Barn
Jeg vitner om den store velsignelse som barn er, og den lykke de vil bringe oss i dette liv og i evigheten.
Når vi ser et barn i øynene, ser vi enda en sønn eller datter av Gud som sto sammen med oss i det førjordiske liv.
Det er det største privilegium for en mann og hustru som er i stand til å få barn, å sørge for jordiske legemer til disse Guds åndebarn. Vi tror på familier, og vi tror på barn.
Når et barn blir født til en mann og hustru, oppfyller de en del av vår himmelske Faders plan for å bringe barn til jorden. Herren sa: “Dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.”1 Før udødelighet må det være dødelighet.
Familien er forordnet av Gud. Familien står sentralt i vår himmelske Faders plan her på jorden og i evigheten. Etter at Adam og Eva ble viet som mann og hustru, lyder Skriftene: “Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden.”2 I vår tid har profeter og apostler erklært: “Den første befaling Gud ga til Adam og Eva, gjaldt deres mulighet, som mann og hustru, til å bli foreldre. Vi erklærer at Guds befaling til sine barn om å bli mange og fylle jorden fortsatt står ved makt.”3
Denne befalingen har ikke blitt glemt eller satt til side i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.4 Vi uttrykker dyp takknemlighet for den enorme tro som vises av menn og hustruer (spesielt våre hustruer) ved sin villighet til å få barn. Tiden for å få barn og hvor mange barn man skal få, er personlige avgjørelser som tas av en mann og hustru i samråd med Herren. Dette er hellige avgjørelser – avgjørelser som skulle tas etter oppriktig bønn og iverksettes med stor tro.
For mange år siden fortalte eldste James O. Mason i De sytti meg denne historien: “Det var en uforglemmelig opplevelse da vårt sjette barn ble født. Da jeg betraktet denne vakre, nye datteren i barneværelset like etter fødselen, hørte jeg tydelig en røst som erklærte: ‘Det vil komme enda et barn, og det vil bli en gutt.’ Uforstandig løp jeg tilbake til sengen til min fullstendig utmattede hustru og fortalte henne den gode nyheten. Det var et svært dårlig valg av tidspunkt fra min side.”5 I år etter år ventet familien Mason på at de skulle få sitt syvende barn. Tre, fire, fem, seks, syv år gikk. Endelig, etter åtte år ble deres syvende barn født – en liten gutt.
I april i år erklærte president Thomas S. Monson:
“Der Kirkens og samfunnets normer før stort sett var forenelige, er det nå en bred kløft mellom oss, og den blir stadig bredere …
Menneskenes Frelser sa om seg selv at han var i verden, men ikke av verden. Vi kan også være i verden, men ikke av verden ved å forkaste falske ideer og læresetninger og ved å være trofaste mot det som Gud har befalt.”6
Mange røster i dagens samfunn marginaliserer betydningen av å få barn, eller foreslår å utsette eller begrense antall barn i en familie. Mine døtre henviste meg nylig til en blogg skrevet av en kristen mor (fra et annet trossamfunn) med fem barn. Hun sa: “Når man vokser opp i denne kulturen, er det svært vanskelig å få et bibelsk perspektiv på morsrollen… Barn betyr langt mindre enn studier. Helt klart mindre enn reiser. Mindre enn muligheten til å gå ut når man vil om kvelden. Mindre enn å forme kroppen på helsestudio. Mindre enn noen jobb man måtte ha eller håpe å få.” Så tilføyer hun: “Å være mor er ingen hobby, det er et kall. Man samler ikke på barn fordi man syns de er søtere en frimerker. Det er ikke noe man gjør hvis man får presset det inn i timeplanen. Det er dette Gud ga oss tiden til.”7
Det er ikke lett å ha små barn. Mange dager er bare vanskelige. En ung mor gikk ombord på en buss med syv barn. Bussjåføren spurte: “Er alle disse dine? Eller er dere på utflukt?”
“De er alle mine,” svarte hun. “Og det er ingen utflukt!”8
Etter hvert som verden stadig oftere spør: “Er alle disse dine?” takker vi dere for at dere skaper et tilfluktssted for familier i Kirken, hvor vi hedrer og hjelper mødre med barn.
For en rettferdig far finnes det ikke ord som kan uttrykke den takknemlighet og kjærlighet han føler for sin hustrus uvurderlige gave i form av å føde og ta seg av deres barn.
Eldste Mason hadde en annen opplevelse bare noen uker etter at han giftet seg, og denne hjalp ham å prioritere sitt familieansvar. Han sa:
“Marie og jeg hadde resonnert oss frem til at hvis jeg skulle fullføre legestudiene, ville hun måtte fortsette å jobbe. Selv om dette ikke var det vi [ønsket] å gjøre, ville barn måtte komme senere. [Mens jeg bladde i et av Kirkens tidsskrifter hjemme hos mine foreldre,] så jeg en artikkel av eldste Spencer W. Kimball, den gang i De tolvs quorum, som handlet om ansvaret forbundet med ekteskap. Ifølge eldste Kimball var ett hellig ansvar å bli mange og oppfylle jorden. Mine foreldres hjem lå [i nærheten av] Kirkens administrasjonsbygning. Jeg gikk straks til kontoret, og 30 minutter etter at jeg leste artikkelen, satt jeg foran skrivebordet til eldste Spencer W. Kimball.” (Dette ville ikke vært fullt så enkelt i dag.)
“Jeg forklarte at jeg ville bli lege. Det var ingen annen mulighet enn å utsette å få barn. Eldste Kimball lyttet tålmodig og svarte så med dempet stemme: ‘Bror Mason, tror du Herren vil at du skal bryte et av hans viktige bud for at du skal bli lege? Med Herrens hjelp kan du få barn og likevel bli lege. Hvor er din tro?’”
Eldste Mason fortsatte: “Vårt første barn ble født mindre enn et år senere. Marie og jeg arbeidet hardt, og Herren åpnet himmelens sluser.” Bror og søster Mason ble velsignet med enda to barn før han fullførte legestudiene fire år senere.9
Over hele verden er vår tid preget av ustabilitet og økonomisk usikkerhet. Under generalkonferansen i april sa president Thomas S. Monson: “Hvis dere er bekymret for å skulle forsørge en hustru og en familie økonomisk, vil jeg forsikre dere om at det ikke er noen skam i at et ektepar må spinke og spare. Det er som regel i slike vanskelige tider at dere kommer nærmere hverandre ved å lære å ofre og ta vanskelige avgjørelser.”10
Eldste Kimballs gjennomtrengende spørsmål: “Hvor er din tro?” bringer oss til De hellige skrifter.
Det var ikke i Edens hage Adam og Eva fikk sitt første barn. Da de forlot hagen, begynte Adam og Eva “å dyrke jorden… Adam holdt seg til sin hustru, og hun fødte … sønner og døtre, og [i tro begynte de] å bli mange og fylle jorden.”11
Det var ikke i sitt hjem i Jerusalem, med gull, sølv og kostbare ting, at Lehi og Sariah i tro fødte sine sønner Jakob og Josef. Det var i villmarken. Lehi omtalte sin sønn Jakob som “min førstefødte i mine motgangs dager i villmarken”.12 Lehi sa om Josef: “Du ble født i [våre] lidelsers villmark, ja, i [vår] største sorgs dager fødte din mor deg.”13
I 2 Mosebok giftet en mann og en kvinne seg, og i tro fikk de en gutt. Det var ikke noe innbydende skilt på døren som kunngjorde hans fødsel. De gjemte ham fordi Farao hadde befalt at alle nyfødte israelittiske guttebarn skulle kastes i Nilen.14 Dere kjenner resten av historien: Barnet ble kjærlig lagt i en liten kurv laget av siv, satt på elven, våket over av sin søster, funnet av Faraos datter og tatt vare på av sin egen mor som sin amme. Gutten ble gitt tilbake til Faraos datter, som tok ham til seg som sin sønn og kalte ham Moses.
I den mest avholdte fortellingen om en barnefødsel noensinne, var det intet pyntet barneværelse, ingen designerseng – bare en stall for verdens Frelser.
I “de beste og verste av alle tider”15, har de sanne Guds hellige handlet i tro og aldri glemt, tilsidesatt eller forsømt “Guds befaling … om å bli mange og fylle jorden”.16 Vi går fremad i tro, idet vi forstår at avgjørelsen om hvor mange og når man skal få barn, er opp til mann og hustru i samråd med Herren. Vi skulle ikke dømme hverandre på dette området.
Å føde barn er et følsomt emne som kan være svært sårt for rettferdige kvinner som ikke har anledning til å gifte seg og få barn. Dere edle kvinner, vår himmelske Fader kjenner deres bønner og ønsker. Hvor takknemlige vi er for deres enestående innflytelse, herunder at dere strekker ut kjærlige armer til barn som trenger deres tro og styrke.
Å føde barn kan også være et hjerteskjærende emne for rettferdige ektepar som gifter seg og finner ut at de ikke er i stand til å få de barna de hadde sett frem til, eller for en mann og en hustru som ønsker å ha en stor familie, men som blir velsignet med en mindre familie.
Vi kan ikke alltid forklare jordelivets vanskeligheter. Iblant kan livet virke svært urettferdig – særlig når vårt største ønske er å gjøre nøyaktig som Herren har befalt. Som Herrens tjener forsikrer jeg dere om at dette løftet er sikkert: “Trofaste medlemmer hvis omstendigheter ikke lar dem motta velsignelsene av evig ekteskap og å få barn i dette liv, vil motta alle lovede velsignelser i evigheten, så sant de holder de pakter de har inngått med Gud.”17
President J. Scott Dorius fra Peru Lima vest misjon fortalte sin historie. Han sa:
“Becky og jeg var gift i 25 år uten å kunne få [eller adoptere] barn. Vi flyttet flere ganger. Å presentere oss på et nytt sted var pinlig og noen ganger smertefullt. Medlemmene lurte på hvorfor vi [ikke hadde] barn. De var ikke de eneste som lurte på dette.
Da jeg ble kalt som biskop, uttrykte medlemmene bekymring over at jeg ikke hadde erfaring med barn og tenåringer. Jeg takket dem for deres oppholdelse, og ba dem om lov til å få oppøve mine ferdigheter i barneoppdragelse på deres barn. Dette gikk de kjærlig med på.
Vi ventet, fikk et nytt perspektiv og lærte tålmodighet. Etter 25 års ekteskap kom et mirakelbarn inn i vårt liv. Vi adopterte to år gamle Nicole og deretter nyfødte Nikolai. Fremmede gir oss nå komplimenter for våre skjønne barnebarn. Vi ler og sier: ‘Det er våre barn. Vi har levd livet baklengs.’”18
Brødre og søstre, vi skulle ikke dømme hverandre med hensyn til dette hellige og personlige ansvar.
“Så tok [Jesus] et lite barn … og sa …
Den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar … imot … ham som sendte meg.”19
For en storartet velsignelse det er å kunne ta imot Guds sønner og døtre i vårt hjem.
La oss ydmykt og med bønn prøve å forstå og akseptere Guds befalinger, idet vi ærbødig lytter etter hans hellige Ånds røst.
Familien står sentralt i Guds evige plan. Jeg vitner om den store velsignelse som barn er, og den lykke de vil bringe oss i dette liv og i evigheten, i Jesu Kristi navn. Amen.