Han ga meg fred
Carson Howell, Utah, USA
Min bror Brady hadde lederpraksis i Sjøforsvarets etterretningstjeneste ved Pentagon da angrepene den 11. september 2001 fant sted. Jeg arbeidet i Idaho, USA på den tiden, og da jeg så nyhetene om morgenen om hva som hadde skjedd, ringte jeg sjefen min for å fortelle at jeg ikke ville komme på jobb på noen dager.
Noen medlemmer av familien min var samlet i Washington DC, i en ballsal på et hotell som offentlige tjenestemenn hadde utpekt som briefingrom, hvor de kunne oppdatere familiene om det pågående redningsarbeidet. Vi ventet dag etter dag i håp om å finne ut om Brady hadde vært blant ofrene. Stemningen i dette miljøet bar preg av uoverstigelig sorg og håpløshet. Likevel sto vår familie sammen og ba om at uansett hva som skjedde, så ville vi ikke miste vår tro.
Nesten en uke etter angrepene, 17. september, fikk vi bekreftet at Brady var omkommet.
Jeg vet ikke om jeg noen gang spurte: “Hvorfor meg?” Men jeg spurte helt klart: “Hvorfor ham?” Helt siden jeg var barn, hadde jeg elsket, beundret og ønsket å være akkurat som Brady. Jeg lurte også på: “Hvorfor nå?” I flere uker hadde Brady planlagt en tur til Idaho for å tilbringe tid sammen med familien. Han skulle ha kommet torsdag 13. september, bare to dager etter at han døde.
Den første kvelden tilbake på jobb etter at jeg kom hjem til Idaho, åpnet jeg e-posten knyttet til jobben min, noe jeg ikke hadde gjort siden 10. september. I innboksen lå det en melding fra Brady. Han hadde sendt den tirsdag formiddag, like før angrepet. I den snakket han om at vi skulle komme sammen og alle de morsomme tingene vi hadde planlagt. Som avslutning skrev han bare “Fred”.
Det var ikke slik Brady vanligvis avsluttet sine e-postmeldinger, men jeg regner det som et tegn på Herrens milde barmhjertighet at han gjorde det. Jeg tror ikke Brady visste hva som skulle skje, men jeg elsker at hans siste ord – hans aller siste ord – til meg var fred.
Selv nå, mer enn ti år senere, hender det at jeg leser denne meldingen om igjen. Hver gang jeg gjør det, blir jeg minnet på at det er gjennom evangeliet at vi kan finne den fred som Frelseren lovet: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke” (Johannes 14:27).
Naturligvis savner jeg fortsatt Brady, men på grunn av evangeliet har jeg ikke mistet troen på grunn av denne prøvelsen. Med hjelp av Frelseren har jeg kunnet gå videre med håp og med fred.