George Albert Smith
Han levde som han forkynte
Hendelser i president George Albert Smiths liv viser at han ikke bare trodde på evangeliet – han etterlevde det.
På slutten av en stressende dag satt John A. Widtsoe på sitt kontor, “ganske sliten etter dagens arbeid.” Han sto overfor et kontroversielt problem, og han følte vekten av sine ansvarsoppgaver. “Jeg var trett,” sa han.
“Da banket det på døren, og inn kom George Albert Smith. Han sa: ‘Jeg er på vei hjem etter dagens arbeid. Jeg tenkte på deg og de problemene du forventes å løse. Jeg kom inn for å trøste deg og gi deg en velsignelse.’
… Jeg vil aldri glemme det. Vi snakket sammen en stund, vi skilte lag og han gikk hjem. Jeg var lett om hjertet. Jeg var ikke lenger trett.”
Mange år senere, da han var medlem av De tolv apostlers quorum, sa eldste Widtsoe (1872–1952) følgende om denne hendelsen: “Slik var George Albert Smith. … Han ga meg av sin egen tid, sin egen styrke.”1
George Albert Smith (1870–1951), som var Kirkens åttende president fra 1945 til 1951, mente at hvis vi virkelig har et vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium, vil det vise seg i vårt liv – ikke minst i måten vi behandler hverandre på. “Å leve riktig og konsekvent,” sa han, “er det sterkeste vitnesbyrd vi kan bære om dette verks sannhet.”2
I Læresetninger fra Kirkens presidenter – George Albert Smith, Det melkisedekske prestedømme og Hjelpeforeningens lærebok for 2012, er president Smiths vitnesbyrd kraftfullt uttrykt – både ved hans læresetninger og ved historier fra hans liv. Her er noen eksempler på disse historiene og læresetningene.
Den kraft som ligger i vennlighet
En varm sommerdag var noen arbeidere i ferd med å utføre reparasjoner på gaten utenfor president Smiths hjem. Etter hvert som arbeidet ble mer intenst og solen ble varmere, begynte arbeiderne å bruke uanstendige og blasfemiske ord. Snart kom en av naboene og kjeftet på arbeiderne for deres støtende språk og påpekte at George Albert Smith bodde like ved. Upåvirket begynte arbeiderne å banne enda mer.
I mellomtiden var president Smith på kjøkkenet og laget en mugge limonade. Han bar den ut på et brett sammen med noen glass og sa til arbeiderne: “Mine venner, dere ser så varme og slitne ut. Vil dere ikke sette dere under trærne mine her og få dere litt kald drikke?”
Arbeiderne takket ydmykt og takknemlig ja til hans tilbud, og etter en kjærkommen pause fullførte de arbeidet ærbødig og stille.3
Hendelser som denne viser George Albert Smiths overbevisning om at vi kan “møte våre problemer med en kjærlig og vennlig ånd overfor alle mennesker”.4 “Det finnes dem som vil gjøre feil,” sa han. “Det finnes dem blant oss i dag som har gått seg vill, men de er vår Herres barn, og han elsker dem. Han har gitt dere og meg rett til å gå til dem i vennlighet og kjærlighet, og med tålmodighet og et ønske om å velsigne, prøve å trekke dem bort fra de feilene de gjør. Det er ikke opp til meg å dømme … Men det er opp til meg, hvis jeg ser dem gjøre noe galt, å prøve å få dem tilbake til den vei som fører til evig liv i det celestiale rike.”5
“Vi kan tilføre våre naboer og venner mye glede, trøst og tilfredsstillelse med vennlighet. Jeg skulle gjerne ha skrevet dette ordet med store bokstaver og plassert det så alle kunne se det. Vennlighet er den kraft Gud har gitt oss til å åpne forherdede hjerter og berolige gjenstridige sjeler.”6
Å dele evangeliet med andre
For president Smith var “den største vennlighet” å dele evangeliet med andre.7 Han anerkjente og gledet seg over den godhet han fant i andre kirkesamfunn, men han visste at det gjengitte evangelium har noe unikt og verdifullt å tilby menneskene.
En gang mens han var misjonspresident, var det noen som sa til ham: “Så langt jeg kan forstå, er din kirke like god som en hvilken som helst annen kirke.”
“Jeg antar han trodde at han ga meg en kompliment,” sa president Smith. “Men jeg sa til ham: ‘Hvis den kirke jeg representerer ikke er viktigere for menneskenes barn enn noen annen kirke, da har jeg ingenting her å gjøre.’”8
En grunn til at vårt budskap er så viktig, sa president Smith, er det faktum at “de siste-dagers-hellige er de eneste som bærer vår himmelske Faders myndighet til å forrette evangeliets ordinanser. Verden trenger oss.”9
På grunn av dette ønsket president Smith at de siste-dagers-hellige skulle føle “et intenst og glødende ønske om å dele med alle vår Faders barn de gode ting han har skjenket oss i så rikt mål”.10
“Jeg føler noen ganger,” sa han, “at vi mangler tilstrekkelig forståelse av evangeliets viktighet og at vi ikke forkynner det så helhjertet som det fortjener.”11
En nær venn så hvordan president Smith viste “helhjertethet” med hensyn til å spre evangeliet: “Jeg har ofte hatt gleden av å få reise med tog sammen med president Smith. Hver gang har jeg vært vitne til at så snart reisen er godt i gang, har han tatt frem noen kirkebrosjyrer fra vesken sin, lagt dem i lommen og så gått rundt blant passasjerene. På sin vennlige, behagelige måte ble han snart kjent med en medpassasjer, og etter en kort stund kunne jeg høre ham fortelle historien om Kirkens grunnleggelse ved profeten Joseph Smith, eller om de helliges utvandring fra Nauvoo og deres prøvelser og vanskeligheter på veien over slettene til Utah, eller forklare noen av evangeliets prinsipper for sin nye venn. Samtale etter samtale fulgte med den ene passasjeren etter den andre til reisen var over. Så lenge jeg har kjent president Smith, i over 40 år nå, har jeg sett at hvor enn han kommer, er han først og fremst en misjonær for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.”12
Hvordan undervise våre barn
George Albert Smith og hans hustru Lucy tok det guddommelige påbudet om “å oppdra [sine] barn i lys og sannhet” (L&p 93:40) på alvor. Deres datter Edith fortalte om en gang hennes far benyttet en undervisningsanledning. Hun hadde tatt trikken hjem fra en pianotime, og konduktøren hadde glemt å ta betaling av henne. “Av en eller annen grunn gikk han forbi meg,” fortalte hun, “og da jeg kom frem, holdt jeg fremdeles mynten i hånden, og jeg må innrømme at jeg var ganske tilfreds over å ha kommet meg gratis hjem.
… Jeg løp gledesstrålende til far for å fortelle ham hvor heldig jeg hadde vært. Han lyttet tålmodig mens jeg fortalte. Jeg begynte å føle meg riktig vellykket …
Da jeg hadde snakket ferdig, sa far: ”Men vennen min, selv om konduktøren ikke vet om dette, vet både du og jeg og vår himmelske Fader det. Så det er fremdeles tre av oss som må bli overbevist om at du har betalt for den verdi du har mottatt.’”
Edith gikk tilbake til gatehjørnet og betalte billetten. Hun sa senere: “Jeg er virkelig takknemlig for en far som var klok nok til å påpeke feilen på en vennlig måte, for hvis han hadde oversett den, kunne jeg ha tenkt at det var greit for ham.”13
President Smith lærte Kirkens medlemmer at kjærlighet har kraft til å motivere våre barn til å leve rettskaffent: “Lær deres barn å overholde moralloven. Omfavn dem i deres kjærlighets armer, slik at de ikke må ha noe som helst ønske om å ta del i de fristelser og den ondskap som finnes rundt dem på alle kanter.”14
“Det er vår plikt – jeg vil si det er både vårt privilegium og vår plikt å ta oss nok tid til å omgi våre barn med beskyttelsestiltak og elske dem slik at vi vinner deres kjærlighet og slik at de med glede lytter til våre råd og vår veiledning.”15
Evige familier
George Albert og Lucy Smith hadde vært gift i cirka 40 år da Lucy tok fatt på en langvarig kamp mot sviktende helse. Selv om han var bekymret for henne og prøvde å hjelpe henne etter beste evne, innebar president Smiths plikter som generalautoritet ofte at han måtte være borte fra hjemmet. En dag, etter at president Smith hadde holdt tale i en begravelse, var det noen som ga ham en lapp med beskjed om at han måtte hjem øyeblikkelig. Han skrev senere i dagboken sin:
“Jeg dro fra møtehuset umiddelbart, men min kjære hustru hadde tatt sitt siste åndedrag før jeg kom hjem. Hun gikk over til den andre siden mens jeg talte i begravelsen. Jeg har mistet en trofast medhjelper og vil være ensom uten henne.”
“Selv om familien tar det svært tungt,” fortsatte han, “finner vi trøst i vissheten om at vi vil bli gjenforent med mor hvis vi holder oss trofaste… Herren er svært god og har tatt bort enhver følelse av død, noe jeg er overmåte takknemlig for.”16
President Smith hentet styrke og trøst i sitt vitnesbyrd om frelsesplanen og tempelordinansene som besegler familier for evig. Han forkynte:
“Vissheten om at våre relasjoner her som foreldre og barn, som ektemenn og hustruer, vil fortsette i himmelen, og at dette bare er begynnelsen på et stort og strålende rike som vår Fader har bestemt at vi skal arve på den andre siden, fyller oss med håp og glede.
Dersom jeg hadde tenkt, slik så mange tenker, at min elskede hustru og mine kjære foreldre som nå er døde, har blitt borte fra mitt liv for godt og at jeg aldri vil få se dem igjen, ville det ha fratatt meg en av de største gleder jeg har i livet, nemlig tanken på å skulle møte dem igjen og motta deres velkomst og deres kjærlighet, og få takke dem av hele mitt hjerte for alt de har gjort for meg.”17
“Når vi forstår at døden bare er ett av trinnene som Guds barn vil ta i løpet av evigheten, og at den er et ledd i hans plan, blir døden fratatt sin brodd og vi står ansikt til ansikt med det evige livs realitet. Mange familier har vært nødt til midlertidig å ta farvel med sine kjære. Hvis vi tillater det, kan slike hendelser få oss ut av balanse og gi oss dyp sorg. Men om våre åndelige øyne kunne bli åpnet og vi kunne se, er jeg sikker på at vi ville ha funnet trøst i det vi da ville ha sett. Herren har ikke forlatt oss uten håp. Tvert imot har han gitt oss enhver forvissning om evig lykke, om vi bare vil ta imot hans råd og veiledning mens vi er her i jordelivet.
Dette er ingen meningsløs drøm. Dette er realiteter.”18
Kjærlighet og tjeneste
President Smith var kanskje mest kjent for den kjærlighet han viste andre. Han mente at kjærlighet er selve kjernen i evangeliet. Han fortalte de hellige: “Dersom Jesu Kristi evangelium, slik dere har mottatt det, ikke har gitt dere denne kjærlighet til deres medmennesker, vil jeg si at dere ikke har opplevd fylden av den strålende gave som kom til jorden da denne kirken ble organisert.”19
Som Kirkens president var president Smith til velsignelse for tusener gjennom verdensomspennende velferdsarbeid og andre initiativer. Men han fant likevel tid til mindre, mer personlige tjenestegjerninger. En av hans medarbeidere, eldste Richard L. Evans (1906–71) i De tolv apostlers quorum, skrev: “Det er ikke uvanlig å se ham, både før og etter kontortid, gå gjennom gangene på sykehuset og besøke rom etter rom for å velsigne, oppmuntre og glede med sine uventede besøk på de steder hvor hans trøst og beroligende nærvær så til de grader ønskes velkommen … Det er typisk ham å dra hvor enn han føler at han kan være til hjelp og oppmuntring.”20
President Thomas S. Monson ga oss følgende eksempel på president Smiths kjærlighet: “En kald vintermorgen [i Salt Lake City] holdt renovasjonsarbeidere på med å fjerne tykke islag fra rennesteinene. Den faste arbeidsgruppen hadde med seg noen løsarbeidere som desperat trengte arbeid. En av dem hadde bare en tynn genser på seg og frøs i kulden. En slank mann med veltrimmet skjegg stanset ved arbeidsgruppen og spurte denne arbeideren: ‘Du trenger mer enn den genseren på en morgen som dette. Hvor er jakken din?’ Han svarte at han ikke hadde noen jakke å ha på seg. Den besøkende tok da av seg frakken sin, ga den til mannen og sa: ‘Denne frakken er din. Den er av ren ull og vil holde deg varm. Jeg arbeider bare rett over gaten.’ Gaten var South Temple. Den barmhjertige samaritan som gikk inn i Kirkens administrasjonsbygning til sitt daglige arbeid uten frakk, var president George Albert Smith i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Hans uselviske, gavmilde handling viste hans ømme hjerte. Han var i sannhet sin brors vokter.”21
Hverdagens detaljer
Enten han delte sin tro med medpassasjerer på et tog eller ga en kald gatearbeider frakken han gikk i, bar president George Albert Smith konsekvent sitt vitnesbyrd både ved sine handlinger og sin undervisning. Et gjennomgangstema i Læresetninger fra Kirkens presidenter – George Albert Smith er at Jesu Kristi evangelium skulle ha stor innflytelse på vårt liv.
En iakttager har sagt om president Smith: “Hans religion er ikke doktrine som er lagt på kjølelager. Den er ingen teori. Den betyr mer for ham enn en vakker plan som kan beundres. Den er mer enn en livsfilosofi. I hans pragmatiske natur er religion den ånd en mann lever i, i hvilken han gjør ting, det være seg å si et vennlig ord eller å gi en kopp kaldt vann til en annen. Hans religion må komme til uttrykk i handling. Den må prege detaljene i hans liv.”22
President J. Reuben Clark jr. (1871–1961), en av hans rådgivere i Det første presidentskap, oppsummerte president Smiths liv slik: “Han er en av de få om hvem man kan si at han levde slik han forkynte.”23
Portrett: John Hafen, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum
President Smith viser Mormons bok til Many Turquoise (t.v.) og Manuelito Begay.
T.v.: Foto gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum
Øverst: President Smith sammen med sin sønn George Albert Smith jr. Over: En 1947-utgave av tidsskriftet Time inneholdt en artikkel om president Smith og Kirken.
T.v.: Fotografi av president Smith og hans sønn gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum