Å elske mine fiender

Navn ønskes ikke oppgitt

Jeg visste om Herrens befaling om å elske andre, inkludert våre fiender, men da jeg så på soldaten, elsket jeg ham ikke.

Jeg vokste opp i et okkupert land. Okkupasjonsmaktens soldater behandlet ikke folket mitt bra. Mange i byen min ble arrestert, banket opp, skutt eller til og med drept av soldater, uten noen åpenbar årsak. En dag da jeg var 16, kom soldatene til universitetet mitt og skjøt en av studentene i hodet. I to timer ville de ikke tillate at han ble fraktet til sykehuset. Den dagen utviklet jeg hat til disse soldatene. Jeg kunne ikke tilgi dem for den smerte de forårsaket mitt folk, og kunne ikke glemme synet av denne studenten.

Da jeg sluttet meg til Kirken i en alder av 25, var det vanskelig å gå i kirken fordi sjekkpunkter, portforbud og andre reiserestriksjoner ble pålagt oss. Jeg måtte risikere livet for å snike meg ut så jeg kunne ta nadverden og være sammen med andre siste-dagers-hellige. Det var vanskelig å være eneste medlem av Kirken i familien min og i byen min. Jeg ønsket å være sammen med medlemmer av Kirken, men jeg ble hindret av soldatene nesten hver uke.

En sabbat da jeg prøvde å krysse sjekkpunktet, fortalte soldaten meg at jeg ikke fikk lov til å reise ut og forlangte at jeg dro hjem. Jeg så på soldaten og husket Frelserens ord: “Elsk deres fiender” (se Matteus 5:43-44).

Jeg innså da at jeg ikke elsket den soldaten. Det hatet jeg følte som tenåring, hadde forsvunnet etter at jeg sluttet meg til Kirken, men jeg elsket ikke mine fiender. Frelseren Jesus Kristus ga oss dette budet, men mitt hjerte kunne ikke elske disse okkupasjonssoldatene. Dette plaget meg i flere dager, spesielt siden jeg forberedte meg til å reise til templet på den tiden.

En dag kom jeg over følgende skriftsted: “Be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus” (Moroni 7:48). Jeg følte at Mormon talte til meg personlig og viste meg hvordan jeg skulle elske.

Jeg bestemte meg for å be min himmelske Fader om hjelp. Jeg fastet og ba om hjelp til å elske mine fiender. I flere dager følte jeg ingen forandring, men uten at jeg var klar over det forandret vår himmelske Fader gradvis mitt hjerte. Cirka et år senere, da jeg prøvde å passere gjennom et av sjekkpunktene, fortalte soldaten meg at jeg ikke fikk slippe inn. Denne gangen følte jeg det annerledes. Da jeg så inn i øynene til denne soldaten, følte jeg en overveldende kjærlighet til ham. Jeg følte hvor høyt vår himmelske Fader elsket ham, og jeg så ham som et barn av Gud.

Jeg vet nå, i likhet med Nephi, at Herren ikke gir noe bud uten at han bereder en vei for oss så vi kan utføre det han befaler oss (se 1 Nephi 3:7). Da Kristus befalte oss å elske våre fiender, visste han at det var mulig med hans hjelp. Han kan lære oss å elske andre hvis vi bare stoler på ham og lærer av hans gode eksempel.

Hvordan lærer vi å tilgi andre?

President George Albert Smith (1870-1951) bidrar til å besvare dette spørsmålet i kapittel 23 i Læresetninger fra Kirkens presidenter – George Albert Smith (2011):

“Før vi kan tre inn i vår Faders herlighet og nyte de velsignelser vi håper å motta ved vår trofasthet, vil vi måtte være tålmodige og tilgi dem som gjør urett mot oss, og renske vårt hjerte for enhver følelse av hat mot dem.”
“Når vi tar del i Herrens nadverd, … la oss renske ut av vårt hjerte alle uvennlige følelser overfor hverandre og overfor våre brødre og søstre som ikke tilhører vår tro.”
“Måtte Mesterens ånd bo i oss, slik at vi kan tilgi alle mennesker slik han har befalt, og tilgi ikke bare med våre lepper men fra dypet av vårt hjerte, enhver urett som måtte være begått mot oss.”

“Som alltid er Kristus vårt forbilde. I hans læresetninger som i hans liv, viste han oss veien. Han tilga de ugudelige, de vulgære og de som forsøkte å såre og skade ham” (Dieter F. Uchtdorf, “De barmhjertige skal finne barmhjertighet”, Liahona, mai 2012, 76).

La dem gå så langt, av Walter Rane, kopiering ikke tillatt