Besøkende lærerinner ledet meg til Jesus Kristus

Av Jayne P. Bowers

“Den tredje gangen sa [Herren] til [Peter]: Har du meg kjær? Og [Peter] sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!” (Johannes 21:17).

På slutten av 1970-tallet inviterte enn venn meg med til Hjelpeforeningen. “Hva er det?” spurte jeg. Min venn sa ganske enkelt: “Kom og se!” Fulltreffer! Jeg var fascinert fra første stund.

Senere den sommeren kom Leann hjem til meg og sa hun var min besøkende lærerinne. Dette virket underlig og vidunderlig på samme tid, ikke minst med tanke på at jeg ikke var medlem av Kirken. Her tok hun seg tid, midt i sin hektiske timeplan, til å dele en åndelig tanke med meg og se om det var noe hun kunne hjelpe meg med. Hennes holdning fortalte meg at hun var oppriktig. Jeg har aldri glemt Leann og budskapene hun delte med meg.

Det gikk et par år, og Frances flyttet til menigheten vår. Når sant skal sies, var det ikke akkurat “vår” menighet ennå, ettersom jeg ikke var medlem, men det var slik jeg så på den. Nå hadde jeg to små jenter, og jeg kunne se hvordan Kirkens hjelpeorganisasjoner var til velsignelse for dem. Uansett vær eller omstendigheter besøkte Frances, min nye besøkende lærerinne, meg med en leksjon, en latter, en historie eller en hjelpende hånd. Jeg husker en gang Frances kom på en hektisk ettermiddag. Da hun skjønte at jeg ikke kunne sitte ned og snakke, rørte Frances i mine kulinariske sammenkokninger på komfyren mens jeg hjalp min datter.

Det gikk mange år, og jeg flyttet. Selv om jeg på det sterkeste mislikte å reise fra mine venner i Kirken, fant jeg snart en ny gruppe søstre med sterke vitnesbyrd og store hjerter i Hjelpeforeningen i “min” nye menighet. En lærer i Hjelpeforeningen ga oss en pyntet liste over gjøremål og oppfordret oss til å skrive “Vær vennlig” øverst på listene våre hver dag. Søstrene som satt ved siden av meg og jeg syntes det var en storartet idé, ikke minst siden den passet med Hjelpeforeningens motto “Kjærligheten svikter aldri” (Moroni 7:46).

Så leste jeg en historie om en pionerkvinne. Da denne kvinnen var barn, ba profeten hennes familie om å hjelpe til med å grunnlegge et siste-dagers-hellig samfunn i et avsidesliggende område. Tragedien rammet da en av søsknene hennes døde. Hennes mor var ute av seg, og dyp sorg gjennomsyret familien.

En dag tittet denne lille jenta ut av vinduet. Så langt øyet rakk var familiens beskjedne hjem omgitt av snø. Da den lille jenta stirret mot horisonten, så hun to personer som trasket i retning av huset. De nærmet seg sakte, og plutselig skjønte barnet hvem de var – det var hennes mors besøkende lærerinner.

Denne historien inspirerte meg. Jeg ble døpt i mai 1983. Det er en ære å få være besøkende lærerinne selv. Jeg elsker å være sammen med så mange kvinner som er eksempler på “en god hustru” som er verdt “langt mer enn perler” (Salomos ordspråk 31:10). Det er fantastisk å være sammen med kvinner som også gjør sitt ytterste for å være vennlige, å elske hverandre og å bringe andre til Kristus.

Besøkende lærerinner gir et evangeliebudskap og iblant en hjelpende hånd. Søstrene de besøker, blir styrket av å omgås kvinner som prøver å være vennlige, å elske hverandre og å bringe andre til Kristus.