Mot til å stå imot uværet

Av Maddison Morley

Den andre natten under stavens leir for Unge kvinner opplevde vi et kraftig regnvær og en tornado. Fra min menighet var det 24 unge kvinner og to ledere på leiren, og vi måtte alle trenge oss sammen i én liten hytte for å finne ly. Regnet fosset ned, og vinden ble verre. Jeg måtte hele tiden minne meg selv på bønnen som vår stavspresident hadde holdt tidligere om at vi måtte være trygge. Menigheten vår holdt også sin egen bønn som gruppe i hytten, og jeg holdt personlig bønn.

Mange av jentene var redde, og det var lett å forstå. Hytten var ikke særlig solid, og vi var like ved en elv. I løpet av omtrent 20 minutter ble uværet så kraftig at hele staven måtte løpe fra sine hytter over til rådgivernes hytter, som lå høyere i terrenget. Stavspresidenten holdt bønn igjen, og vi sang salmer, Primær-sanger og leirsanger i et forsøk på å berolige oss selv. Ja, vi var redde, men følte at alt ville gå bra. En halvtime senere var det trygt å vende tilbake til våre egne hytter.

Senere fant vi ut hva som hadde skjedd med tornadoen den kvelden. Den hadde delt seg i to. Vinden blåste rundt oss til høyre og til venstre. Det vi fikk, var slett ikke det kraftigste!

Jeg vet at Gud hørte våre bønner den kvelden og at han beskyttet oss mot det verste uværet. Hvorfor skulle en tornado dele seg uten at Gud ville det? Jeg vet at vi i livets stormer alltid kan be til vår himmelske Fader, og han vil høre og svare oss, og gi oss det mot og den beskyttelse vi trenger for å klare å komme trygt gjennom dem.