Steiner, piler ogsnøballer
“Herrens Ånd var med ham, så de ikke kunne treffe ham” (Helaman 16:2).
Å gå hjem fra skolen er som regel ikke så veldig spennende. Noen ganger tenker jeg på matteleksene, noen ganger på hva vi gjorde i gymtimen, og noen ganger går jeg uten å tenke på noe spesielt i det hele tatt.
Men denne dagen var annerledes. Hjernen jobbet i høygir. Foran meg så jeg to av guttene jeg noen ganger lekte med – Josh og Marcus – som lagde snøballer og pekte på meg.
“Hei, David, kom hit!” ropte Josh og lo. “Vi vil vise deg noe.”
Marcus lo også.
Josh og Marcus var begge et år eldre enn meg, og de kunne kaste hardt. Jeg visste det bare var et tidsspørsmål før de ville begynne å kaste snøballer på meg. Selv om de vanligvis var snille mot meg, tenkte jeg at de kanskje til og med hadde pakket is inn i snøballene.
Jeg begynte å tenke på hvordan jeg kunne hindre dem i å angripe.
Løpe over gaten for å unngå dem? Nei, de ville gjøre narr av meg og rope skjellsord etter meg.
Løpe så fort jeg kunne forbi dem? Nei, de var raskere enn meg og ville ta meg igjen på null komma niks.
Igangsette mitt eget snøballangrep? Ingen god idé, med tanke på at det var to av dem og bare én av meg. De hadde dessuten fordel av å være på toppen av bakken, og jeg hadde ikke noe sted å søke dekning i bunnen.
Jeg bestemte meg for å gjøre det eneste som ga mening – gå rolig forbi dem og vente på at snøballene skulle komme fykende.
Idet jeg nærmet meg bakken, fikk jeg en tanke. Jeg husket lamanitten Samuel som forkynte evangeliet mens han sto på en mur. Da folk ikke likte det han sa, kastet de steiner og skjøt piler mot ham.
Jeg visste at Herren beskyttet Samuel mot steinene og pilene. Kanskje han kunne få snøballene til å bomme på meg.
Jeg holdt en stille bønn og ba min himmelske Fader om at snøballene ikke måtte treffe meg. Jeg visste at jeg måtte være tapper og ikke tvile – akkurat som Samuel. Da jeg kom frem til bakken, følte jeg meg trygg på at jeg ikke ville komme til skade.
Akkurat som forventet, begynte snøballene å fly. Et par snøballer passerte hodet mitt så nærme at jeg følte lufttrykket idet de suste forbi. Noen av snøballene føk forbi armene mine, noen landet rett ved føttene mine, men ingen av dem traff meg. Ikke én!
Guttene fortsatte å kaste til jeg var utenfor rekkevidde, men jeg visste at jeg var trygg. Resten av hjemveien var ikke særlig spennende – og jeg kunne ikke vært gladere for det. Jeg hadde blitt beskyttet slik som lamanitten Samuel. Jeg visste at jeg hadde blitt velsignet fordi jeg ba og utøvde tro på Herren.
Illustrasjon: Kevin Keele