Ville han stille mine stormer?
Nick Gentile, Utah, USA
Som lærer for en femteklasse ved en privatskole i Massachusetts, USA hadde jeg vært i møte med administratorer for å diskutere skolens pensum om mangfold, som var i strid med prinsippene i “Familien – en erklæring til verden.” Mine forsøk på å stå for sannheter om ekteskap og familie og å fremme objektivitet, respekt og forståelse, resulterte imidlertid i en storm av misforståelser, latterliggjøring og forfølgelse.
Til tider følte jeg meg som apostlene som krysset den stormfulle Genesaretsjøen mens Jesus sov. Jeg følte at min tro, som deres, hadde begynt å svikte, og jeg tenkte også: “Bryr du deg ikke om at [jeg] går under?” (Markus 4:38). Jeg trodde at Jesus faktisk hadde truet den rasende vinden og bølgene for lenge siden, men etter hvert som mine prøvelser ble mer intense, ble det vanskelig for meg å stole på at han skulle stille mine stormer.
En dag ba en skoleadministrator meg om å forklare mine bekymringer for alle lærere og ansatte på et opplæringsmøte om mangfold. Da jeg forberedte meg til denne presentasjonen, ble mine personlige bønner, mitt skriftstudium og mine tempelbesøk stadig mer oppriktige, og jeg følte at Ånden ledet meg til å vite hva jeg skulle si.
Da tiden kom til å tale til mine kolleger, fant jeg mot i profeten Joseph Smiths ord: “La oss med glede gjøre alt som står i vår makt, og måtte vi så bli stående og ha full tillit til å få se Guds frelse og hans arm bli blottet” (L&p 123:17).
Mens jeg talte, følte jeg Ånden fylle meg med fred og kraft. Jeg bar vitnesbyrd om Guds store kjærlighet til sine barn og deres guddommelige natur, fantastiske potensial og evige verdi. Jeg forklarte at Guds bud viser hans kjærlighet fordi de viser veien til den største lykke. Og jeg erklærte at Jesus Kristus kan helbrede sår forårsaket av både arv og miljø.
Før jeg visste ordet av det, var mine tilmålte 30 minutter over. Jeg rygget sakte vekk fra talerstolen, samlet papirene mine og så opp. En hellig stillhet fylte rommet. Noen smilte og andre gråt. Lærere som hadde motstridende syn, takket meg for mitt mot og min overbevisning. En kollega innrømmet at hun hadde blitt grepet av en “spesiell ånd” mens jeg talte. Andre fortalte meg at de aldri hadde hørt en så fintfølende og respektfull artikulasjon av slike oppfatninger, og at mine ord hadde hjulpet dem å forstå at skolens pensum måtte endres.
Mesteren, som hadde stillet den rasende stormen ved å befale: “Ti, vær stille!” (Markus 4:39) hadde gjort det igjen – denne gangen for meg!
Gjennom denne erfaringen lærte jeg at vi aldri er alene når vi står for sannhet. Herrens hjelp er alltid nær. Han har lovet: “Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere” (L&p 84:88).
Av hele min sjel vitner jeg om at han er en befrielsens Gud. Jeg vet dette fordi han reddet meg. Han stillet mine stormer.