Seniormisjonærer: Tar imot profetens kall
Seniormisjonærer over hele verden snakker om store belønninger av å overvinne hindringer for å tjene på misjon.
Chanta og Sounthara Luangrath satt i sitt hjem i California, USA, og lurte på hva de skulle gjøre. De hadde forberedt sine fire barn til å reise på misjon, og nå visste de at det var deres tur. Avgjørelsen var større enn de hadde forventet. De ville savne sine barnebarn så veldig! De var også bekymret for noen helseproblemer. Og hva skulle de gjøre med sitt hjem og sine eiendeler mens de var borte?
Bror og søster Luangraths bekymringer med hensyn til misjon er ikke unike for dem. Faktisk påpekte eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum fire kategorier av hindringer for seniormisjonærarbeid: frykt, familiebekymringer, å finne den rette misjonæranledningen og økonomi.1
Det krever stor tro å overvinne disse hindringene, en egenskap bror og søster Luangrath viste da de hørte president Thomas S. Monsons oppfordring om flere misjonærer på generalkonferansen i oktober 2010. “Vi følte Ånden så sterkt,” forteller de. “Vi ønsket å følge profeten, så vi leverte vår misjonssøknad.”
Bror og søster Luangrath ble kalt som humanitærmisjonærer i Laos, landet der de ble født, vokste opp og giftet seg. Deres bekymringer ble gradvis borte mens de forberedte seg til å tjene. Deres familie støttet dem, de løste sine helseproblemer og de gjorde boligen sin klar for utleie. De følte seg trygge ettersom de gjorde det Frelseren befalte: “Gå bort … Kom så og følg meg!” (Markus 10:21).
Pensjonister kan utføre en misjon på mange måter og på mange steder. Som de følgende historier illustrerer, kan eldre voksne, enten de tjener på hel- eller deltid, som par eller enslige, i sitt eget land eller et fremmed land, trofast overvinne de hindringene som står i deres vei.
Møt frykten
“Frykt for det ukjente eller frykt for at vi ikke har den kunnskap om Skriftene eller de språkferdigheter som trengs, kan være årsak til at vi stiller oss motvillige til å virke. Men Herren har sagt: ‘Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte’ (L&p 38:30). Deres liv utgjør forberedelsen. … Bare reis og vær dere selv.”2
Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum
Frykt kan hindre misjonærarbeid. Noen mennesker frykter at de mangler de nødvendige ferdigheter og kunnskaper til å tjene. Andre bekymrer seg for å bo i et annet område av verden eller arbeide med mennesker de ikke kjenner.
Søster Martha Marin fra Veracruz, Mexico, konfronterte noe av sin frykt da hun virket på heltid på arbeidsformidlingskontoret i Puebla, Mexico. Hun var ikke vant til å bruke datamaskiner, en viktig del av arbeidsformidlingskontoret. Men med hjelp og støtte fra sin ledsager og de andre hun jobbet sammen med, lærte hun seg de nødvendige ferdigheter. “Denne hindringen har blitt til en velsignelse,” sier hun. “Jeg vet at jeg ikke er alene i dette arbeidet.”
Søster Sondra Jones fra Utah, USA, ble kalt til å tjene på Marshalløyene sammen med ektemannen, Neldon. “Det jeg hadde begitt meg ut på, gjorde meg livredd. Jeg har aldri vært komfortabel med å prøve å forkynne evangeliet,” sier hun. Etter først å ha følt at hun ikke hadde noe å bidra med, bestemte hun seg for å fokusere på sine evner og ferdigheter. Hun lærte å elske det marshallesiske folk og tjente dem ved å klippe hår og lære dem å sy.
Etter 18 måneder anslo hun at hun hadde utført cirka 700 hårklipper. Ved ivrig å dele sine talenter kunne hun tjene og bygge relasjoner med hundrevis av mennesker, inkludert medlemmer av Kirken, undersøkere og andre medlemmer av lokalsamfunnet.
Familiebekymringer
“Hvilken større gave kan besteforeldre gi sine etterkommere enn å si både i gjerning og ord: ‘I denne familien reiser vi på misjon!’”3
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum
Tanken på å forlate barn som har det vanskelig eller barnebarn som vokser, synes uutholdelig for mange. Likevel opplever misjonærer at deres tjeneste styrker deres familier på måter de ikke kunne ha forventet.
Raymond og Gwen Petersen fra Wyoming, USA, har vært på misjon fire ganger. Da de reiste på sin andre misjon – til Samoa for annen gang – var det til å begynne med en utfordring for deres barn, som ikke kunne forstå hvorfor deres foreldre måtte reise på enda en misjon.
Familien skjønte raskt hvilke store velsignelser som kom av deres tjeneste. “De hadde alle blomstret!” sier søster Petersen. “Et par som ikke hadde vært i stand til å få barn, ble velsignet med en gutt, et annet opplevde en mirakuløs helbredelse for kreft, et annet med et vanskeligstilt barn så store fremskritt, og andre opplevde sine beste år i sine firmaer.”
Deres harde arbeid har etterlatt et spor av tro gjennom deres slektslinje. “Vi har fire barnebarn på misjon akkurat nå, som forteller oss at vi var deres inspirasjon til å reise,” sier søster Petersen. “Hva kan være mer givende enn det?”
Den rette misjonæranledningen
“Jeg forundres stadig over hvordan Den hellige ånd tilpasser hver misjonærs og hvert ektepars egenskaper og behov til de vidt forskjellige omstendigheter som misjonærarbeidet medfører over hele verden.”4
Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum
Seniormisjonærtjeneste er blant annet nødvendig på arbeidskontorer, misjonskontorer, slektshistoriske sentre, templer og besøkssentre. Søkere kan angi hvor de ønsker å tjene, men til syvende og sist kommer kallet fra Herren, gjennom hans profet. Herren vet hva som er den rette misjonæranledningen for hver villig enslig søster eller hvert par.
George og Hine Chase fra New Zealand fant ut at deres misjonskall var akkurat det rette for dem. De ble positivt overrasket da så mange av deres yrkes- og familietalenter hjalp dem å gjøre humanitært arbeid i Papua Ny-Guinea.
Eldste Chase hadde vært snekker og kunne bidra til å vurdere og organisere prosjekter, for eksempel etablering av vannbrønner. Søster Chase hadde jobbet i 18 år innen kontoradministrasjon. “Mine administrasjons- og datakunnskaper var uvurderlige,” sier hun. Hun og eldste Chase brukte sine kombinerte evner til å holde arbeidsgrupper for karrièreplanlegging, og hjalp lokalbefolkningen å lære ferdigheter som tidsstyring, organisasjon, ledelse, hygiene og kommunikasjon.
Sammen brukte eldste og søster Chase den erfaringen de hadde fått fra sine kall i Kirken og – mest av alt – av å være foreldre. Når eldste og søster Chase arbeidet med å distribuere skolemateriell og forbedre omsorgen for spedbarn, hjalp deres erfaring som foreldre dem å forstå de vanskelighetene lokale familier og skoler sto overfor.
Økonomi
“Rådfør dere med deres familie og deres biskop eller grenspresident. Når Herrens tjenere forstår deres jordiske omstendigheter, vil dere kunne få de evige velsignelsene av å utføre en heltidsmisjon.”5
Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum
Mange par frykter at de ikke har nok penger til å reise på misjon. De tenker på sine levekostnader, medisinske utgifter og boutgifter og lurer på hvordan de skal klare å finansiere det hele. Kirkens ledere er oppmerksomme på disse reelle bekymringene og har gjort endringer i retningslinjene for å lette byrden (se ytterspalten til venstre). Å takle økonomiske bekymringer krever imidlertid tro, nøye planlegging og litt offer.
Leonard og Vera Chisango fra Zimbabwe opplevde utfordringer selv med effektiv planlegging. De hadde forberedt seg til misjon hele sitt gifte liv, og de visste at deres pensjoner og investeringer kunne livnære dem under deres første misjon ved Johannesburg Syd-Afrika tempel. Men mens de var på misjon inntraff plutselig en voldsom nedtur i økonomien, og deres investeringer ble kraftig redusert.
Med hjelp fra familien ble imidlertid eldste og søster Chisango værende på sin misjon. Velsignelser av dette offeret var oppløftende: Sønnens virksomhet gikk godt, deres datter ble forfremmet på jobben, og barna lærte å arbeide sammen for å støtte sine foreldre.
Mange eldre misjonærer vitner om at velsignelsene av tjenesten langt overgår de timelige kostnadene. Eldste Peter Sackley, en kanadisk misjonær som tjenestegjorde sammen med sin hustru, Kelly, ved Hong Kongs områdekontor, oppsummerte manges følelser: “Jeg har gått fra en betalt jobb til en velsignet jobb.”
Overvinn hindringer ved å bygge tro
“Mange ydmyke siste-dagers-hellige frykter at de ikke er kvalifisert for misjonærarbeid. Men til en slik fremtidig misjonær har Herren gitt denne forsikringen: ‘Tro, håp, kjærlighet og omsorg med øyet fullt og helt vendt mot Guds ære, gjør ham skikket til arbeidet.’”6
Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum
For å møte de fire hindringene for seniormisjonærtjeneste, foreslo eldste Hales et enkelt middel: “Ha tro, Herren vet hvor det er behov for dere.”7 Tro overvinner frykt, styrker familiene, hjelper en seniormisjonær å finne den rette anledningen til å tjene og bidrar til å gi økonomisk trygghet.
For mange år siden vokste en slik tro i en ung polsk jente, Stanislawa Habel. Senere i livet hjalp hennes tro henne å motta det gjengitte evangelium og så, som voksen, å tjene som slektshistoriemisjonær i Utah.
Søster Habels tjeneste har lært henne en lite kjent hemmelighet: “Misjoner holder folk yngre.” Hun smiler og sier: “Når du glemmer dine hindringer, lærer du å være takknemlig. Du lærer å bli mer Kristus lignende ved å tjene andre, og dette er forberedelse til å bo hos vår himmelske Fader. En misjon kan forandre en pensjonists liv.”
Det gjør den virkelig, så vel som livene til dem de ydmykt tjener.
Chanta og Sounthara Luangrath, som flyttet til California, USA, peker på Laos – landet der de er født og oppvokst og nå virker som misjonærer.
Sondra Jones virket blant kvinnene på Marshalløyene (t.v.: sammen med sin mann, Neldon).
Martha Marin (helt til høyre) virket på heltid ved arbeidsformidlingskontoret i Puebla, Mexico.
Raymond og Gwen Petersen utførte to misjoner blant samoanske siste-dagers-hellige.
George og Hine Chase virket som humanitærledere på Papua Ny-Guinea.
Peter og Kelly Sackley virket ved områdekontoret i Hong Kong.
Leonard og Vera Chisango virket ved Johannesburg Syd-Afrika tempel (til høyre).
Stanislawa Habel hjelper gjester ved Slektshistorisk bibliotek i Salt Lake City, Utah.
Foto av Johannesburg Syd-Afrika tempel: Craig Dimond © IRI
Øverst til venstre: Seniormisjonærer som tjener i Salt Lake City, Utah, hjelper flyktninger fra forskjellige land med tilpasning til sine nye hjem, også familien Ntabwoba fra Rwanda som nylig ble beseglet i templet.
Øverst: Foto: Robert Casey