Å vente på Herren: Din vilje skje
Hensikten med vårt liv på jorden er å vokse, utvikle oss og bli styrket ved våre egne erfaringer.
Denne sabbats morgen takker vi for og vitner om at vår Frelser virkelig lever. Hans evangelium har blitt gjengitt gjennom profeten Joseph Smith. Mormons bok er sann. Vi blir ledet av en levende profet i dag, president Thomas S. Monson. Fremfor alt bærer vi høytidelig vitnesbyrd om Jesu Kristi forsoning og de evige velsignelser som kommer av den.
De siste månedene har jeg hatt anledning til å studere og lære mer om Frelserens sonoffer og hvordan han forberedte seg til å gjøre dette evige offer for hver av oss.
Hans forberedelse begynte i det førjordiske liv idet han ventet (stolte) på sin Fader og sa: “Din vilje skje, og herligheten være din evindelig.”1 Fra og med dette øyeblikk og den dag i dag utøver han sin handlefrihet ved å godta og gjennomføre vår himmelske Faders plan. Skriftene lærer oss at i hans ungdom gikk han til sin “fars hus”2 og “så hen til Herren, til tiden for hans gjerning skulle komme”.3 I en alder av 30 ble han utsatt for store fristelser, men sto imot og sa: “Vik bak meg, Satan.”4 I Getsemane stolte han på sin Fader, og erklærte: “Men la ikke min vilje skje, bare din,”5 og så utøvet han sin handlefrihet ved å lide for våre synder. Gjennom den ydmykende offentlige rettssaken og den smertefulle korsfestelsen, ventet han på sin Fader, villig til å bli “såret for våre overtredelser … [og] knust for våre misgjerninger”.6 Selv da han ropte: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”7 ventet (stolte) han på sin Fader – han utøvet sin handlefrihet ved å tilgi sine fiender,8 se til at hans mor ble tatt hånd om9 og holde ut til enden, til hans liv og jordiske misjon var fullført.10
Jeg har ofte grunnet på hvorfor Guds Sønn og hans hellige profeter og alle de trofaste hellige har prøvelser og motgang, selv om de forsøker å gjøre vår himmelske Faders vilje. Hvorfor er det så vanskelig, spesielt for dem?
Jeg tenker på Joseph Smith, som gjennomgikk sykdom som ung gutt og forfølgelse hele sitt liv. I likhet med Frelseren utbrøt han: “O Gud, hvor er du?”11 Men også når han tilsynelatende var alene, utøvet han sin handlefrihet ved å vente (stole) på Herren og utføre sin himmelske Faders vilje.
Jeg tenker på våre pionerforfedre, som ble drevet ut fra Nauvoo og krysset slettene. De utøvet sin handlefrihet ved å følge en profet, selv om de gjennomgikk sykdom, forsakelse og noen til og med død. Hvorfor slike fryktelige prøvelser? I hvilken hensikt? Hva er meningen?
Når vi stiller disse spørsmålene, innser vi at hensikten med vårt liv på jorden er å vokse, utvikle oss og bli styrket ved våre egne erfaringer. Hvordan gjør vi det? Skriftene gir oss svar i én enkel frase: Vi “venter på Herren”.12 Vi opplever alle prøvelser. Disse jordiske utfordringene hjelper oss og vår himmelske Fader å se om vi vil utøve vår handlefrihet ved å følge hans Sønn. Han vet allerede, og vi har mulighet til å lære, at uansett hvor vanskelige våre omstendigheter er, skal “alle disse ting … gi [oss] erfaring og være til [vårt] gode”.13
Betyr dette at vi alltid vil forstå våre utfordringer? Vil vi ikke alle nå og da ha grunn til å spørre: “O Gud, hvor er du?”14 Jo! Når en ektefelle dør, vil den andre undre seg. Når økonomiske vanskeligheter rammer en familie, vil en far spørre. Når barn forlater stien, vil mor og far rope ut i sorg. Ja, “om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang.”15 Da, når vi begynner å få økt tro og forståelse, står vi opp og velger å vente på Herren, idet vi sier: “Skje din vilje.”16
Hva vil det da si å vente på Herren? I Skriftene betyr ordet vente å håpe, å regne med og å stole på. Å håpe og stole på Herren krever tro, tålmodighet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, at vi holder budene og at vi holder ut til enden.
Å vente på Herren innebærer å så troens frø og gi det næring “med stor flid og tålmodighet”.17
Det innebærer å be slik Frelseren gjorde – til Gud, vår himmelske Fader – og si: “Komme ditt rike. Skje din vilje.”18 Det er en bønn vi holder av hele vår sjel, i vår Frelser Jesu Kristi navn.
Å vente på Herren innebærer å grunne i vårt hjerte og “motta Den hellige ånd”, så vi kan vite “alt [vi] skal gjøre”.19
Når vi følger Åndens tilskyndelser, oppdager vi at “trengselen virker tålmodighet”20, og vi lærer å “fortsett[e] i tålmodighet inntil [vi] blir fullkommengjort”.21
Å vente på Herren innebærer å “stå fast”22 og “[streve] fremover” i tro, “og ha et fullkomment, klart håp”.23
Det betyr å “stole på det Kristus [har] gjort”24, og “med hans nåde og hjelp, [si]: Din vilje skje, O Herre, og ikke vår.”25
Når vi venter på Herren, er vi “urokkelige i å holde Guds bud”26, i visshet om at vi “en dag skal hvile fra alle lidelser”.27
Og vi kaster “derfor ikke bort [vår] frimodighet”28, for “alle ting som [vi] har vært plaget med, skal være til [vårt] gode”.29
Slike plager vil komme i alle former og størrelser. Jobs opplevelse minner oss på hva vi kan bli nødt til å utholde. Job mistet alle sine eiendeler, herunder sin landeiendom, sitt hus og sine dyr, sine familiemedlemmer, sitt omdømme, sin fysiske helse og til og med sitt psykiske velvære. Likevel ventet han på Herren og bar et mektig personlig vitnesbyrd. Han sa:
“Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.
Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud.”30
“Selv om han slår meg, vil jeg stole på ham.”31
Selv med de strålende eksemplene som Job, profetene og Frelseren har vist oss, vil vi likevel finne det krevende å vente på Herren, særlig når vi ikke fullt ut forstår hans plan og hensikter med oss. Denne forståelsen gis oss som regel “linje på linje [og] bud på bud”.32
Jeg har lært at jeg noen ganger ikke mottar svar på en bønn fordi Herren vet at jeg ikke er klar. Når han svarer, er det ofte “litt nå og litt da”33, fordi det er alt jeg kan tåle eller er villig til å gjøre.
Altfor ofte ber vi om tålmodighet, men vi vil ha den med en gang! Som ung mann ba president David O. McKay om å få et vitnesbyrd om evangeliets sannhet. Mange år senere, mens han var på misjon i Skottland, kom endelig dette vitnesbyrdet. Han skrev senere: “Det var en forsikring til meg om at oppriktig bønn blir besvart ‘en gang, et sted’.”34
Vi vet kanskje ikke når eller hvordan Herren vil gi sine svar, men jeg vitner om at svarene vil komme i hans tid og på hans måte. Noen svar må vi kanskje vente på til livet etter dette. Dette kan gjelde noen av løftene i vår patriarkalske velsignelse og i noen velsignelser til familiemedlemmer. La oss ikke gi opp Herren. Hans velsignelser er evige, ikke midlertidige.
Når vi venter på Herren, får vi en uvurderlig mulighet til å oppdage at det er mange som venter på oss. Våre barn venter på at vi skal vise dem tålmodighet, kjærlighet og forståelse. Våre foreldre venter på at vi skal vise dem takknemlighet og medfølelse. Våre brødre og søstre venter på at vi skal være tolerante, barmhjertige og tilgivende. Våre ektefeller venter på at vi skal elske dem slik Frelseren har elsket hver av oss.
Når vi utholder fysisk lidelse, blir vi stadig mer klar over hvor mange som venter på oss. Overfor alle Mariaer og Martaer, alle barmhjertige samaritaner som pleier de syke, styrker de svake og tar seg av de fysisk og psykisk matte, føler jeg en kjærlig himmelsk Faders og hans elskede Sønns takknemlighet. I deres daglige Kristus-lignende tjenestegjerning venter dere på Herren og gjør deres himmelske Faders vilje. Hans løfte til dere er klart: “Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”35 Han kjenner deres ofre og deres sorger. Han hører deres bønner. Hans fred og hvile vil være deres hvis dere fortsetter å vente på ham i tro.
Hver eneste en av oss er mer avholdt av Herren enn vi kan forstå eller forestille oss. La oss derfor være snillere mot hverandre og snillere mot oss selv. La oss huske at hvis vi venter på Herren, blir vi “hellig[e] gjennom [hans] forsoning, … lydig[e], saktmodig[e], tålmodig[e] og full[e] av kjærlighet, [villige] til å bøye [oss] for alt som Herren finner gavnlig å pålegge [oss], likesom et barn bøyer seg for sin far”.36
Slik var vår Frelsers underkastelse for sin Fader i Getsemane. Han tryglet sine disipler: “Våk med meg,” og likevel kom han tilbake tre ganger og fant deres øyne tynget av søvn.37 Uten disse disiplenes selskap og til slutt uten sin Faders nærhet, valgte Frelseren å lide våre “smerter og lidelser og fristelser av alle slag”.38 En engel ble sendt for å styrke ham,39 og han “vek ikke tilbake for å drikke den bitre kalk”.40 Han ventet på sin Fader idet han sa: “Skje din vilje,”41 og han tråkket ydmykt vinpressen alene.42 Som en av hans tolv apostler i disse siste dager, ber jeg om at vi vil bli styrket så vi kan våke med ham og vente på ham alle våre dager.
Denne sabbatsmorgen utrykker jeg takknemlighet for at vi ikke er alene i mitt og deres Getsemane43. Han som våker over oss, “slumrer ikke og sover ikke”.44 Hans engler her og på den andre siden av sløret er “rundt om [oss] og støtter [oss]”.45 Jeg bærer mitt spesielle vitnesbyrd om at vår Frelsers løfte er sant, for Han sier: “De som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.”46 Måtte vi vente på ham ved å streve fremover i tro, så vi kan si i våre bønner: “Skje din vilje,”47 og vende tilbake til ham med heder. I vår Frelser og Forløsers, Jesu Kristi hellige navn. Amen.