Å dele evangeliet med andre ved å dele av deg selv
Den beste måten å forkynne evangeliet på er å etterleve det.
For noen av oss faller det seg naturlig å dele evangeliet med andre. Men for mange av oss er det ikke så lett. Faktisk kan vi til og med være redde for å åpne oss for venner, familie eller naboer for å snakke om evangeliet, selv om vi vet hvor viktig det er å gjøre det.
Noen ganger når vi tenker på misjonærarbeid, fokuserer vi dessuten for mye på metoden, aktiviteten eller utfallet, istedenfor å fokusere på å hjelpe den enkelte. Problemet er at enhver innsats som mister den enkelte av syne, kan få den til å bli krampaktig og uoppriktig.
Det finnes kanskje en bedre måte.
Denne måten er å bli mer omvendt til evangeliet – som enkeltpersoner – og å la vårt livs eksempel og vår vennlige samtale åpne veien. Jo mer omvendt vi blir, jo mer komfortable er vi med vår religion, og vi begynner å føle et voksende ønske om at andre må få nyte evangeliets velsignelser. Når det skjer, blir det mer naturlig å dele evangeliet med andre.
Faktisk er vi kanskje ikke engang klar over at vi deler evangeliet. Når vi øker nivået av vårt trofaste disippelskap, vil effekten det har på våre handlinger, vår tale og til og med våre ansiktsuttrykk, være vanskelig å ignorere. “Deres gode gjerninger vil være lette for andre å se,” forklarer eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum. “Herrens lys kan stråle fra deres øyne. Med en slik utstråling bør dere være forberedt på spørsmål.”1
Levende vitnesbyrd
Forkynn mitt evangelium: En veiledning i misjonærarbeidet forklarer: “Frelseren har vist veien. Han er det fullkomne eksempel, og han befaler oss å bli som han er (se 3 Nephi 27:27).”2 Etter hvert som medlemmer lærer om Kristus og søker å innlemme hans egenskaper i sitt eget liv gjennom kraften i hans forsoning, blir de mer lik Kristus og dermed bedre i stand til å lede andre til ham.3
En ny konvertitt fra Washington, USA sier at å tilbringe tid sammen med medlemmer var alt som skulle til for at hun skulle bli interessert i evangeliet. “Den lykke de bragte med seg og det jeg følte sammen med dem, var ubestridelig,” sier hun. “De preket ikke for meg om Gud. Det var rett og slett i deres vesen – deres livsstil, deres valg, deres handlinger og reaksjoner. Når jeg så på dem, sa jeg til meg selv: ‘Det er slik jeg ønsker å leve. Det er der jeg ønsker å være i livet.’”
Når vi blir mer komfortable med evangeliets innflytelse i vårt liv, blir det lettere å snakke om denne innflytelsen både fordi vi har ting å snakke om og fordi vi kan fortelle hva dette budskapet har gjort for oss.
Miriam Criscuolo fra Italia oppdaget at selv etter å ha etablert et meningsfullt vennskap med en nabo, visste hun fortsatt ikke hvordan hun skulle snakke om evangeliet. “Vi tilbragte mye tid sammen, men motet til å snakke med min nye venn om evangeliet, selv om jeg visste at det var min plikt, kom ikke” forteller hun.
Men da de på en naturlig måte kom inn på evangeliet, begynte ting å skje. Miriam husker: “Det var min datter som vekket min venns nysgjerrighet da hun viste et Prosjekt fra Primær. ‘Hva er primær?’ spurte hun. Dette spørsmålet ledet til hundre andre. Jeg fant ut at min venn hadde vært på utkikk etter noe i årevis. Jeg fortalte henne at den tryggheten hun ønsket seg, var å finne i vår kirke.
Hun ble senere medlem av Kirken. Hun var et svar på mine bønner om å finne en måte å gjøre misjonsarbeid på og å vise mine barn hvordan det kan gjøres.”
Å være venner først
I likhet med Miriam kan vi noen ganger føle oss forpliktet til å dele evangeliet med andre, og oppdage at denne pliktfølelsen kan føre til anstrengte, ubehagelige diskusjoner. I tillegg kan følelsen av ansvar overvelde oss og hemme vår evne til effektivt å forklare evangeliets prinsipper.
Det er mer sannsynlig at vi finner vellykkede misjonæranledninger når medlemmene ganske enkelt er gode, sanne venner med andre. Som eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum sa: “Hvis vi snakker åpent om vårt medlemskap i Kirken helt fra begynnelsen av, … vil venner og bekjente akseptere at dette er en del av oss.”4
Å innlemme evangeliet i eksisterende vennskap istedenfor å bygge vennskap på å dele evangeliet, kan øke fremgangen med misjonærarbeidet. Eliana Verges de Lerda, et medlem av Kirken i Argentina, møtte venninnen Anabel da de begge var seks år gamle. Deres vennskap utviklet seg da de gikk på skolen sammen. I løpet av den tiden la Eliana aldri skjul på at hun var medlem av Kirken.
“Jeg følte meg veldig komfortabel med å snakke om evangeliet med Anabel, selv om vi ikke delte samme tro,” sier hun.
Da jentene var 14, gikk Anabel med på å lytte til misjonærene, men hun bestemte seg for ikke å bli døpt.
Eliana ble skuffet, men dette hindret henne ikke i å fortsette deres vennskap, og heller ikke ble det noe hindrer for diskusjoner om evangeliet. Noen år senere inviterte Eliana Anabel med seg til Seminar. Under leksjonen følte Anabel Ånden meget sterkt. Da Eliana forberedte seg til å reise til templet noen dager senere, fortalte Anabel henne: “Jeg lover å bli med deg neste gang.” Anabel ble døpt kort tid senere.
Anabels omvendelse til evangeliet tok ikke dager, det tok flere år. Prosessen var mulig fordi Eliana var hennes venninne først – uavhengig av om Anabel var interessert i å ta imot evangeliet eller ikke.
Lytt med kjærlighet
Vennskap som Eliana og Anabels begynner ofte når folk oppdager at de deler lignende interesser, normer eller andre fellestrekk. Disse vennskapene blir dypere etter hvert som enkeltpersoner deler sine erfaringer, sine følelser og sin kjærlighet. Og kjærlighet er naturligvis en sentral del av det gjengitte evangelium.
Som medlemmer av Kirken kan vi uttrykke Kristus-lignende kjærlighet ved å tilbringe tid sammen med våre venner – gjennom aktiviteter, tjeneste og samtale. Faktisk er mange på jakt etter nettopp en slik venn.
Når han beskriver våre interaksjoner med andre, gir eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum følgende råd: “Enda viktigere enn å snakke er det å lytte. Disse personene er ikke livløse gjenstander skjult bak en dåpsstatistikk. De er Guds barn, våre brødre og søstre, og de trenger det vi har. Vær ekte. Vær åpen og oppriktig. Spør disse vennene hva som betyr mest for dem. … Og lytt så. … Jeg kan love at noe i det de sier alltid vil rette oppmerksomheten mot en sannhet i evangeliet som du kan bære vitnesbyrd om og som du så kan tilby mer av.”5
Vi trenger ikke å bombardere våre venner med evangeliet. Vi trenger bare å være gode venner og ikke være redde for å snakke om evangelieprinsipper når mulighetene byr seg. Satan bruker frykt for å forsøke å hindre at medlemmer bærer sitt vitnesbyrd. Denne sterke følelsen kan virke lammende. President Uchtdorf sier: “Enkelte ville heller ha trukket en håndkjerre over prærien enn å nevne tro og religion for sine venner. … De er bekymret for hvordan de kan bli oppfattet eller hvordan det kan skade deres forhold.” Han fortsetter: “Men slik behøver det ikke være, for vi har et godt budskap å gi, og vi har et gledens budskap.”6
Profeten Mormon forkynte: “Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut” (Moroni 8:16). Når vi etterlever evangeliet mer fullstendig, kan vi eliminere frykten ved å erstatte den med kjærlighet – Kristi rene kjærlighet – til våre venner, familie og naboer. Denne kjærligheten vil øke vår naturlige tendens til å dele evangeliet med andre.7
Å dele evangeliet med andre på en naturlig måte
Vår himmelske Faders barn trenger det perspektiv som evangeliet tilbyr. For medlemmer som følger evangeliets mønster, står deres liv som et vitnesbyrd om Kristi kjærlighet. Når medlemmer fokuserer på aktivt å bli som Jesus Kristus, bygge meningsfulle vennskap og utvikle nestekjærlighet, blir det å dele evangeliet med andre en naturlig utvekst av hvem de har blitt. Når de arbeider for å fortelle om hvem de er, kan medlemmene finne trøst og veiledning i Frelserens ord til sine disipler: “Jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre” (Lukas 22:32).
Fotoillustrasjoner: David Stoker