En unik mulighet
På grunn av deres trofaste tjeneste og villige offer, vil deres misjon bli hellig grunn for dere.
En milepæl i en misjonærs liv er hans siste eller avsluttende intervju med misjonspresidenten. Sentralt i intervjuet vil være en samtale om det som synes som et helt livs minneverdige opplevelser og viktige lærdommer som har kommet i løpet av bare 18 til 24 måneder.
Selv om mange av disse erfaringene og lærdommene er felles for all misjonærtjeneste, er hver misjon unik, med utfordringer og muligheter som tøyer og prøver oss ifølge våre egne behov og vår egen personlighet.
Lenge før vi forlater vårt jordiske hjem for å reise på heltidsmisjon, forlot vi himmelske foreldre for å ta fatt på vår jordiske misjon. Vi har en Fader i himmelen som kjenner oss – vår styrke og svakhet, våre evner og muligheter. Han vet hvilken misjonspresident, hvilke ledsagere og hvilke medlemmer og undersøkere vi trenger for å bli den misjonær, den ektemann og far, og den prestedømsbærer vi er i stand til å bli.
Profeter, seere og åpenbarere gir misjonæroppdrag under Den hellige ånds veiledning og innflytelse. Inspirerte misjonspresidenter foretar forflytninger hver sjette uke, og lærer snart at Herren vet nøyaktig hvor han vil at hver misjonær skal tjene.
For noen år siden var eldste Javier Misiego fra Madrid i Spania på heltidsmisjon i Arizona. Den gang virket hans misjonskall til USA noe uvanlig, ettersom de fleste unge menn fra Spania ble kalt til å virke i sitt eget land.
Etter en temakveld på stavsplan hvor han og hans ledsager hadde blitt invitert til å delta, ble eldste Misiego kontaktet av et mindre aktivt medlem av Kirken som en venn hadde invitert med. Det var første gang denne mannen hadde vært i et møtehus på mange år. Eldste Misiego ble spurt om han kjente en José Misiego i Madrid. Da eldste Misiego svarte at hans far het José Misiego, stilte mannen begeistret noen flere spørsmål for å få bekreftet at dette var den rette José Misiego. Da det ble bekreftet at de snakket om den samme mannen, begynte dette mindre aktive medlemmet å gråte. “Din far var den eneste jeg døpte på hele min misjon,” forklarte han og beskrev hvordan hans misjon etter egen oppfatning hadde vært mislykket. Han tilskrev sine mange år med inaktivitet til en følelse av utilstrekkelighet og bekymring, ettersom han trodde at han hadde sviktet Herren.
Eldste Misiego forklarte så hva denne angivelige fiaskoen som misjonær betydde for familien. Han sa at hans far, som ble døpt som ung enslig voksen, hadde giftet seg i templet, at eldste Misiego var den fjerde av seks barn, at alle de tre guttene og en søster hadde vært på heltidsmisjon, at alle var aktive i Kirken og at alle som var gift, var beseglet i templet.
Den mindre aktive hjemvendte misjonæren begynte å hikste. På grunn av hans innsats, fikk han nå vite, hadde mange blitt velsignet, og Herren hadde sendt en eldste fra Madrid i Spania og helt til en temakveld i Arizona for å la ham vite at han ikke hadde mislykkes. Herren vet hvor han vil at hver misjonær skal virke.
Uansett hvordan Herren velger å velsigne oss i løpet av en misjon, er det ikke meningen at misjonærtjenestens velsignelser skal stoppe opp når vi blir avløst av vår stavspresident. Misjonen er en forberedelse for resten av livet. De erfaringer og lærdommer og det vitnesbyrd som kommer ved trofast tjeneste, skal danne en evangeliesentrert grunnvoll som vil vare resten av jordelivet og inn i evigheten. Men for at velsignelsene skal fortsette etter misjonen, må visse betingelser være oppfylt. I Lære og pakter leser vi: “For alle som ønsker en velsignelse fra mine hender, skal holde den lov som ble fastsatt for denne velsignelse og dens betingelser” (L&p 132:5). Dette prinsippet forklares i historien om utvandringen.
Etter å ha fått sitt oppdrag fra Herren, vendte Moses tilbake til Egypt for å lede Israels barn ut av fangenskap. Landeplage etter landeplage mislyktes med å sikre deres frihet, før den tiende og siste plagen: “For samme natt vil jeg gå igjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt” (2 Mosebok 12:12).
Som beskyttelse mot “ødeleggeren” (vers 23) befalte Herren sitt folk å ofre et lam “uten lyte” (vers 5) og ta vare på blodet etter offeret. De skulle så “ta av blodet” og stryke det på inngangen til hvert hjem – “på begge dørstolpene og … den øverste dørbjelken” (vers 7) – med følgende løfte: “Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere” (vers 13).
“Israels barn gikk da bort og gjorde dette som Herren hadde sagt” (vers 28). De ofret, samlet opp blodet og smurte det på sine hjem. “Så skjedde det ved midnattstid at Herren slo i hjel alle førstefødte i landet Egypt” (vers 29). Moses og hans folk ble beskyttet ifølge Herrens løfte.
Blodet israelittene brukte, et symbol på Frelserens fremtidige forsoning, var et produkt av deres offer. Offeret og blodet alene ville imidlertid ikke ha vært tilstrekkelig til å oppnå den lovede velsignelsen. Uten at blodet ble påført dørstolpen, ville offeret ha vært til ingen nytte.
President Thomas S. Monson har sagt: “Misjonærarbeid er vanskelig. Det tapper oss for energi, bruker all vår kapasitet og krever at vi gjør vårt beste… Intet annet arbeid krever lengre dager, større hengivenhet og ofre, eller like inderligere bønner” (“Så alle kan høre”, Lys over Norge, juli 1995, 48).
På grunn av vårt offer kommer vi hjem fra misjon med våre egne gaver: Troens gave. Vitnesbyrdets gave. Den gave det er å forstå Åndens rolle. Den gave som daglig studium av evangeliet er. Den gave det er å ha tjent vår Frelser. Gaver som er omhyggelig innpakket i slitte Skrifter, fillete eksemplarer av Forkynn mitt evangelium, misjonærdagbøker og takknemlige hjerter. Men akkurat som med Israels barn, krever de vedvarende velsignelsene forbundet med misjonærtjeneste, anvendelse etter offeret.
For noen år siden, da søster Waddell og jeg presiderte over Spania Barcelona misjon, pleide jeg å gi et siste oppdrag til hver misjonær under avslutningsintervjuet. Når de kom hjem, skulle de umiddelbart ta seg tid til å tenke gjennom lærdommene og gavene som var gitt dem av en storsinnet Fader i himmelen. Jeg ba dem ydmykt sette opp en liste og overveie hvordan de best kunne anvende lærdommene i livet etter misjonen – lærdommer som ville påvirke alle sider av deres liv: utdannelse og karrierevalg, ekteskap og barn, fremtidig tjeneste i Kirken, og aller viktigst, hvem de ville fortsette å bli og deres fortsatte utvikling som Jesu Kristi disipler.
Det er aldri for sent for en hjemvendt misjonær å overveie det han eller hun lærte gjennom trofast tjeneste, og anvende det mer iherdig. Hvis vi gjør dette, vil vi føle Åndens innflytelse sterkere i vårt liv, våre familier vil bli styrket, og vi vil komme nærmere vår Frelser og vår Fader i himmelen. På en tidligere generalkonferanse ga eldste L. Tom Perry følgende oppfordring: “Jeg kaller på dere hjemvendte misjonærer til å vie dere selv til oppgaven på nytt, til igjen å bli fylt med misjonsønsket og misjonsånden. Jeg kaller på dere til å se ut som, være og opptre som vår himmelske Faders tjenere. … Jeg vil love dere at store velsignelser venter hvis dere fortsetter å gå fremover med den samme entusiasme som dere en gang hadde som heltidsmisjonærer” (“Den hjemvendte misjonær”, Liahona, jan. 2002, 88, 89; Ensign, nov. 2001, 77).
Til de unge mennene som ennå ikke har vært på heltidsmisjon, vil jeg gi president Monsons råd fra oktober i fjor: “Jeg gjentar det profeter lenge har sagt – at enhver verdig og skikket ung mann skulle forberede seg til å reise på misjon. Misjonærtjeneste er en prestedømsplikt – en forpliktelse Herren forventer av oss som er gitt så mye” (“Så møtes vi igjen”, Liahona, nov. 2010, 5–6).
Akkurat som med tidligere og nåværende misjonærer, kjenner Herren dere og har forberedt en misjonsopplevelse for dere. Han kjenner deres misjonspresident og hans fantastiske hustru, som vil elske dere som sine egne barn, og vil søke inspirasjon og veiledning på deres vegne. Han kjenner hver av deres ledsagere og hva dere vil lære av dem. Han kjenner hvert område dere vil arbeide i, medlemmene dere vil møte, menneskene dere vil undervise, og livene dere vil påvirke for evig.
På grunn av deres trofaste tjeneste og villige offer, vil deres misjon bli hellig grunn for dere. Dere vil se omvendelsens mirakel idet Ånden virker gjennom dere for å påvirke dem dere underviser.
Når dere forbereder dere til å tjene, er det mye å gjøre. Å bli en effektiv Herrens tjener vil kreve mer enn å bli beskikket, ta på et navneskilt og dra til et opplæringssenter for misjonærer. Det er en prosess som begynner lenge før dere blir omtalt som “eldste”.
Kom på misjon med deres eget vitnesbyrd om Mormons bok, ervervet ved studium og bønn. “Mormons bok er et mektig vitnesbyrd om Kristi guddommelighet. Den er også et vitnesbyrd om gjenopprettelsen gjennom profeten Joseph Smith… Som misjonærer må dere først få et personlig vitnesbyrd om at Mormons bok er sann… Dette vitnesbyrdet fra Den hellige ånd vil være avgjørende for deres undervisning” (Forkynn mitt evangelium: En veiledning i misjonærarbeidet [2004], 103).
Kom på misjon verdige til Den hellige ånds veiledning. President Ezra Taft Benson sa: “Ånden er det viktigste enkeltstående element i dette verk. Når Ånden foredler ditt kall, kan du utføre mirakler for Herren på misjonsmarken. Uten Ånden vil du aldri lykkes uansett hvilke talenter og evner du har” (i Forkynn mitt evangelium, 178).
Kom på misjon forberedt på å arbeide. Hvor godt dere lykkes som misjonærer, vil hovedsakelig måles ut fra deres iver etter å finne, undervise, døpe og bekrefte. Det vil forventes av dere at dere arbeider effektivt hver dag, og gjør deres beste for å bringe sjeler til Kristus (se Forkynn mitt evangelium, 10, 11).
Jeg gjentar eldste M. Russell Ballards oppfordring, gitt til en tidligere gruppe unge menn som forberedte seg til å tjene: “Vi vender oss til dere, mine unge brødre i Det aronske prestedømme. Vi trenger dere. I likhet med Helamans 2000 unge krigere er også dere Guds åndesønner, og også dere kan bli begavet med kraft til å bygge opp og forsvare hans rike. Vi trenger at dere inngår hellige pakter, slik de gjorde. Vi trenger at dere er fullstendig lydige og trofaste, slik de var” (“Den beste generasjon misjonærer”, Liahona, nov. 2002, 47).
Hvis dere tar denne oppfordringen, vil dere lære en stor lærdom, i likhet med eldste Misiego og alle som trofast har tjent, vendt hjem og anvendt. Dere vil lære at ordene fra vår profet, president Thomas S. Monson, er sanne: “Dere har deres livs anledning til å være misjonærer. Evighetens velsignelser venter dere. Dere har anledning til å være ikke tilskuere, men deltagere på prestedømstjenestens scene” (Lys over Norge, juli 1995, 48). Jeg bærer vitnesbyrd om at dette er sant, i Jesu Kristi navn. Amen.