Mitt første kall i Kirken

Jeg deltok sammen med min familie i den gren av Kirken som fantes i Frankfurt i Tyskland. Vi var velsignet med mange flotte mennesker i vår lille gren. En av dem var vår grenspresident, bror Landschulz …

En søndag spurte president Landschulz om han kunne snakke med meg …

[Han] inviterte meg inn på et lite klasserom – møtehuset vårt hadde ikke kontor til grenspresidenten – og der kalte han meg som diakonenes quorumspresident.

“Dette er en viktig stilling,” sa han, og så tok han seg god tid til å forklare hvorfor. Han forklarte hva han og Herren forventet av meg og hvordan jeg kunne få hjelp.

Jeg husker ikke stort av det han sa, men jeg husker hva jeg følte. En hellig, guddommelig Ånd fylte mitt hjerte mens han snakket. Jeg kunne føle at dette var Frelserens kirke. Og jeg følte at kallet han hadde gitt meg, var inspirert av Den hellige ånd. Jeg husker at jeg gikk ut av det lille klasserommet og følte meg ganske mye høyere enn før …

… Jeg følte meg beæret, og jeg ønsket å tjene etter beste evne og ikke skuffe hverken min grenspresident eller Herren.

Jeg forstår nå at grenspresidenten bare kunne ha handlet på ren rutine da han kalte meg til denne stillingen. Han kunne ganske enkelt ha fortalt meg i gangen eller under et prestedømsmøte at jeg var den nye diakonenes quorumspresident.

I stedet tilbragte han tid sammen med meg og hjalp meg å forstå ikke bare hva mitt oppdrag var, men ikke minst hvorfor …

… Det er et eksempel for meg på den motiverende kraften i prestedømsledelse som vekker ånden og inspirerer til handling.

President Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, “Hvorfor i prestedømstjeneste”, Liahona, mai 2012, 58.

Spørsmål til ettertanke:

Hvordan kan det styrke deg og dem du tjener, at du tar imot kall i Kirken?
Hva kan du gjøre for å forberede deg til å ta imot kall i Kirken, selv om du har det travelt?

Vurder å skrive ned dine tanker i dagboken din eller snakke med andre om dem.