og Melanie, som gråt. Bilen var ødelagt, og jeg var fremdeles inni den. Jeg fikk tårer i øynene da jeg innså hvor heldige vi var som var i live. Jeg begynte å be og takke min himmelske Fader for at han hadde latt oss overleve. Men en ny frykt kom over meg – jeg kunne ikke bevege bena.

På vei til sykehuset hørte jeg sykepleierne si at hvis jeg hadde fått en ryggradsskade, ville jeg trolig ikke kunne gå igjen. Jeg ba av hele mitt hjerte til min himmelske Fader. Først takket jeg ham igjen for at han hadde latt meg overleve, og jeg innså at mitt liv ikke var mitt eget. Deretter lovet jeg ham: «Hvis bena mine er OK og jeg kan gå, vil jeg reise på misjon og tjene av hele mitt hjerte og sinn.»

Etter fire timer på sykehuset lød diagnosen lovende: Jeg kom til å gå igjen. Jeg nølte ikke lenger med hensyn til å reise på misjon. I stedet hadde jeg et sterkt ønske om å bære vitnesbyrd om at Gud lever, at han er vår Fader i himmelen, og at han kan utføre mirakler for oss.

Etter denne erfaringen bestemte jeg meg for ikke å ta jobben jeg var blitt tilbudt. Jeg visste at min tid og alt jeg har tilhører Herren. Hvorfor skulle jeg ikke gi ham litt av den tiden og tjene ham i to år?

Etter at jeg hadde tatt eksamen, ble jeg kalt på misjon til Frankfurt, Tyskland. Under misjonen vitnet jeg om min himmelske Fader. Jeg vet at han lever, at han er min Fader og at han beskytter meg. Han har gitt meg mitt liv, og det vil alltid tilhøre ham.