Spesiell del om Plikt overfor Gud
Et større mål
Å invitere andre til Kirkens aktiviteter er en god måte for oss å oppfylle vår prestedømsplikt på til å innby «alle til å komme til Kristus» (L&p 20:59).
Vår stav, San Cristóbal Venezuela stav, besluttet å organisere en fotballturnering for de unge i Det aronske prestedømme. Denne aktiviteten hadde mer enn ett formål, bl.a. å bygge opp vennskap og styrke de forskjellige prestedømsquorumene.
Stavens ledere sa at bare de unge menn i hver menighet eller gren fikk delta, og de skulle oppmuntre nye medlemmer og mindre aktive medlemmer til å bli med dem, så de kunne ha fulle lag for hver aldersgruppe. I vår menighet, Táriba menighet, var det bare to diakoner, én lærer og noen få prester.
Dann et lag
Min sønn, José Francisco, som vi kjærlig kaller «Junior», hørte til i diakonenes quorum, sammen med sin gode venn Oscar Alejandro. Det var tydelig at det ikke var nok gutter til å delta i fotballturneringen. Så de arbeidet sammen med misjonærene og menighetens ledere for å finne alle de mindre aktive unge. De tilbragte tid hver uke med oppsøke disse unge mennene, oppmuntre dem og vinne deres tillit. Takket være innsatsen til disse to 12 år gamle guttene klarte de å skaffe nok unge menn til et lag. Ett av miraklene som deres anstrengelser førte til, var at vår menighet fikk flere og mer aktive unge!
Gjennom uken pleide de å hente sine nye venner og så trene på en offentlig bane. Det var mye arbeid, og de var alltid slitne. De fikk minimal trenerveiledning og lærte ikke strategi, men de unge mennene lot seg ikke stoppe av det. De likte det de gjorde.
Turneringen
Endelig opprant første dag av konkurransen. Vårt tapre diakonlag kom til stavssenteret. Det var ingen stor flokk til å heie på dem. De hadde heller ingen trener til å hjelpe seg, og ingen uniformer slik de fleste andre lagene hadde. Men de spilte med entusiasme, enhet og kjærlighet.
De tapte den første kampen stort. Men de ga ikke opp, og hele staven begynte å oppmuntre dem og sa at guttene fra Táriba menighet var et storartet eksempel.
Junior sto i mål. Han forsvarte målet med slik iver og glød at ballene han hindret, etterlot merker i hendene hans. Hjemme om kvelden fortalte han meg at hendene hans gjorde virkelig vondt og at han trengte hansker. Vi fant frem sparepengene våre så vi kunne kjøpe et par hansker til ham. Men hanskene i butikken kostet mer enn vi hadde råd til, så vi måtte kjøpe et par hagehansker av stoff. Han var veldig takknemlig for dem.
Jeg vet ikke hvordan hans lag ble motivert til å fortsette. De var på sisteplass, men fortsatte å spille.
Så ble det tid for finalerundene. Siden det var så få diakoner i staven, fikk denne tapre gruppen spille i finalekampene, men de spilte mot et øvet lag som hadde en svært god spiller som trener. Han hadde brukt mye tid på å arbeide med laget. De var topplaget. De hadde like uniformer, og god trening hadde gjort dem meget disiplilnerte. Treneren var trolig sikker på å vinne kampen, for min sønns lag var ikke særlig godt.
Min mann var nettopp kommet hjem fra en reise, så han bestemte seg for å hjelpe diakonene. Han oppmuntret dem, ga dem noen tips, og forbausende nok vant de. Dermed kunne de spille mot det andre laget i staven. Våre unge menn vant igjen!
Da kampen var over, klappet alle. Tilskuerne kunne knapt tro at disse unge mennene kunne vinne førsteplass i diakonenes klasse og tredjeplass i staven for hele Det aronske prestedømme.
De nådde sine mål
Denne erfaringen lærte oss om prinsipper og evige sannheter som vil hjelpe oss her i livet. De unge mennene i staven var eksempler på kjærlighet, aktivisering, utholdenhet, entusiasme og det å arbeide sammen som et lag. De demonstrerte aktivitetens egentlige formål. De utviklet vennskapsbånd med andre.
Illustrasjon: Bjorn Thorkelson